Jeg har akkurat begynt å lese en helt ny og svært spennende
bok. Boken er skrevet av professor i ide- og kristendomshistorie ved Universitetet
i Agder, Helje Kringlebotn Sødal. På en spennende, grundig og bred måte tar
boken for seg Oxfordbevegelsens korte og intense liv i Norge i perioden
1934-1940. Boka heter ”Norge i brann – Oxfordbevegelsen 1934-1940”, og denne
vekkelsen satte markante spor i Norge, både i samfunnet og i ressurspersoner,
som varer helt fram til i dag.
Bevegelsen handlet om at mennesker skulle bli forvandlet,
gjennom møte med Jesus og å pleie nære relasjoner med hverandre. Det hele
startet med såkalte ”house parties” i Oxford og spredte seg etter hvert også
til Norge gjennom flere samfunnstopper. Grunnleggeren av bevegelsen het Frank
Buchman.
 |
Frank Buchman |
Hva var det som gjorde at denne vekkelsen ble så stor, så
annerledes og skjøt slik fart? Boken gir nok et bredt svar på det, men allerede
på side 46 finner jeg det som for meg, og for Frank Buchman blir helt
grunnleggende og helt utslagsgivende for det hele. Buchman deltar på en
konferanse i Keswick i England, der forkynnelse om helliggjørelse og trosliv
stod i sentrum. Buchmans forvandling
skjer når han hører en lek kvinne forkynnet om korset. Vi kan lese: ”Kvinnens
enkle tale den dagen gjorde korset personlig for meg, og plutselig hadde jeg en
klar visjon av den korsfestede.” Det sies videre at hendelsen rystet Buchman og
forandret hans personlighet. Han innså at korset måtte bli sentrum i livet, og
at korset handlet om fellesskap og forsoning, mellom mennesker og mellom Gud og
mennesker.”
Jeg ser fram til å lese videre i boken, men i min blogg ”Tankekors”,
er det tanker om korset jeg ønsker å dele, først og fremst. Korsets betydning
for kristent liv, vekst og vekkelse kan ikke undervurderes. Derfor har og de
varige spor av Buchmans liv og Oxfordbevegelsen korset som sitt utgangspunkt
og eneste holdbare fundament.
(Anbefaler boken på det varmeste. Den er utgitt på Cappelen Damm Akademisk)