Krigsropet?

I mai 1888, mindre enn fire måneder etter at Frelsesarmeen startet her i Norge, var vårt ukemagasin Krigsropet å få kjøpt i Oslos gater. Det var sannsynligvis ingen diskusjon om navnet på bladet. Det engelske «The War Cry» hadde vært i produksjon i mange år i England og mange engelsktalende land. I Sverige og Danmark var også både Frälsningsarmèn/ Frelsens Hær og Stridsropet/ Krigsraabet også introdusert.

En av mine tidligere arbeidsgivere, Statoil, meldte i dag at de skifter navn. Jeg tviler på at nåværende navn hadde blitt valgt om vårt norske olje-, gass og energiselskap, enn si Frelsesarmeen og Krigsropet, hadde blitt etablert i dag. Men jeg tviler også på om noen i vår organisasjon vil seriøst vurdere å endre så sterke varemerkenavn som Frelsesarmeen og Krigsropet.

Jeg var en ivrig og motivert Krigsropsselger i årene jeg var korpsleder i Frelsesarmeen.  Jeg hørte stadig: «Jeg vil ikke ha krig, kall bladet for Fredsropet!» Det ga meg noen anledninger til å forklare at vi med Guds kjærlighet som drivkraft faktisk ønsker å kjempe mot ondskap, nød og alt som vil ødelegge. «Få deg en skikkelig jobb!», hørte jeg også noen ganger. Men som en del av min tjeneste føltes det absolutt meningsfullt å være en synlig og tilgjengelig ambassadør for Jesus og for Frelsesarmeen. 

Å selge Krigsropet er en flott mulighet til å få inntekter til Frelsesarmeen, men enda mer å nå ut med budskapet om frelse og håp gjennom både bladets innhold og direkte kontakt med mennesker som vanligvis ikke trør over dørterskelen til våre Frelsesarmelokaler.

I dag tenker jeg med takknemlighet på alle de av vårt soldater og medlemmer som ukentlig møter opp på gatehjørner og i kjøpesentre med det ukentlige antall Krigsrop som skal selges. Jeg tenker også med takknemlighet på at vi har et blad som har et innarbeidet og fortsatt svært meningsfullt navn.

Jeg tror på fellesskapet

Jeg trives alene. Men etter en stund savner jeg noen å være sammen med. Kona, familien, arbeidskolleger og venner, i passe doser, føler jeg meg helt avhengig av.

Vi mennesker er ikke skapt til å være alene. Vi er skapt for fellesskap, for å ha relasjoner til andre. Alene kan vi verken elske eller bli elsket. Alene er det ingen som har bruk for oss. Det handler om å se og å bli sett, dele gleder og sorger sammen.

Ett av svært mange fellesskap i Frelsesarmeen

Jeg liker sport. Gjerne individuell idrett, men aller mest lagidrett, fotball, håndball og stafetter. Når idrettsheltene kjemper for noe større enn seg selv, laget sitt, landet sitt, fellesskapet. Da handler det om samarbeid, samspill og om å gjøre hverandre gode.

Derfor er familien, nabolaget, bygda, foreninger, organisasjoner så viktige. Vi står sammen om noe. Selv tilhører jeg Frelsesarmeen. Det er et både unikt og annerledes enn mye annet, men også et relativt normalt og klassisk fellesskap. Vi står sammen om noe, et oppdrag, et mål, felles verdier, som ikke er relative, men forankret i noe som er større enn fellesskapet, nemlig Bibelen, som er Guds ord.

Å høre til et fellesskap, å leve i relasjon til andre er noe som jeg tror er viktig for alle mennesker, uansett om de tror på en Gud eller en «skaper». Men jeg tror vi er skapt for å leve i fellesskap både med hverandre og med Gud. Bibelens Gud er selv relasjonell, noe som forklares i treenigheten. Fader (Skaper og livgiver), Sønn (brobygger og synliggjøring av Gud) og Ånd (kraftkilden). Her gis det rom for kjærlighet både hos Gud selv og til oss.

Vi kan lese i skapelsesberetningen (1. Mos. 1.26): «Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss». Her er det ikke entall, men flertall, både for Gud (oss) og for mennesker.

Gud er kjærlighet. Dette viste han oss gjennom Jesus. Det gjør at vi kan ha samfunn både med Gud og hverandre. Vi som er kristne er en del av et fellesskap som vi kaller «De helliges samfunn». Det bør være kjent for de aller fleste, i og med at vi sier i trosbekjennelsen. «Jeg tror på Gud Fader»… «Jeg tror på Jesus Kristus»… og jeg tror «Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn,…»

Jeg er glad for at jeg er en del av den verdensvide, universelle kirke, som kan stå for denne trosbekjennelsen. Vi er en del av den store familien som jeg kaller Guds familie, fellesskapet som kalles «De helliges samfunn». Her er det ingen kvoter eller plassbegrensninger og derfor er det plass for både deg og meg, om vi ønsker det.

Ildsjeler

”Ildsjel” er et flott ord. Vi forstår ordet, hva som ligger i det. På samme måte som vi sier at noen er i ”fyr og flamme” og at noen ”brenner for saken” forstår vi at ildsjeler er mennesker som virkelig tror på det de holder på med. Ikke bare tror de på det, men de velger å satse på det, brette opp armene og gjøre en innsats, ikke bare en ettermiddag, som et prosjekt, men over lang tid. De forplikter seg og har en større dimensjon enn bare seg selv og sine egne behov. Vi finner ildsjeler i politikken, i idretten, i det frivillige organisasjonsliv og i arbeidslivet.



Det som skal til...



Man trenger ikke noen kraft utenfor seg selv eller en religiøs dimensjon for å kalles for en ildsjel. Men for meg som er kristen blir troen på Gud, og like mye kraften fra Gud og oppdraget fra Gud, en tilleggsdimensjon. For ikke å si: Dersom jeg virkelig tror på det jeg holder på med, i kristen sammenheng, og ikke brenner for saken bør jeg virkelig gå i meg selv.

Vi synger ”Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann”. Slik er det for mange av mine trossøsken. De stemmer i sangen, og kjenner det er sant. Denne ekstra drivkraften i livet, Gudsflammen i oss, gir oss energi og motivasjon til å dele med andre hvor godt det er å leve livet i tro på Jesus og i fellesskap med ham og alle andre kristne.

I Frelsesarmeen har vi mottoet ”Blod og ild”, som gjerne kalles for essensen av vår teologi. Vi tror at Jesus ga sitt liv, sitt blod, for oss for at vi skulle få evig liv, og at Gud har gitt oss sin Ånd, ilden, som drivkraft og lys i våre liv.

Derfor er det naturlig for en kristen å være ildsjel, brenne etter å gi Guds kjærlighet videre til andre. Men vi er ufullkomne og har våre opp- og nedturer. Likevel er Guds flamme, Guds Ånd tilgjengelig for oss, og vi kan la oss tenne og være ildsjeler, om enn ikke alltid de store brennende. Men gnisten må vi alltid holde levende.

Det handler om å ta seg sammen, bestemme seg, viljen vår, men det handler like mye om å la seg tenne, være nær andre som har en smittende flamme, og å være nær han som vil gi oss kraft.  

”Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft” (Rom. 15.13)

Et tankekors ved årets slutt

Jeg leser i avisene at journalistene minnes hva som har gjort inntrykk på dem i 2013. En liten sak, på bare 1,4 cm, ble en stor sak, skriver en av dem. Det var NRK-journalisten Kristin Sælmann som ble bedt om å ta av seg halssmykket før nyhetssendingen. Det lille korset på 1,4 cm kunne provosere seerne. Korset sendte et for tydelig religiøst budskap. Det er sant at korset taler et sterkt språk, men jeg undres hvor mye publisitet, for ikke å si overreaksjoner, begge veier, denne saken førte til.

Korset er for meg et sterkt symbol, og jeg forstår at det oppleves som et sterkt budskap, et tydelig forsøk på påvirkning. I alle Frelsesarmeens lokaler finner vi korset, som en påminnelse om hvem vi tror på og hva Jesus har gjort for alle som vil ta imot ham som sin frelser. Ingen kan nekte oss dette, i vårt eget hus, i hvert fall ikke i Norge.

Men korset har i 2013 også skapt nyhetsoverskrifter verden over. Mennesker har på grunn av sin tro, korsets budskap, blitt forfulgt og drept. Antall har jeg ikke, men i land som Pakistan og Egypt har mennesker blitt drept og forfulgt. I mange land er korset også et svært risikabelt, for ikke å si et forbudt symbol. Trosfrihet er mangelvare.

Jeg vil ikke spå eller profetere om framtiden, men for meg er det et tankekors at korset skaper debatt og reaksjoner også i vårt eget land. Er dette en indikasjon på at det skal koste noe for oss som tror på Jesus som verdens frelser?

Det koster, også for mange i vårt land. Mangel på respekt og forståelse møter oss, i ulik grad og i ulike sammenhenger. Mon tro om det jeg må være villig til å betale en høyere pris i året og årene som kommer?

”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.” (1. Kor. 18)

Korset i midten

Frelsesarmeens krone. Se nøye på bildet. Har du sett dette symbolet før? Alle som tilhører Frelsesarmeen vil si ja, men hva med dere andre? Kjenner dere det enkle røde Frelsesarme-skjoldet bedre?

Frelsesarmeen har to ”logoer”. Skjoldet er for markedsføring, merkevarebygging, for det korte øyeblikket der vi låner hastige menneskers stadig skiftende oppmerksomhet. Den andre logoen er mer enn en logo. Krona er et emblem, mettet av symboler. Krona er til for refleksjon, ettertanke og krever tid. Krona er mest for innvortes bruk, og skal være godt synlig i alle våre korpslokaler (menighetsbygg), mens skjoldet er profilert på utsiden for å vise at dette er Frelsesarmeen.

Se nøye på bildet. Hva ser du? I midten er korset, det kristne symbolet, som forteller hva vi tror. Om Jesus og hva han har gjort for alle mennesker. Rundt korset er en F, i den norske varianten, fordi ordet frelse begynner på en F. Vi heter Frelsesarmeen, og sier at vi er ”frelst for å frelse”, slik Bibelen forklarer hva frelse er. Vi er en ”arme”, og da trenger vi våpen. Du ser også to sverd, som styrker symmetrien og kanskje kan understreke at dette også er et våpenskjold? Våpnene våre er Guds ord og Guds ånd, som vi kan lese om i Bibelen. Vi kjemper ikke i egen kraft, men Guds kraft og den gjennomslagskraften Guds ord har. Det er også mer symbolikk i krona, både kongekrona som peker på troen på himmelen, og mottoet "Blod og ild" og fargene som sier mer om teologien vår.

Frelsesarmeens krone er ikke noe sakralt symbol, men den betyr mye for oss, og den taler stadig sterkt til meg, om hvem vi er og hva vi tror.

Krona og skjoldet er ikke en norsk oppfinnelse. De brukes i alle 126 land der Frelsesarmeen i dag finnes. Det gjør at vi er godt kjent utad og står sammen om ikke bare felles verdier, men enda mer en felles tro. Troen på at det Jesus gjorde for oss på korset gir oss frelse. Derfor er korset i midten, dekorert med en F.

"The old rugged cross"

Det er skrevet mange sanger om korset, om Jesus sitt kors. Den som jeg er aller gladest i er ”The old rugged cross”, skrevet av amerikaneren George Bennard for ganske nøyaktig 100 år siden. Jeg bruker originaltittelen i overskriften fordi sangen er verdenskjent og fordi vi nordmenn bruker litt ulike oversettelser av den. Ordet ”rugged” betyr noe slikt som robust eller klippefast.

Men det er den norske oversettelsen, den vi bruker i Frelsesarmeen, som jeg kjenner best. Bennard var for øvrig frelsesoffiser i mange år, men var metodistprest da sangen ble til. Den ”kom til ham som en åpenbaring”, både tekst og melodi, under et opphold i Michigan høsten 1912. Første framføring av sangen skjedde i juni 1913 (*/**), så vi kan godt si at sangen omtrent nå feirer sitt 100-årsjubileum.

Både den engelske originalen og den norske gjendiktning (Carl Hansson) er proppfull av takk og hengivenhet til alt det som korset symboliserer. Vi synger i det norske refrenget:

”Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly, og på kne ved dets blodstenkte fot, søke nåde og frelse på ny”. (Hele sangen finner du helt nederst)

Hvorfor griper denne sangen så mange, meg selv inkludert? Jeg tror det er fordi sangen på en så malerisk og tydelig måte setter ord på det vi kjenner når vi ser et kors, hver gang vi kjenner etter. Et bilde kan si mer enn tusen ord og korset er for meg det aller sterkeste og viktigste bildet. Et så enkelt symbol trenger ingen forklaring for den som har erfart og har kunnskap om Bibelens budskap om Jesu død og forsoning på korset.

Derfor synger jeg ofte om korset, med ord som betyr noe for meg og som griper meg.

* Fra Boken ”Mellom notelinjene” av Kommandør Haakon Dahlstrøm /

**Fra wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/The_Old_Rugged_Cross)

(Vil du høre Elvis eller Johnny Cash synge sangen klikker du på lenken under)

Elvis: http://www.youtube.com/watch?v=CltrLsjsQl0

Johnny Cash and June Carter Cash: http://www.youtube.com/watch?v=bUju31yqll4

Sangtekst:

I det fjerne jeg skuer et underbart syn
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle ærverdige kors
hvor på synderes dødsdom ble lagt.

Refr.:
Til det gamle ærverdige kors
til det mektige kors vil jeg fly
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.

Dette gamle ærverdige kors stråler fram
med en skjønnhet så underfull stor.
For på dette jeg skuer Guds kjærlighets glød
sprede lysglans og fred over jord.

Dette gamle ærverdige kors bar en gang
min synd og min skyld og min skam.
Med forbannelsens vredessky over seg bar
dette kors Guds uskyldige lam.

Dette gamle ærverdige kors skal for meg
gi lysning i dødsskyggens natt.

For Guds domstol en gang og i evighet lang
skal det være min hjelp og min skatt.

Kors som logo på kirkebygg?

Jeg fikk et nytt tankekors for noen dager siden. Vi var samlet en gruppe offiserer på Frelsesarmeens årskongress og diskuterte hvorvidt kors på ytterveggen av våre korpslokaler (menighetsbygg) var noe vi bør oppfordre til eller ha restriksjoner på.

Vår heraldiske, sakrale og symbolmettede Frelsesarmekrone og vårt knallrøde, merkevaresymbol, Frelsesarmeskjoldet, er de to logoene vi bruker, hver til sitt bruk. Det siste som et utadrettet, gjenkjennelig blikkfang og det første som et mer internt teologisk symbol. Det siste inneholder korset, sammen med en rekke andre elementer. Såpass mye at utenforstående trenger både lang tid og forklaringer for å få det med seg.

Men korset, det tomme, enkle og nakne korset brukes mer tilfeldig og ofte ikke i det hele tatt. Vi finner det inne i mange av våre bygg, men bare unntaksvis på den ytre ”kirkeveggen”.

Jeg er en sterk tilhenger av FA-skjoldet og av FA-krona, men jammen er jeg også tilhenger av korset. Hvilke motforestillinger skulle det være mot å bruke korset på ytterveggen, i tillegg til FA-skjoldet?

Vil det være rotete? Kanskje, men det kan unngås.

Vil det skape avstand, gjøre terskelen for å komme inn høyere? Kanskje, men jeg tror for ganske få.

Vil det tiltrekke flere folk? Tvilsomt, men kanskje noen ganske få?

Vil det provosere? I så fall mener jeg det er på tide at de oppdager hvem vi faktisk er.

Den universelle kirke, som Frelsesarmeen er en del av, har ett hovedoppdrag: ”Å forkynne Kristus og han korsfestet.”  (”Jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” skriver Paulus til menigheten i Korint – 1 Kor.2.2.)

Korset symboliserer det vi kristne tror på, nemlig at Jesus tok på seg våre synder. Men han ble ikke på korset, han ble ikke i graven. Han beseiret døden og åpnet adgangen til Gud for alle som tror på Bibelens budskap om Jesus.

Korset oppfyller de grunnleggende markedsføringskriteriene. Det er kjent. Alle vet hva det står for. Det tomme korset er enkelt. Selv et sekunds oppmerksomhet er nok til å oppfatte hvilken merkevare det dreier seg om. Det er også vakkert.

Paulus skriver også: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” ( 1.Kor. 1. 18)

I det lange løp, og i ærlighetens og frimodighetens navn, mener jeg vi tjener på å tone rent flagg. Frelsesarmeens skjold er kjent, og må markedsføres for både Frelsesarmeens, menneskers og Guds skyld. Men det tomme korset kan vi mer enn gjerne også ha på våre bygninger. Der er det kristne symbol, et sterkt symbol som vi med frimodighet bør løfte opp, i lojalitet med andre kristne søsken og med Ham som ga oss frelse for det han gjorde på korset.