I mai 1888, mindre enn fire måneder etter at Frelsesarmeen
startet her i Norge, var vårt ukemagasin Krigsropet å få kjøpt i Oslos gater.
Det var sannsynligvis ingen diskusjon om navnet på bladet. Det engelske «The
War Cry» hadde vært i produksjon i mange år i England og mange engelsktalende
land. I Sverige og Danmark var også både Frälsningsarmèn/ Frelsens Hær og Stridsropet/
Krigsraabet også introdusert.
En av mine tidligere arbeidsgivere, Statoil, meldte i dag at
de skifter navn. Jeg tviler på at nåværende navn hadde blitt valgt om vårt
norske olje-, gass og energiselskap, enn si Frelsesarmeen og Krigsropet, hadde
blitt etablert i dag. Men jeg tviler også på om noen i vår organisasjon vil
seriøst vurdere å endre så sterke varemerkenavn som Frelsesarmeen og
Krigsropet.
Jeg var en ivrig og motivert Krigsropsselger i årene jeg var
korpsleder i Frelsesarmeen. Jeg hørte
stadig: «Jeg vil ikke ha krig, kall bladet for Fredsropet!» Det ga meg noen
anledninger til å forklare at vi med Guds kjærlighet som drivkraft faktisk
ønsker å kjempe mot ondskap, nød og alt som vil ødelegge. «Få deg en skikkelig
jobb!», hørte jeg også noen ganger. Men som en del av min tjeneste føltes det
absolutt meningsfullt å være en synlig og tilgjengelig ambassadør for Jesus og
for Frelsesarmeen.
Å selge Krigsropet er en flott mulighet til å få inntekter
til Frelsesarmeen, men enda mer å nå ut med budskapet om frelse og håp gjennom
både bladets innhold og direkte kontakt med mennesker som vanligvis ikke trør
over dørterskelen til våre Frelsesarmelokaler.
I dag tenker jeg med takknemlighet på alle de av vårt
soldater og medlemmer som ukentlig møter opp på gatehjørner og i kjøpesentre
med det ukentlige antall Krigsrop som skal selges. Jeg tenker også med
takknemlighet på at vi har et blad som har et innarbeidet og fortsatt svært
meningsfullt navn.
