Et tankekors ved årets slutt

Jeg leser i avisene at journalistene minnes hva som har gjort inntrykk på dem i 2013. En liten sak, på bare 1,4 cm, ble en stor sak, skriver en av dem. Det var NRK-journalisten Kristin Sælmann som ble bedt om å ta av seg halssmykket før nyhetssendingen. Det lille korset på 1,4 cm kunne provosere seerne. Korset sendte et for tydelig religiøst budskap. Det er sant at korset taler et sterkt språk, men jeg undres hvor mye publisitet, for ikke å si overreaksjoner, begge veier, denne saken førte til.

Korset er for meg et sterkt symbol, og jeg forstår at det oppleves som et sterkt budskap, et tydelig forsøk på påvirkning. I alle Frelsesarmeens lokaler finner vi korset, som en påminnelse om hvem vi tror på og hva Jesus har gjort for alle som vil ta imot ham som sin frelser. Ingen kan nekte oss dette, i vårt eget hus, i hvert fall ikke i Norge.

Men korset har i 2013 også skapt nyhetsoverskrifter verden over. Mennesker har på grunn av sin tro, korsets budskap, blitt forfulgt og drept. Antall har jeg ikke, men i land som Pakistan og Egypt har mennesker blitt drept og forfulgt. I mange land er korset også et svært risikabelt, for ikke å si et forbudt symbol. Trosfrihet er mangelvare.

Jeg vil ikke spå eller profetere om framtiden, men for meg er det et tankekors at korset skaper debatt og reaksjoner også i vårt eget land. Er dette en indikasjon på at det skal koste noe for oss som tror på Jesus som verdens frelser?

Det koster, også for mange i vårt land. Mangel på respekt og forståelse møter oss, i ulik grad og i ulike sammenhenger. Mon tro om det jeg må være villig til å betale en høyere pris i året og årene som kommer?

”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.” (1. Kor. 18)

Hvem er Gud?

Mange mennesker sliter med dette med Gud. Finnes han? Hvor er han? Hvem er han? Eller hun? Eller hen? Mange mennesker har sin egen forestilling om Gud, om engler, om det åndelige, om det overnaturlige. Mange mennesker vil ikke bli fortalt av andre hva som er rett eller best å tro på. Skolerte teologer, autoriteter med erfaring, majoriteter eller forfedres tro eller dogmer betyr lite eller ingenting. Vi må finne vår egen vei, gjøre våre egne valg, velge vår egen lykke, sier mange.

Slik har ikke jeg det. Slik har ikke mange av mine trosfeller det, heller. Jeg trenger ikke å lete etter Gud. Gud er verken usynlig eller diffus for meg. Jeg har valgt å stole på det som mange før meg, og samtidig med meg, har valgt å tro på. Derfor har jeg lagt fra meg mitt eget strev og søken. Jeg har bundet meg og kjenner en frihet ved det.

For meg handler det om å velge å svare ja på tre spørsmål, i logisk rekkefølge. Spørsmål 1: Finnes det en gud? Ja, det tror jeg. Det motsatte framstår som mindre troverdig. Spørsmål 2: Er denne gud den som Bibelen og Jesus snakker om? Ja, det tror jeg. Spørsmål 3: Skal Bibelen tas som noe mer enn menneskeord om noe som indikerer noe om Gud? Ja, jeg tror at Bibelen er Guds ord, og at den er den suverene autoritet som jeg som kristen skal innrette mitt liv etter.

Derfor, når Paulus skriver til Kolosserne at Jesus ”er den usynlige Guds bilde” (1.15), så er Gud blitt både synlig og konkret gjennom Jesus. Jesus fra Nasaret var håndfast og synlig og jeg kan lese om ham i Bibelen. Jeg har funnet Gud, fordi jeg tror at Jesus faktisk er Gud, virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske, som ble født at jomfru Maria, inn i vår konkrete verden den første julenatt. Derfor feirer jeg virkelig det kristne innholdet i julen.

Paulus skriver videre i vers 19 og 20: ”For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. ” Jesus hadde med andre ord alle Guds egenskaper fordi Gud var i ham. Ikke bare skulle han vise oss hvem Gud er, men han skulle forsone oss med Gud. Det gjorde han ved å ”sone for oss” med sitt eget blod på korset.

Julen markerer startskuddet for det Jesus skulle gjøre for oss. Vi ønsker han ”velkommen fra sin himmelsal, til denne verdens jammerdal, hvor man deg intet annet bød, enn stall og krybbe, kors og død.” Krybben og korset, i kjærlighet til deg og meg.

Gledelig jul, alle sammen, og fred på jord!

I dag er det født en frelser, fikk hyrdene på Betlehemsmarkene høre. De fant Jesus, frelseren og fredsfyrsten. Og det er nok til å finne Gud.
”Og finner du ham som hyrder så, i krybben hist. Da eier du nok til å leve på, og dø til sist”.

Korset i midten

Frelsesarmeens krone. Se nøye på bildet. Har du sett dette symbolet før? Alle som tilhører Frelsesarmeen vil si ja, men hva med dere andre? Kjenner dere det enkle røde Frelsesarme-skjoldet bedre?

Frelsesarmeen har to ”logoer”. Skjoldet er for markedsføring, merkevarebygging, for det korte øyeblikket der vi låner hastige menneskers stadig skiftende oppmerksomhet. Den andre logoen er mer enn en logo. Krona er et emblem, mettet av symboler. Krona er til for refleksjon, ettertanke og krever tid. Krona er mest for innvortes bruk, og skal være godt synlig i alle våre korpslokaler (menighetsbygg), mens skjoldet er profilert på utsiden for å vise at dette er Frelsesarmeen.

Se nøye på bildet. Hva ser du? I midten er korset, det kristne symbolet, som forteller hva vi tror. Om Jesus og hva han har gjort for alle mennesker. Rundt korset er en F, i den norske varianten, fordi ordet frelse begynner på en F. Vi heter Frelsesarmeen, og sier at vi er ”frelst for å frelse”, slik Bibelen forklarer hva frelse er. Vi er en ”arme”, og da trenger vi våpen. Du ser også to sverd, som styrker symmetrien og kanskje kan understreke at dette også er et våpenskjold? Våpnene våre er Guds ord og Guds ånd, som vi kan lese om i Bibelen. Vi kjemper ikke i egen kraft, men Guds kraft og den gjennomslagskraften Guds ord har. Det er også mer symbolikk i krona, både kongekrona som peker på troen på himmelen, og mottoet "Blod og ild" og fargene som sier mer om teologien vår.

Frelsesarmeens krone er ikke noe sakralt symbol, men den betyr mye for oss, og den taler stadig sterkt til meg, om hvem vi er og hva vi tror.

Krona og skjoldet er ikke en norsk oppfinnelse. De brukes i alle 126 land der Frelsesarmeen i dag finnes. Det gjør at vi er godt kjent utad og står sammen om ikke bare felles verdier, men enda mer en felles tro. Troen på at det Jesus gjorde for oss på korset gir oss frelse. Derfor er korset i midten, dekorert med en F.

Er jeg hellig?

Hellig! Smak på ordet. Fremmed og fjernt? Og hvis jeg sier at jeg er hellig? Provoserende og ekstremt selvgodt? Jeg våger likevel å si det tydelig: Jeg er hellig. Og så føyer jeg til: Ikke bare jeg, men mange jeg kjenner. Det er vi som tilhører de helliges samfunn, det som så mange tror på når de siterer den apostoliske trosbekjennelse; At de tror på Gud Fader, den allmektige, og mot slutten også ”de helliges samfunn”. Dette samfunnet består jo av de hellige, og hvem er det? Jo, vi som er kristne.

Egentlig er dette udiskutabelt, om vi både mener og tror det vi sier. Og vi sier det fordi Bibelen sier det: ”Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig ”( 1. Peter 1. 15-16) Paulus sier det også: ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom” (1. Tess. 5.18)  I det hele tatt er Bibelen full av utsagn om at vi som har tatt i mot Jesus som Mester og Herre i våre liv både er og skal være hellige.



Finnes "helgener
med glorie"?

Så er spørsmålet om vi kjenner det sånn, at folk merker at det er noe ekstra med oss, noe positivt, at kart og terreng, liv og lære stemmer. Men hva er egentlig ”hellighet”?

Betyr det at jeg tror jeg er bedre enn andre, er noe opphøyd, mer fullkomment enn andre? Nei, overhode ikke. Men jeg tror jeg har tilgang til noe i mitt liv som ikke gis til de som ikke har Jesus som sin frelser, eller ”Jesus i hjertet”. Dette beskrives som Den Hellige Ånd, i vårt liv. Jeg innrømme at jeg blir glad om det merkes at jeg har noe ekstra i mitt liv. Men slikt kan vanskelig måles eller bevises.

Dette sier jeg frimodig, med fare for å bli misforstått og tolket på mange feilaktige måter. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette i noen blogger til, ikke minst fordi Frelsesarmeen fokuserer på hellighet, så følg meg gjerne.

Klunger, kross og kjærleik

Kvinnene klagar,

kretsar kring krossen
Klamme knyttnevar,

Kristus krossfesta

Kvass klunger,
Kongen kjenner kruna,
Kvistar klorer,
Knivstikk?

Kramper, kamp, kjensler

Kvifor?

Kroppen kjempar,

Kvelden kjem,
Kulde
Kollaps

Kjærleikens kraft

Kjærleikens kjelde

Kosmisk klimaks

Kjærleik

Med korset i sentrum?

Korset i sentrum

Jeg er generelt lite sakral og er tilbakeholden når det gjelder ytre symboler i mitt kristenliv. Ikoner, levende lys, flagg, bønnestasjoner, bønnekranser, skulpturer og andre konkrete ting kan være fine å ha, fine å se på og jeg har respekt for at det kan være en integrert del av tilbedelse, bønn og tro for mange mennesker. Men for meg har disse tingene, så langt, hatt liten betydning i mitt Gudsforhold og kristenliv. Jeg tror på en Gud som ikke er avhengig av slike ytre, fysiske ting. Men at det kan være en hjelp for mange, det forstår jeg, bare ikke tingene blir gjenstand for tilbedelse eller opphøyet til noe hellig i seg selv.

Men det er ett symbol som er et unntak for meg. Det er korset. Dette enkle symbolet som samler alle kristne, som taler sitt tydelige språk. Hele min tro er knyttet til alt det Jesu kors symboliserer. Død, forsoning, offer, lidelse, kjærlighet, seier, håp, stedet der himmelen møter jorden, stedet der Gud møter oss og gjenoppretter kontakten med alle som vil ta i mot frelsen i Jesus Kristus.

Bildet til venstre er fra et Frelsesarme-stevne i England. Det talte sterkt til meg, fordi det ser ut som om bønnealteret, eller botsbenken som vi gjerne kaller det, er formet som et kors. Her kommer mennesker for å knele og be. Det må ikke skje ved et bønnealter. Gud kan møte oss hvor som helst. Men symbolikken i å reise seg, offentlig bekjenne sin avhengighet av Jesu nåde, fysisk bøye seg ned for ham og hans storhet er fint. Og når bønnestedet er formet som et kors blir symbolikken enda sterkere. Billedlig talt kan vi knele ved korset, fordi alt vi tror og stoler på i kristenlivet kan knyttes til det som skjedde på korset.

Jeg har ikke sjekket om bildet viser det jeg tror jeg ser, men jeg har uansett fått en god ide til hvordan vi kan utforme et sterkt og talende bønnested.

Korsets forvandlende kraft – gjennom Oxfordbevegelsen

Jeg har akkurat begynt å lese en helt ny og svært spennende bok. Boken er skrevet av professor i ide- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal. På en spennende, grundig og bred måte tar boken for seg Oxfordbevegelsens korte og intense liv i Norge i perioden 1934-1940. Boka heter ”Norge i brann – Oxfordbevegelsen 1934-1940”, og denne vekkelsen satte markante spor i Norge, både i samfunnet og i ressurspersoner, som varer helt fram til i dag.

Bevegelsen handlet om at mennesker skulle bli forvandlet, gjennom møte med Jesus og å pleie nære relasjoner med hverandre. Det hele startet med såkalte ”house parties” i Oxford og spredte seg etter hvert også til Norge gjennom flere samfunnstopper. Grunnleggeren av bevegelsen het Frank Buchman.

Frank Buchman

Hva var det som gjorde at denne vekkelsen ble så stor, så annerledes og skjøt slik fart? Boken gir nok et bredt svar på det, men allerede på side 46 finner jeg det som for meg, og for Frank Buchman blir helt grunnleggende og helt utslagsgivende for det hele. Buchman deltar på en konferanse i Keswick i England, der forkynnelse om helliggjørelse og trosliv stod i sentrum.  Buchmans forvandling skjer når han hører en lek kvinne forkynnet om korset. Vi kan lese: ”Kvinnens enkle tale den dagen gjorde korset personlig for meg, og plutselig hadde jeg en klar visjon av den korsfestede.” Det sies videre at hendelsen rystet Buchman og forandret hans personlighet. Han innså at korset måtte bli sentrum i livet, og at korset handlet om fellesskap og forsoning, mellom mennesker og mellom Gud og mennesker.”

Jeg ser fram til å lese videre i boken, men i min blogg ”Tankekors”, er det tanker om korset jeg ønsker å dele, først og fremst. Korsets betydning for kristent liv, vekst og vekkelse kan ikke undervurderes. Derfor har og de varige spor av Buchmans liv og Oxfordbevegelsen korset som sitt utgangspunkt og eneste holdbare fundament.

(Anbefaler boken på det varmeste. Den er utgitt på Cappelen Damm Akademisk)

Misjonsmarken er ikke hva (hvor) den en gang var.

1913:  ”Kjære Gud. Vi ber for hedningene i Kongoland, Zululand og Bengal. Må du beskytte og hjelpe alle våre misjonærer, slik at flere blir kjent med Jesus.”

 

1963:  ”Kjære Gud! Vi takker for at du kaller så mange misjonærer og for at vi kan utdanne dem, støtte dem og sende dem ut. Må du kalle enda flere misjonærer. Behovene er så store der ute på misjonsmarken.”

 

1993:  ”Kjære Gud! Hvorfor kaller du nå færre misjonærer? Eller; Hvorfor er det så mange som ikke sier ja.  Det er stadig flere i verden som ikke kjenner deg.”

 

2013:  Jeg synes jeg hører Gud si: ”Nå har jeg svart dere på en litt annen måte. Det er fortsatt mange av dere som reiser ut, og det er jeg glad for. Men nå har jeg sendt mange hundre tusen mennesker, fra alle verdens hjørner, med ulik hudfarge og ulik tro til dere i Norge. Men de kjenner ikke meg. Vær så god! Dere trenger ikke alle reise ut. Misjonsmarken er nå der du bor.”

Good Friday – Triumf!

Piskeslag, hjerteslag, spikerslag, siste slag

Blod, svette, tårer
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Det er fredag, en lang fredag
Mørket faller, torden skraller,
Langfredag

Glede og triumf,

”Det er fullbrakt!”
Ingen maktet å få Jesus til å svikte,
Til å stige ned fra korset
Full seier, der, midt i lidelsen på korset
En god fredag, Good Friday
 
I Norge sier vi langfredag, i England ”Good Friday”

Jeg velger Good Friday, for det var da det skjedde, det beste som har hendt menneskeheten. Fordi:

”Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.” (Kol 2.15)

God påske!

Takk for symboler og for folk som kan ting ikke jeg kan

I bønnekampanjen som nå pågår i Frelsesarmeen har jeg gjort noe jeg har liten trening i. Å vandre fra stasjon til stasjon, nesten som i en sporlek med flere poster, der det er tema, bibelvers, setninger, bønner som vi kan meditere over, takke for og be over. Men ennå mer er det fysiske dekorasjoner, som steiner, lys, en bibel, et kart, noen blomster, en bønnekrukke som skal hjelpe oss å fokusere, drømme, be til Gud og lytte til hva Han, Ordet og Ånden vil si oss.

Jeg er ikke så flink til dette, og jeg vet ikke om dette er det virkemiddelet som passer best for meg, slik Gud i sin litt utilgjengelige visdom har skrudd meg sammen. Jeg respekterer, men tror ikke jeg misunner, alle dere som har stor glede av alt dette visuelle og konkrete.

I min vandring var det likevel ett symbol, en stasjon, som jeg stanset lenge ved. Det var den med korset, som det er bilde av her til venstre. At selve korset er laget av vår vaktmester, Viktor, og pyntet av andre jeg kjenner, gjør ikke verdien mindre, men aller mest er det alt det korset symboliserer som atter en gang stanset meg. Bibelvers og gule ”post-it” lapper med håndskrift understreket det hele.

Et sangvers kom til meg, og jeg siterte det om og om igjen inni meg:

”Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva enn som møter meg, hva enn som skjer, her under korset jeg frykter ei mer.”

Den gamle sangen, som er skrevet av Frelsesarme-forfatteren Hjalmar Hansen, har fire vers og de handler om at vi kan legge fra oss sorg, prøvelser og fristelser hos Jesus som døde på korset, og bar alt dette for oss.

Det gjorde det godt for meg å tenke på og takke for.

I min takkebønn, takket jeg også for folk som er så flinke med å lage slike fine bønnestasjoner, selv for slike som meg.

 

"O crux ave spes unica"

På en gravstein på Norra kyrkogården i Stockholm står innskriften ”O crux ave spes unica”. Det betyr ”Vær hilset kors, mitt eneste håp”. Gravsteinen tilhører den store svenske forfatter, dramatiker og maler August Strindberg (1849-1912).

Strindbergs liv vitner om en mann som ofte og på mange områder var i strid med omgivelsene, myndighetene, det etablerte samfunnet, sine nærmeste og ikke minst med seg selv. Han brøt grenser og hans forfatterskap var innom både psykiske og religiøse bølgedaler. Men når han skulle gå ut av dette livet valgte han å sette all sin lit til Jesu kors, det eneste håp for så mange av oss.

Håpet ligger i det som korset symboliserer og det som skjedde for to tusen år siden. Utsagnet ”O crux ave spes unica” kommer fra en av de eldste hymner vi kjenner fra oldkirken. Hymnen er fra 500-tallet og heter ”Kristi sanne kors”. I vers seks i denne hymnen finner vi den klare og konsentrerte betydningen av korset, som August Strindberg helt sikker klamret seg til etter et intenst liv, fylt av mange nederlag og mye motgang: ”O Crux ave, spes unica, hoc Passionis tempore! piis adauge gratiam, reisque dele crimina.” Det betyr omtrent dette: ”Vær hilset kors, vårt eneste håp, i denne tid full av sorg og lidenskap, gi enda mer nåde til alle som tror, og fjern synden til den skyldige.”

Denne bønnen ber også jeg, og dette håpet setter jeg min lit til.

Kilder for meg og kanskje for deg?:

http://www.chantcd.com/lyrics/vexilla_regis_prodeunt.htm

http://www.youtube.com/watch?v=77geP_k4RHw

Vannet som renser

I løpet av en kort periode på 8 uker vil til sammen ca 100 millioner mennesker bade seg der de indiske elvene Ganges og Yamuna møtes (*). Dette skjer bare hvert tolvte år. Det er hinduistiske pilegrimer som samles til renselsesfesten Kumb-Mela. For dem er elvevannet hellig.

For disse, og for mange mennesker i mange religioner, har vannet en rensende betydning for vår sjel og salighet. Slik er det også rent fysisk. Vi vasker oss i vann for å bli rene. Vi er også helt avhengig av vann for å leve. Vi drikker det og alt levende trenger vann for å vokse og overleve.

Vannet er også livsviktig for oss som er kristne. Jesus sa til Nikodemus : ”Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike” (Joh.3.5 ) Han sa til kvinnen ved brønnen ”Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» ” (Joh. 4.13-14) Vannet som Jesus taler om skal drikkes og det renser. Det fås bare gjennom Jesus selv og bare fordi Jesus bar vår synd på korset. Det er ”Jesu blod som renser fra all synd” (Joh, 1.7) Vannet renser og frelser. Jesus renser og frelser.

Slik døperen Johannes døpte mennesker til omvendelse og renselse i Jordan-elven, symboliserer den kristne dåp, uansett hvordan den praktiseres eller tolkes, at man dukkes under i vannet, dør i seg selv og står opp til et nytt liv, at man i vannet får renset bort sine synder og blir ren, på grunn av Jesus.

Å bli kristen er å bli født på ny. Det var dette Jesus forklarte til Nikodemus (Joh. 3. 1-21)

(* Artikkel i Vårt Land 15.1.2013)

Bibelblyg?

Norstat har nylig hatt en undersøkelse. Den ble også presentert på det morsomme programmet Brille på NRK1. Folk synes det er flaut å sitte og lese i Bibelen i det offentlige rom. I hvert fall flauere enn å lese Klassekampen og en del andre spesielle ting, og nesten like flaut som å lese Se og Hør.

Jeg ble ikke overrasket, for selv om jeg er en aktiv bibelleser, har jeg en terskel for å ta den opp når jeg sitter på tog eller fly. Da leser jeg heller avisen, noen jobbdokumenter eller en roman. Men undersøkelsen ble likevel både en bekreftelse og et tankekors for meg.

Et tankekors fordi alle vi som tror på innholdet i Bibelen ofte sier med Paulus at ”Jeg skammer meg ikke for evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse” (Rom 1.16) Et tankekors fordi Bibelen er verdens mest leste og solgte bok. Et tankekors fordi Bibelen er den boken som inntil i dag har hatt størst innflytelse på verdenshistorien. Et tankekors fordi Bibelen er en spennende og god bok.

Jeg er enig med generalsekretæren i Bibelselskapet, Ingeborg Mongstad Kvammen, som i Vårt Land (4.1.2013) sier at det handler nok mer om religionblygsel enn bibelblygsel. Religion anses ofte som en privatsak og religiøse symboler provoserer mange. Slik er det med den hellige boka vår, Bibelen. Slik er det med det sterke symbolet vårt, korset, Slik er det med navnet vi setter høyest av alle, Jesus Kristus.

Det er selvsagt ingen hemmelighet at denne boka, dette symbolet og dette navnet betyr mye for meg personlig, at det preger livet mitt, meningene mine, jobben min, livskallet mitt. Derfor ønsker jeg å være mindre bibelblyg, korsblyg og Jesusblyg.

"Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn" (Hebr 10.35)