Menighetsshopping eller sunn fornyelse?



Hans Nielsen Hauge -
Han fulgte Guds
kall til oppbrudd



Jeg har levd lenge nok i vårt lille land Norge til å ha sett aktive menighetsmedlemmer skifte menighet, både to og tre ganger. Noen av disse kommer tilbake til menigheten de en gang forlot.

Det kan være mange grunner for at folk skifter flokk. Det skyldes ofte at man rett og slett flytter til en annen by eller bygd. Andre ganger skyldes det troen eller teologien, men ikke så ofte. Oftere skyldes endringene at man er utilfreds der man er. Det kan være det sosiale, uenighet, ja, til og med uvennskap. Det kan skyldes at man er misfornøyd med strategier, prioritering, gudstjenesteform eller pastoren.

I Vårt Land 12.1.2012 kunne vi lese at å skifte menighet er en megatrend i USA. Halvparten av amerikanerne har skiftet trosretning minst en gang i livet, og en av tre har vært tilsluttet tre eller flere trossamfunn. Jeg vet ikke hva statistikken sier om Norge, men vi har sett mye av det samme mønsteret her.



John Wesley -
brøt ut og grunnla
Metodistkirken

Selv tilhører jeg Frelsesarmeen og har aldri vært inne på tanken å skifte trossamfunn. Det har blant annet med et helt personlig kall å gjøre. Jeg er glad i Frelsesarmeen og ønsker at vi skal være sterkest mulig, med flest mulig hengivne medlemmer, slik at vi i størst mulig grad kan lykkes i ”å frelse verden”. Derfor ser jeg det som et tap for oss når noen forlater oss, men velsigner alle som velger å fortsette i en annen menighet og aktivt arbeider videre for vårt felles oppdrag.


Men Frelsesarmeen var også en gang en utbrytermenighet, en ny kirke og vekkelsesbevegelse. Derfor har jeg, og forhåpentligvis flest mulig av mine medsoldater, forståelse og respekt for at nye vekkelsesbevegelser og nyskapende menigheter ser dagens lys.

Jeg ber om at fornyelse skjer i Guds rike, både i de etablerte kirkesamfunn og de nye som kommer til. Jeg ber om at fornyelsen er Kristus-sentrert og at metoder og former gjør at dagens mennesker blir møtt av det tidløse og uforanderlige evangeliet om frelse. Jeg ber selvsagt om at Frelsesarmeen også har dette fokuset.

Jeg velsigner alle som er villige til å tenke nytt, uten å sette seg selv og sine egne behov i sentrum, uten at evangeliet vannes ut eller at vi går på kompromiss med verdiene i Guds rike.

Måtte dette være vårt fokus, uansett hvilket arbeidslag vi tilhører i Guds rike.

Brennende hjerter kan være farlig

Å brenne for en sak er bra, i hvert fall for saken. Uten brennende hjerter, uten ildsjeler, har vi et fattig samfunn. Glød og engasjement trengs både i politikken, i frivillige organisasjoner og i kristen misjon. Skal man lykkes skikkelig nytter det ikke bare å leie inn betalt, profesjonell arbeidskraft. Man må tro på visjonen og målet som man har, ja, ha en indre drivkraft som er sterkere enn behovet for å ha noe meningsfullt å fylle tiden med eller å ha en inntekt å leve av.

Når jeg selv brenner for en sak, og møter andre som tilsynelatende brenner lite, ja, virker nesten likegyldige, så kan jeg bli frustrert, spesielt når de jobber for de samme sakene som jeg. Ikke det at jeg heller alltid brenner nok, men jeg lurer på om disse som tilsynelatende går på sparebluss har vendt seg til en overlevelsesteknikk: Brenne akkurat lite nok til ikke å slukke ut, men unngå faren for å brenne opp?

For det er nok av de som har blitt utbrent. De brant for mye, brant seg, ble utbrent. Det kan være farlig å ha et brennende hjerte. Spesielt når man må brenne for mye, alene. Da kan man gå trøtt, slite seg ut. Og det er trist. Trist, siden vi hadde så bruk for dem i kampen for den gode sak.

Jeg passer meg litt selv også. Det heter jo: ”Høyt å flvye, dypt å falle”. Derfor kan det være både fristende og smart å holde seg på det jevne, ikke strekke strikken mer enn nødvendig. Men jeg vil likevel brenne, og synes det er lettere å gjøre det sammen med andre som brenner for samme sak for meg.

Hjerter i brann kan være farlig for den som brenner, om flammen ikke får næring, påfyll, ny energi. Men hjerter i brann er farlig for alt og alle som kjemper imot saken vi brenner for.

Jesus klarte å sette disiplene sine i brann for det store oppdraget, verdens frelse. De to disiplene som hadde gått til Emmaus med den oppstandne Kristus, sa til hverandre da de oppdaget at det var Jesus som nettopp hadde vært sammen med dem «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» (Luk 24.32)

Hva som er drivkraften for sakene vi brenner for kan være så mangt.  Men for oss som er kristne er det Gud, med sin Hellige Ånd som gir oss inspirasjon, sin kraft og en naturlig motivasjon til å utbre Guds rike, gjøre hans gjerninger og forkynne om frelse. Og han er også i stand til å holde flammen i live, om vi ikke kutter kontakten og prøver å klare oss på egen hånd.

Sangeren John Lawley sier: ”Hjerter er det verden trenger, rene hjerter døpt med ild, som ei dyrker ”jeg-et” lenger, men sin Mester følge vil.”

Gud: Hjelp meg å brenne, men ikke brenne ut. La ilden smitte, varme og alltid holdes i live av din Hellige Ånd og Ild.

Står vi ansvarlige for det vi har fått utdelt?

I flere år var jeg fast inventar på morgenandaktene på Frelsesarmeens Hovedkvarter. Etter noen års pause deltar jeg igjen, i hvert fall en gang i blant. Jeg er glad for at lokalet nå har blitt pusset opp i lyse fine farger. Denne uken la jeg merke til at de har dekorert bæresøylene midt i lokalet med noen få velvalgte bibelvers. Like ved der jeg satt kunne jeg lese: ”Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer.” (Luk 12.48B) Dette traff meg, og passet både med denne spesielle dagen og tanker jeg har hatt den siste tiden. Hvorfor hovedkvarterets ”dekorasjonssjefer” har landet på akkurat dette verset kan man gjøre seg sine tanker om, men det er nå uansett et sitat fra Jesu munn.

Vi er forvaltere av det vi har fått ansvar for, det vi har fått utdelt. Det gjelder både det materielle, ressursene rundt oss, i familien, i arbeidet, men ikke minst våre evner og talenter.

Motsatt kan vi da si: ”Av de som har fått mindre, fått lite, kan man forvente og forlange mindre, for ikke å si lite.” Jesus sa også om sine ugjerningsmenn: ”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør” (Luk 23.34) Jeg innrømmer at denne bønnen har jeg også mange ganger måttet ty til, og få hjelp av, når jeg opplever at mennesker gjør ting jeg ikke liker, er enig i, eller åpenbart er noe som de fleste mener er negativt. Når man er så ressurssvak, lite intelligent, eller i psykisk ubalanse kan vi ikke kreve all verden av dem, tenker vi ofte. Men hvem er nå jeg, som kan tenke slik? Jeg har definitivt også mine feil og en begrenset innsikt.

Jeg synes dette er vanskelig. Vi står alle ansvarlige for det vi har fått, i hvert fall om vi tror at Gud finnes, har skapt oss og har en mening med at han har skapt oss slik han har gjort. Men hvorfor Gud har skapt oss så forskjellige, med så ulik porsjonering av gode og dårlige egenskaper og gener, og inn i så forskjellige rammer og miljøer, er noe jeg ikke kan finne noe godt svar på.

Men jeg kjenner at jeg tilhører en gruppe som har fått mye å svare for, mye å forvalte, både av evner, egenskaper og muligheter på grunn av familie, arv, miljø og materielle goder. Derfor kan jeg ikke legge fra meg bibelverset på søylen, og derfor ønsker jeg å stille det jeg har fått utdelt til disposisjon for Gud, min skaper.

Hvorfor velger jeg ordet tankekors?

Hva er et tankekors?

Er det en tanke som vi stopper litt opp med, en betenkning, et paradoks?

Og hvorfor brukes ordet kors?

Et kors er jo egentlig et kryss. Kanskje et tankekors er at det kommer en kryssende tanke inn, som går litt på tvers at hovedtanken?

For meg fikk ordet tankekors en helt ny betydning for noen dager siden. Jeg stoppet opp, slik jeg ofte gjør, da jeg hørte noen bruke dette ordet, og spurte. Hvorfor heter det tankeKORS? Hva kommer det av?

Jeg har googlet litt, uten å finne skikkelig ut av det, så hvis noen kan gi meg tydningen setter jeg pris på å høre fra dere.

Men likevel fikk ordet minst en ny dimensjon for meg. Jeg tenkte: Ja! ”Tankekors” er noe som jeg vil skal følge meg og prege meg.

Det er riktig at jeg ofte stopper opp og tenker, gjerne på kryss og tvers av flertallstankegangen og det opplagt enkle. Men jeg vil også at korset, det tomme korset som symboliserer både Jesu offer, lidelse, død og oppstandelse, skal prege tankene mine.

Sangeren uttrykker ønsket mitt bedre enn jeg selv kan gjøre:

“Jesus styr du mine tanker, Jesus la meg leve så, hvor jeg enn i verden vanker, et Guds barn jeg være må. Dette forsett på meg sett, Jesus ut av Nasaret. Den korsfestede min ære, og min salighet skal være.”

Et tankekors er derfor også, for meg, et vegkryss der Guds tanker kan krysse og møte menneskets tanker, mine tanker. Jeg håper det kan være slik når jeg av og til deler tanker med andre, både i samtaler, på talerstolen og i det jeg skriver.

Jeg håper ordet tankekors alltid vil stå sentralt i livet mitt.

Velkommen til min nye blogg

Kjære deg!

Velkommen til Tankekors. Denne bloggen representerer et nytt stadium for min blogging. Jan Risans blogg, som jeg har holdt på med i over to år, spenner vidt i innhold, fra spøk, humor, meninger om mangt, lek med ord og mer dype tanker og et klart vitnesbyrd om min kristne tro. Den bloggen vil jeg fortsette med.

Men Tankekors vil være en mer rendyrket, kristen blogg, som jeg håper at flest mulig vil finne glede og mening ved å lese.

Stavanger, 8 januar 2012
Jan Risan