"Er du kristen?" - Et brysomt spørsmål?

Jeg er kristen og holder det ikke for meg selv. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men når jeg har opplevd at Gud har kalt meg til å forkynne om ham, vil det være en selvmotsigelse å holde min tro skjult. Gud har ikke lovet meg noen form for premiering etter hvor mange som jeg bidrar til at blir frelst. Drivkraften er en annen, nemlig at jeg ønsker at flest mulig skal få del i det livet som jeg selv har valgt og at jeg unner alle å bli omsluttet av Guds kjærlighet.

Korset - kun en indikasjon...

Derfor er det vesentlig for meg å vite om de jeg er sammen med er kristne. Det gjelder både familien min, naboer, venner, kolleger og andre jeg møter. Men jeg vil ikke være påtrengende og jeg vil ikke at folk skal holde seg på avstand fra meg og tro at mitt vennskap og min interesse er avhengig av om de er kristne eller ei.

Jeg finner ofte raskt ut om folk er kristne eller ei. Det kan være at de sier det selv, forteller om et aktivt menighetsliv, eller det kan være at de forteller om et liv som jeg konkluderer med at ikke er forenlig med å være kristen. Men jeg kan ta feil.

Det sikreste er å spørre direkte. ”Er du kristen?”. Jeg gjør det ofte, selv om det kan være befriende tydelig. Stort sett reagerer folk positivt, enten svaret er ja, nei, eller ”jeg vet ikke helt”. Den siste varianten gir ofte en god samtale. Det er selvsagt ikke det første jeg spør ukjente om, og vi må kjenne etter når det er passende å stille et slikt spørsmål.  

”Hva raker det deg?” tenker sikkert noen. Det er helt greit at de synes det er for privat eller personlig. Men grunnen til at jeg spør er at jeg bryr meg. Hvordan ellers skal jeg vite om jeg skal presentere frelsestilbudet for dem eller om jeg kan ha kristent fellesskap med dem?

Jesus sa til sine disipler, og da også til oss som har blitt disipler (det samme som kristne) i ettertid: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt. 28.18-19) Denne Jesu befaling er selvsagt også en drivkraft.

Jeg tror de fleste av oss kan være mer frimodige i å spørre hverandre om tro.

I det siste har jeg oppdaget et annet spørsmål som jeg også vil bli flinkere å stille. Det er spørsmålet: ”Er du fortsatt kristen?”. Dessverre har enkelte som jeg trodde var kristen kommet på avstand fra både menighetsfellesskap og fra troen. De snakker ikke om det og vi tar det for gitt at har man først blitt kristen forblir man det resten av livet. Midt i en kristen familie, ja, midt i en menighet kan enkelte streve med tvil og miste både troen og bekjennelsen. Da må vi ikke være bevisstløse og uinteresserte. Det burde være naturlig at vi sjekker hverandre opp og spørre: ”Hvordan har du det, egentlig, med Gud og med troen? Er du fortsatt kristen?”

Det er et tankekors at dette som vi ofte sier er det viktigste valget av alle, så fort blir tabu og ignorert. Noen av oss er helt åpne om vår tro og vi snakker om det, slik at ingen er i tvil om vi er kristne eller ei. Men la oss på en respektfull måte bli litt flinkere med å spørre hverandre når vi ikke vet. ”Er du kristen?” eller ”Er du fortsatt kristen?”