Av og til er det riktig og smart å holde kortene tett til
brystet, ikke minst i kortspill. Ofte må ting holdes hemmelig. Noen samtaler må
foregå i lukkede rom. Det er helt greit, og jeg deltar av og til i slike prosesser
selv.
Men likevel: Jeg tror på åpenhet. Jeg tror det er godt om vi
i hvert fall tenker at også de lukkede prosesser, det som holdes hemmelig og
fortrolig, kan testes mot følgende spørsmål: Tåler det vi gjør, det vi sier
og det vi beslutter dagslys? Kan vi se i øynene de vi snakker om dersom dette
blir kjent, eller om det skulle bli skrevet en bok om oss? Er det noen flere vi nå burde ha snakket med?
Selv søker jeg informasjon og kunnskap, spesielt om det som
interesserer meg og angår meg. Enda mer ønsker jeg å være involvert i det som
jeg har fått ansvar for, enten det er familien min eller jobben min. Skal jeg
ta beslutninger trenger jeg bakgrunnskunnskap. Jeg trenger også å søke råd, og
jeg ønsker også å involvere de som det er relevant for i mine beslutninger. Jeg
håper jeg er flink til dette.
Jeg liker ikke bare å bli fortalt at «sånn blir det med den
saken» hvis dette er noe som jeg burde vært gitt anledning til å si min mening
om. Jeg slapp heldigvis som barn å få som svar av min far «derfor» når jeg
spurte om «hvorfor». Foreldrene mine både forklarte meg og spurte meg ofte på
forhånd hva jeg mente. Når jeg visste de tok meg på alvor og hørte på meg var
det lettere å godta deres avgjørelse.
Jeg tror ikke på enevelde. Jeg tror ikke på at en president,
høvding eller leder har all makt og all kunnskap, eller at et godt «lukket rom»
er kun inne i hodet til en enkelt mann eller kvinne.
Jeg tror på involvering og dialog.
