Jeg er kristen og tror at Gud har skapt oss. Det kristne
menneskesynet sier at vi alle er like verdifulle. Dette tror jeg på og ønsker å leve
etter. Derfor ønsker jeg at alle barn blir født inn i trygge og gode omgivelser
og at de vernes og gis lik verdi allerede fra før de blir født.
Å få barn er ingen menneskerett, men det er en menneskerett
for barn at de blir elsket og tatt vare på. Barn er ikke til for oss voksne,
men vi er til for barna. Barna er en gave fra Gud. Alle barn.
Jeg er imot mange av de måtene barn i dag blir unnfanget på,
planlagt og ”produsert” på, med motiver og metoder der de voksne behov settes i
sentrum, med nærmest et krav om at alle har rett til å få et barn, uansett
samlivsform eller biologiske begrensninger. Jeg tenker på surrogati, sæd- og
eggdonasjon og at barn planlegges uten fedre eller mødre. Men likevel må også
barnet som kommer til verden på disse måtene bli elsket og gitt best mulige
rammer. Barnet kan ikke klandres. Jeg kan aldri få meg til å si annet enn at
også dette barnet er en gave fra Gud.
Men hva med alle barn som blir unnfanget på grunn av
seksuell uansvarlighet, på grunn av alkoholrus, for ikke å snakke om voldtekt
og incest? Det er nesten tabu å nevne dette, spesielt de to siste kategoriene.
Men realiteten er at barn med en slik begynnelse på sin livshistorie blir født.
Er også de barna en gave fra Gud, skapt av Gud? Jeg kan ikke få meg til å si
noe annet, spesielt ikke i møte med dem når de vokser opp og kanskje sliter med
sin opprinnelse.
For meg er det et tankekors at jeg på den ene siden ønsker å
hindre at barn med dårlige eller feil rammer skal bli unnfanget, men på den
andre siden sier at også de, når de først er unnfanget, er en gave fra
Gud.
I Bibelen kan vi lese:
”Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er
skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.” (Salme 139.16) og ”Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en
lønn.” (Salme 127.3)
Absolutt et tankekors. Nå er det vel sånn at Gud ikke i scenesetter unnfangelse under slike forhold som du beskriver her. Det Gud gjør er å sette sitt stempel på alle barn med den "ånd" han gir disse små barna. Det tror jeg på.
SvarSlettMen står det strengt tatt noe sted at barnet er en gave til foreldrene? Er det ikke heller slik at det er livet som er en gave til barnet? Eller at barnet er en gave til - verden? Kirken? Fellesskapet? Dette er et i en hver forstand eksistensielt tema, og bare det å nærme seg det, oppleves som krevende og utfordrende.
SvarSlettNils-Petter Enstad
Takk for kommentarene. Helt enig med dere. Det er derfor jeg synes dette er vanskelig. Livet er en gave, og barn er ikke foreldrenes eiendom, selv om gavebegrepet ofte brukes blant oss. Alt det vonde som skjer finner vi ikke svar på, men hensynet til barnet er det viktigste, uansett rammer og bakgrunn. Mitt fokus er at Gud er skaperen, livgiveren og han sorterer ikke.
SvarSlettHelt enig både med bloggen og kommentarene. "Barn er en gave"-tanken er jo ikke fremtredende, men den finnes, Sa.127: "Barn er en gave fra Herren,livsfrukt er en lønn. 4 Som piler i stridsmannens hånd er sønner en får i sin ungdom.5 Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem." Men interessant nok er de også "livsfrukt". Det blir ikke naturlig livsfrukt når de er konstruert på noen av de måtene du beksriver her - og er således igen rettighet!
SvarSlettJeg er overveldet over ansvaret Gud har delegert til mennesket! Det er vel ikke slik at Gud "skaper" et nytt menneske hver gang et barn blir født, men heller at Han ga de første menneskene muligheten og ansvaret for å sette nye mennesker til verden. Hvert menneske er født med nedarvede kvaliteter. Det gjelder ikke minst to ting: de er skapt i Guds bilde, og har arvet syndenaturen. Men alle forutsetninger for liv var tilstede da Gud skape Adam og Eva. Han er trofast om vi er troløse: Han drar ikke tilbake menneskers muligheter og ansvar for det at vi roter det til/tukler med prosessen! Derfor har ethvert barn samme uendelig verdi, uansett omstendighetene rundt unnfangelsen!
Katherine Seedell