Et tankekors ved årets slutt

Jeg leser i avisene at journalistene minnes hva som har gjort inntrykk på dem i 2013. En liten sak, på bare 1,4 cm, ble en stor sak, skriver en av dem. Det var NRK-journalisten Kristin Sælmann som ble bedt om å ta av seg halssmykket før nyhetssendingen. Det lille korset på 1,4 cm kunne provosere seerne. Korset sendte et for tydelig religiøst budskap. Det er sant at korset taler et sterkt språk, men jeg undres hvor mye publisitet, for ikke å si overreaksjoner, begge veier, denne saken førte til.

Korset er for meg et sterkt symbol, og jeg forstår at det oppleves som et sterkt budskap, et tydelig forsøk på påvirkning. I alle Frelsesarmeens lokaler finner vi korset, som en påminnelse om hvem vi tror på og hva Jesus har gjort for alle som vil ta imot ham som sin frelser. Ingen kan nekte oss dette, i vårt eget hus, i hvert fall ikke i Norge.

Men korset har i 2013 også skapt nyhetsoverskrifter verden over. Mennesker har på grunn av sin tro, korsets budskap, blitt forfulgt og drept. Antall har jeg ikke, men i land som Pakistan og Egypt har mennesker blitt drept og forfulgt. I mange land er korset også et svært risikabelt, for ikke å si et forbudt symbol. Trosfrihet er mangelvare.

Jeg vil ikke spå eller profetere om framtiden, men for meg er det et tankekors at korset skaper debatt og reaksjoner også i vårt eget land. Er dette en indikasjon på at det skal koste noe for oss som tror på Jesus som verdens frelser?

Det koster, også for mange i vårt land. Mangel på respekt og forståelse møter oss, i ulik grad og i ulike sammenhenger. Mon tro om det jeg må være villig til å betale en høyere pris i året og årene som kommer?

”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.” (1. Kor. 18)