Kors som logo på kirkebygg?

Jeg fikk et nytt tankekors for noen dager siden. Vi var samlet en gruppe offiserer på Frelsesarmeens årskongress og diskuterte hvorvidt kors på ytterveggen av våre korpslokaler (menighetsbygg) var noe vi bør oppfordre til eller ha restriksjoner på.

Vår heraldiske, sakrale og symbolmettede Frelsesarmekrone og vårt knallrøde, merkevaresymbol, Frelsesarmeskjoldet, er de to logoene vi bruker, hver til sitt bruk. Det siste som et utadrettet, gjenkjennelig blikkfang og det første som et mer internt teologisk symbol. Det siste inneholder korset, sammen med en rekke andre elementer. Såpass mye at utenforstående trenger både lang tid og forklaringer for å få det med seg.

Men korset, det tomme, enkle og nakne korset brukes mer tilfeldig og ofte ikke i det hele tatt. Vi finner det inne i mange av våre bygg, men bare unntaksvis på den ytre ”kirkeveggen”.

Jeg er en sterk tilhenger av FA-skjoldet og av FA-krona, men jammen er jeg også tilhenger av korset. Hvilke motforestillinger skulle det være mot å bruke korset på ytterveggen, i tillegg til FA-skjoldet?

Vil det være rotete? Kanskje, men det kan unngås.

Vil det skape avstand, gjøre terskelen for å komme inn høyere? Kanskje, men jeg tror for ganske få.

Vil det tiltrekke flere folk? Tvilsomt, men kanskje noen ganske få?

Vil det provosere? I så fall mener jeg det er på tide at de oppdager hvem vi faktisk er.

Den universelle kirke, som Frelsesarmeen er en del av, har ett hovedoppdrag: ”Å forkynne Kristus og han korsfestet.”  (”Jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” skriver Paulus til menigheten i Korint – 1 Kor.2.2.)

Korset symboliserer det vi kristne tror på, nemlig at Jesus tok på seg våre synder. Men han ble ikke på korset, han ble ikke i graven. Han beseiret døden og åpnet adgangen til Gud for alle som tror på Bibelens budskap om Jesus.

Korset oppfyller de grunnleggende markedsføringskriteriene. Det er kjent. Alle vet hva det står for. Det tomme korset er enkelt. Selv et sekunds oppmerksomhet er nok til å oppfatte hvilken merkevare det dreier seg om. Det er også vakkert.

Paulus skriver også: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” ( 1.Kor. 1. 18)

I det lange løp, og i ærlighetens og frimodighetens navn, mener jeg vi tjener på å tone rent flagg. Frelsesarmeens skjold er kjent, og må markedsføres for både Frelsesarmeens, menneskers og Guds skyld. Men det tomme korset kan vi mer enn gjerne også ha på våre bygninger. Der er det kristne symbol, et sterkt symbol som vi med frimodighet bør løfte opp, i lojalitet med andre kristne søsken og med Ham som ga oss frelse for det han gjorde på korset.

Demokratisk eller dogmatisk kirke?

Under tittelen ”En kirke uten troverdighet” skrev Einar Gelius den 13 juni i Stavanger Aftenblad: ”Jeg ønsker meg en raus, åpen og inkluderende kirke – ”med himmel’n sjøl til tak”. Men da må presteskap, biskoper og kirkeledelse lytte mer til folk. Folk er lei av presters belæring og dogmer! La oss en gang for alle avdogmatisere Kirken. Da vil Kirken bli mer troverdig og ekte. Og den vil bli ekte etter Jesu hjerte”

Språket kan moderniseres,
men ikke grunnteksten

Umiddelbart kan noe av dette synes å være gode uttalelser, også for meg. Jeg ønsker også at Kirken skal være raus og inkluderende (Kirken med stor K, menes alle kristne, ikke bare Den Norske Kirke). Jeg ønsker også at Kirken skal ”ha himmelen til tak”, men da først og fremst ment som at adgangen til himmelen og Han som har all makt i himmel og på jord er helt åpen.

Det er selvsagt også viktig å lytte til folk og å møte folk i den hverdagen de er i. Men det er ikke folkets mening som skal si hva som er rett og galt etter Guds målestokk. Guds målestokk, ja, den eneste rettesnor for kristen tro, lære og live er gitt oss en gang for alle, nemlig i Bibelen.

Og det er kanskje her jeg og Gelius ser ganske ulikt på ting? Jeg har valgt å tro at Bibelen, det vil si hele Bibelen, er tidløs og uforanderlig. Rett nok må mye tolkes. Rett nok er mange kristne uenige om mye og mangt. Men utgangspunktet for de fleste kristne, og som gjør at vi kan respektere hverandre, er at vi tror at Bibelen er Guds Ord. Det vil si et guddommelig budskap til oss. Derfor kan vi ikke la folkemeningen, hva som er den rådende oppfatningen i samfunnet definere kirken.

Derfor trenger vi dogmatikk, det vil si en lære og en veiledning som hjelper oss og forklarer hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Men hele denne læren må ta utgangspunkt i Guds Ord, uansett om det kalles katolsk, luthersk, metodistisk eller pinsekristen teologi.

Verken Jesus eller Den Hellige Ånd nedsatte en arbeidsgruppe eller sendte ting ut på høring. Verken Moses eller Paulus satte ned noen komité. De sa: ”Gud har sagt!”

Også i nytestamentlig tid var det stridigheter om hva som var rett og galt. Men Jesus sa til sine disipler. ”Slik skal dere be, og slik skal dere ikke be”, ”Slik skal dere leve”, og da han forlot dem befalte ham dem ”å lære alle nye disipler alt det Jesus hadde befalt”. Paulus skrev også mye om rett og gal lære, vranglære, om at dogmatikk er viktig. Til Timoteus skrev han: ”Gi akt på deg selv og på læren” (1. Tim 4.16). Jesus var selv en lærer og lærerembetet er viktig i kirken…., hvis vi da skal ta både Paulus og Jesus på alvor, det vil si slik det står skrevet i Bibelen.

Jeg er glad vi har dogmatikk, at den er utformet av gudfryktige og lærde mennesker, uten maktmotiv eller annet motiv en å lyde Gud og formidle hans kjærlighet videre til medmennesker, både i historiens løp og i vår tid.

Så får vi i ydmykhet innse vår egen begrensning og mulighet for at vi tar feil, både jeg og Gelius.

"Er du kristen?" - Et brysomt spørsmål?

Jeg er kristen og holder det ikke for meg selv. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men når jeg har opplevd at Gud har kalt meg til å forkynne om ham, vil det være en selvmotsigelse å holde min tro skjult. Gud har ikke lovet meg noen form for premiering etter hvor mange som jeg bidrar til at blir frelst. Drivkraften er en annen, nemlig at jeg ønsker at flest mulig skal få del i det livet som jeg selv har valgt og at jeg unner alle å bli omsluttet av Guds kjærlighet.

Korset - kun en indikasjon...

Derfor er det vesentlig for meg å vite om de jeg er sammen med er kristne. Det gjelder både familien min, naboer, venner, kolleger og andre jeg møter. Men jeg vil ikke være påtrengende og jeg vil ikke at folk skal holde seg på avstand fra meg og tro at mitt vennskap og min interesse er avhengig av om de er kristne eller ei.

Jeg finner ofte raskt ut om folk er kristne eller ei. Det kan være at de sier det selv, forteller om et aktivt menighetsliv, eller det kan være at de forteller om et liv som jeg konkluderer med at ikke er forenlig med å være kristen. Men jeg kan ta feil.

Det sikreste er å spørre direkte. ”Er du kristen?”. Jeg gjør det ofte, selv om det kan være befriende tydelig. Stort sett reagerer folk positivt, enten svaret er ja, nei, eller ”jeg vet ikke helt”. Den siste varianten gir ofte en god samtale. Det er selvsagt ikke det første jeg spør ukjente om, og vi må kjenne etter når det er passende å stille et slikt spørsmål.  

”Hva raker det deg?” tenker sikkert noen. Det er helt greit at de synes det er for privat eller personlig. Men grunnen til at jeg spør er at jeg bryr meg. Hvordan ellers skal jeg vite om jeg skal presentere frelsestilbudet for dem eller om jeg kan ha kristent fellesskap med dem?

Jesus sa til sine disipler, og da også til oss som har blitt disipler (det samme som kristne) i ettertid: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt. 28.18-19) Denne Jesu befaling er selvsagt også en drivkraft.

Jeg tror de fleste av oss kan være mer frimodige i å spørre hverandre om tro.

I det siste har jeg oppdaget et annet spørsmål som jeg også vil bli flinkere å stille. Det er spørsmålet: ”Er du fortsatt kristen?”. Dessverre har enkelte som jeg trodde var kristen kommet på avstand fra både menighetsfellesskap og fra troen. De snakker ikke om det og vi tar det for gitt at har man først blitt kristen forblir man det resten av livet. Midt i en kristen familie, ja, midt i en menighet kan enkelte streve med tvil og miste både troen og bekjennelsen. Da må vi ikke være bevisstløse og uinteresserte. Det burde være naturlig at vi sjekker hverandre opp og spørre: ”Hvordan har du det, egentlig, med Gud og med troen? Er du fortsatt kristen?”

Det er et tankekors at dette som vi ofte sier er det viktigste valget av alle, så fort blir tabu og ignorert. Noen av oss er helt åpne om vår tro og vi snakker om det, slik at ingen er i tvil om vi er kristne eller ei. Men la oss på en respektfull måte bli litt flinkere med å spørre hverandre når vi ikke vet. ”Er du kristen?” eller ”Er du fortsatt kristen?”