Follow by Email

fredag 15. november 2013

Er jeg hellig?


Hellig! Smak på ordet. Fremmed og fjernt? Og hvis jeg sier at jeg er hellig? Provoserende og ekstremt selvgodt? Jeg våger likevel å si det tydelig: Jeg er hellig. Og så føyer jeg til: Ikke bare jeg, men mange jeg kjenner. Det er vi som tilhører de helliges samfunn, det som så mange tror på når de siterer den apostoliske trosbekjennelse; At de tror på Gud Fader, den allmektige, og mot slutten også ”de helliges samfunn”. Dette samfunnet består jo av de hellige, og hvem er det? Jo, vi som er kristne.
Egentlig er dette udiskutabelt, om vi både mener og tror det vi sier. Og vi sier det fordi Bibelen sier det: ”Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig ”( 1. Peter 1. 15-16) Paulus sier det også: ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom” (1. Tess. 5.18)  I det hele tatt er Bibelen full av utsagn om at vi som har tatt i mot Jesus som Mester og Herre i våre liv både er og skal være hellige.


Finnes "helgener
med glorie"?
Så er spørsmålet om vi kjenner det sånn, at folk merker at det er noe ekstra med oss, noe positivt, at kart og terreng, liv og lære stemmer. Men hva er egentlig ”hellighet”?

Betyr det at jeg tror jeg er bedre enn andre, er noe opphøyd, mer fullkomment enn andre? Nei, overhode ikke. Men jeg tror jeg har tilgang til noe i mitt liv som ikke gis til de som ikke har Jesus som sin frelser, eller ”Jesus i hjertet”. Dette beskrives som Den Hellige Ånd, i vårt liv. Jeg innrømme at jeg blir glad om det merkes at jeg har noe ekstra i mitt liv. Men slikt kan vanskelig måles eller bevises.
Dette sier jeg frimodig, med fare for å bli misforstått og tolket på mange feilaktige måter. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette i noen blogger til, ikke minst fordi Frelsesarmeen fokuserer på hellighet, så følg meg gjerne.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar