Krigsropet?

I mai 1888, mindre enn fire måneder etter at Frelsesarmeen startet her i Norge, var vårt ukemagasin Krigsropet å få kjøpt i Oslos gater. Det var sannsynligvis ingen diskusjon om navnet på bladet. Det engelske «The War Cry» hadde vært i produksjon i mange år i England og mange engelsktalende land. I Sverige og Danmark var også både Frälsningsarmèn/ Frelsens Hær og Stridsropet/ Krigsraabet også introdusert.

En av mine tidligere arbeidsgivere, Statoil, meldte i dag at de skifter navn. Jeg tviler på at nåværende navn hadde blitt valgt om vårt norske olje-, gass og energiselskap, enn si Frelsesarmeen og Krigsropet, hadde blitt etablert i dag. Men jeg tviler også på om noen i vår organisasjon vil seriøst vurdere å endre så sterke varemerkenavn som Frelsesarmeen og Krigsropet.

Jeg var en ivrig og motivert Krigsropsselger i årene jeg var korpsleder i Frelsesarmeen.  Jeg hørte stadig: «Jeg vil ikke ha krig, kall bladet for Fredsropet!» Det ga meg noen anledninger til å forklare at vi med Guds kjærlighet som drivkraft faktisk ønsker å kjempe mot ondskap, nød og alt som vil ødelegge. «Få deg en skikkelig jobb!», hørte jeg også noen ganger. Men som en del av min tjeneste føltes det absolutt meningsfullt å være en synlig og tilgjengelig ambassadør for Jesus og for Frelsesarmeen. 

Å selge Krigsropet er en flott mulighet til å få inntekter til Frelsesarmeen, men enda mer å nå ut med budskapet om frelse og håp gjennom både bladets innhold og direkte kontakt med mennesker som vanligvis ikke trør over dørterskelen til våre Frelsesarmelokaler.

I dag tenker jeg med takknemlighet på alle de av vårt soldater og medlemmer som ukentlig møter opp på gatehjørner og i kjøpesentre med det ukentlige antall Krigsrop som skal selges. Jeg tenker også med takknemlighet på at vi har et blad som har et innarbeidet og fortsatt svært meningsfullt navn.