Follow by Email

tirsdag 29. november 2016

Jeg tror på anger og tilgivelse

«Jeg beklager, hvis du føler at jeg har såret deg.» Dette utsagnet, og flere som ligner på dette, har gjort inntrykk på meg. Ikke fordi det oser av selverkjennelse og innrømmelser. Nei, tvert imot. Presset til å forsøke å redde sin egen fasade strekkes motvillig en hånd fram for å gjenopprette noe som har blitt ødelagt.

I de siste år har vi hørt flere sier at «de legger seg helt flat». Har man dummet seg ut, eller har et transportselskap sviktet kundene sine kan den beste strategien være å innrømme at kunden har rett, og vi gir opp å forsvare eller unnskylde oss.

Sjelden har jeg hørt en leder eller kommunikasjonsjef si: «Jeg angrer. Kan dere tilgi meg?»

Tvert imot har jeg hørt i såkalte «tett på-intervjuer» at flere har sagt at «jeg angrer ingenting», og så fortsetter man gjerne. «Hva godt skulle det føre med seg? Jeg kan jo ikke gjøre det om igjen». Hver gang jeg hører dette blir jeg litt lei meg, og tenker: Er det sant? Har de aldri gjort noe de skulle ønske var ugjort, noe de ser at var bevisst dårlig gjort overfor et medmenneske? Jeg mener også at det fins muligheter for å rette opp ting, i eget liv og overfor andre. Hvis vi kan vise anger.

Jeg er enig i at det sjelden tjener til noe godt å angre, enn si dyrke sin anger, når det gjelder viktige valg av f.eks. yrke, utdanning eller ektefelle. Vi må leve best mulig med våre valg. Men vi bør gi oss lov til å sette ord på og kjenne på vår anger. Deretter kan vi gjøre noe med den: Vi kan bli kvitt den og erkjenne at vi ikke kan gjøre noe med det som vi angrer på, og så leve videre og gjøre det best ut av det. Men enda bedre er at vi kan få tilgivelse for det gale vi har gjort overfor andre mennesker. Vi har ingen garanti, men du verden, så godt det gjør når noen sier: «Jeg tilgir deg. Vi legger det bak oss og starter på nytt. Jeg har hørt at du angrer, at du ikke ville gjort det igjen, og jeg tror deg på deg. Takk skal du ha!»

Tre små kineseres sang "Dørstokkmila"
anbefales.Inneholder livsvisdom.
De Tre små kinesere synger om «Dørstokkmila», om hvor vanskelig det er å ta første skrittet, gå over dørstokken. Men det er verdt å ta sjansen, ta steget. I beste fall blir det tilgivelse og forsoning, men uansett kan vi da se oss selv i speilet og si: «Jeg har forsøkt, jeg har gjort mitt, og nå kan jeg legge dette bak meg».

Ingen er perfekt. Vi har alle gjort ting jeg tror vi har godt av å angre på. Det er ikke mulig å få tilgivelse, en ny start på alle ting vi skulle ønske var ugjort. Men for meg, som kristen, har jeg en helt grunnleggende dimensjon i livet som jeg trøster meg til. Det er at jeg tror at Gud ser meg, og er glad i meg, og at jeg kan få legge hele mitt liv, og alt det som vi kaller for synd fram for Gud. Her kan jeg komme med min anger og her kan jeg be om tilgivelse og en ny start.

De fleste av oss kjenner vårt «Fader vår». Her lærer Jesus oss hvordan vi skal be. Vi sier her: «Tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere». Tilgivelse er med andre ord helt sentralt for at vi skal leve gode liv. Vi kan få tilgivelse av Gud, men vi skal også tilgi hverandre. Og hvordan kan tilgivelse gis uten anger?

Jeg tror på både anger og tilgivelse!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar