Korset - et kjærlighetssymbol

Det er snart påske og da er tanker om korset, korstanker og tankekors svært relevante, i hvert fall for meg. Påske kan gjerne være sol, snø, fridager, fellesskap, påskekrim og avkopling, også for meg. Men for oss som tar Bibelens budskap om Jesus inn over oss, handler påsken om det som Jesus gjorde en helt spesiell påskehøytid i Jerusalem for snart 2000 år siden.

Jødene kalte påsken ”Den usyrede brøds høytid”, og det var en markering av israelsfolket utmarsj fra Egypt og redningen fra faraos forfølgelse. Men Jesus, denne folketaleren, undergjøreren og læreren fra Nasaret, ga påsken et nytt innhold.

Den kristne høytiden som feires over hele jorden har ikke glemt israelsfolket utfrielse, da de først spiste usyret brød og påskelam. Blodet fra det slaktede påskelam ble strøket over inngangsdøren, og var tegnet på at dødsengelen skulle gå forbi israelittenes hus (Les i 2 Mosebok kapittel 12)

Det gjaldt den gang, på Moses sin tid, men Jesus gjorde noe nytt, som har fått betydning for alle som vil tro på ham, også i vår tid. Døperen Johannes kalte Jesus ”Guds Lam, som bærer verdens synd”. Jesus ga sitt liv på korset og var derfor som et offerlam som ga sitt blod som et sonoffer for at vi skulle få evig liv.

Det nytter ikke å beskrive eller forklare den kristne påskens bredde og dybde i en kort blogg. Men hele den kristne tro baseres på at budskapet om Jesu forsoningsdød og oppstandelse fra de døde er sant. Er det bare diktet opp faller alt sammen. Det handler om å tro. Jeg oppfordrer deg å bruke påsken til å lese og fordype deg i Bibelens påskebudskap. Det finnes mye god litteratur som også kan være til hjelp.

Det unike med Jesus er ikke at han gikk i døden for andre. Det er det mange som har gjort. Det unike er innholdet og betydningen det fikk. Det unike er knyttet til korset. Korset, dette jødiske tortur- og henrettelsesinstrumentet, har blitt selve symbolet på påskens innhold og på Guds kjærlighet til oss. Det er et tankekors at noe så grusomt har blitt noe så fint!

Korset representerer den kristne tro. Bildet av det tomme korset sier mer enn tusen ord. Korset er i sentrum av det norske flagget. Korset er i sentrum av Frelsesarmeens symbolmettede emblem, ”krona”. Korset er påskesymbolet. Korset er symbolet som provoserer, som det kan forbindes både forbud og fare ved, for dem som bærer det.

Korset er vakkert. Korset er symbolet på kjærlighet, guddommelig kjærlighet.

”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5.8)

Skal jeg få nytt dørskilt?

Jeg har alltid trodd på Jesus. Da jeg var liten lærte jeg å be aftenbønn og det var viktig for meg at Jesus skulle få bo i hjertet mitt. Jeg åpnet hjertedøren og slapp ham inn. Jeg lærte også at Jesus både så meg og ville være sammen med meg, uansett hvor jeg gikk. Det har vært godt for meg, også som voksen, å tenke på Jesus på denne måten.

Men i dag leste jeg i boken ”Guds Lam” av Andreas Fibiger, om Jesus som var hjemme hos søsknene Maria, Marta og Lasarus i byen Betania. Her følte Jesus seg hjemme og var alltid velkommen. Maria var en som lyttet til Jesus, Marta var en som tjente Jesus og Lasarus var en som synliggjorde Jesu makt. (Jesus hadde gjort under i hans liv). Jesus kjente seg hjemme hos dem.

Selv om jeg har flyttet svært mange ganger i mitt voksne liv, har jeg alltid hatt et hjem. Som nygifte var vi to i hjemmet. Så vokste antallet gradvis til fem. Nå er vi tre. I hjemmet er jeg trygg og slapper av i mine egen komfortsone. Her bor vi.

Men etter denne morgenens lesestund leker jeg med tanken på å endre tellemåte. Jeg deltar av og til i spørreundersøkelser på nettet. Her må jeg krysse av for antall personer i husstanden. Mon tro om jeg skal krysse av for fire i stedet for tre? Jesus bor her også!

Kanskje vi skal få et nytt dørskilt der det står ”Her bor Kjersti, Jan, Lars og Jesus”?

Et slikt skilt vil være både en forpliktelse og en påminnelse. Jeg ønsker virkelig at i vårt hjem skal vi både lytte, tjene og ha Guds forvandlende kraft synlig. Jeg ønsker fra nå av å tenke på at Jesus også bor i vårt hjem, og at han alltid vil kjenne seg hjemme hos oss.

Å leve i ei boble

Jeg hørte nylig en som sa: ”De kristne jeg kjenner lever akkurat som i ei boble”. Forklaringen på utsagnet er både forståelig, skremmende og alt for ofte nær sannheten. Han mente at den lille kristne venneflokken holdt seg for seg selv og var fornøyd med det.

Jeg ser for meg ei glassboble. God utsikt, men lukket og godt beskyttet. I glassbobla har vi det godt, kan smile og vinke til de som er på utsiden, men det er ingen reell kontakt. Vi kan studere og utrede hvordan de lever, men vi kjenner dem knapt.

Vi kan gå ut av glassbobla og invitere folk inn, men vi gjør det ikke. ”Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst.”

Vi har hørt at vi skal frelse verden, men tror vi at vi kan gjøre det fra ei glassboble?

Vi vet vi er kalt til å frelse verden, men vi kan jo ikke frelse alle. Men prøver vi i det minste å frelse noen? ”Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt.” Det får være nok.

Folk kan jo se oss i glassbobla vår. De kan bare banke på og komme inn hvis de vil. Troen er dessuten en privatsak, så vi må ikke forstyrre for mye, selv om vi mener at konsekvensene ved ikke å ta i mot Jesus er relativt, og permanent, negative.

Lever vi i ei boble? Bryr vi oss så lite om de som ikke deler vår tro? Er det egoisme? Er det feighet? Er det mangel på tro?

Jeg ønske ikke å leve i ei boble, men har ofte følt det slik.

Paulus sa: For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.” (1. Kor. 9. 20-23)

Verken Paulus eller de andre apostlene levde i ei boble.