Både mørkemann og gladkristen?

Om vi liker det eller ei, setter vi merkelapper på hverandre. Jeg har mange merkelapper, avhengig av hvem du spør. Jeg setter nok også noen på meg selv, og det er en relativt subjektiv øvelse.

Jeg har alltid vært tydelig på at jeg er kristen. Derfor blir jeg både en levende reklamefigur og ambassadør, på godt og vondt, både for ham jeg tror på og kristenfolk generelt. Her lever jeg i et spenningsfelt, og blir sett på som alt fra å være en ”gladkristen” til å karakteriseres som en ”mørkemann”.

Jeg håper at både livsglede og nestekjærlighet skal være synlig i mitt liv. Men samtidig er jeg åpen på at jeg har klare standpunkt og grenser for hva jeg mener er rett og galt. Bibelen, inklusive budene, er rettesnoren for min tro og mitt liv. Vern om livet, skaperverket og omsorg for de svakeste er viktige verdier for meg.

Jeg mener at det ufødte liv har fullt menneskeverd og livsrett, fra unnfangelsen. Derfor er jeg, på vegne av den svake part, helt uenig i de rettigheter dagens abortlov gir til gravide kvinner, og er engstelig for den utvikling jeg ser innenfor medisinsk teknologi.

Jeg tror Gud har gitt oss rammer for samliv, og at ekteskapet mellom mann og kvinne er den rammen skaperen har ordnet for oss. Derfor mener jeg at samboerskap er galt, slik jeg leser Bibelen.

I solidaritet med de alt for mange ofrene for alkoholens skadevirkninger, og for å redusere risikoene for eget og andres misbruk, har jeg valgt å være totalavholdende fra rusgifter.

Jeg mener at vi skal ha et nøkternt forbruk, ta vare på skaperverket og dele med de fattige i verden.

Jeg respekterer religionsfrihet, men tror at det er bare en vei til Gud, og han heter Jesus.

Jeg mener det er galt å snyte på skatten, benytte seg av svart arbeid, bryte fartsgrensene, og mye mer.

Alt dette, og spesielt i sum, får noen til å kalle meg for mørkemann.

Det får jeg tåle, men samtidig ønsker jeg at flest mulig skal se at slike rammer og verdier faktisk kan gjøre livet bedre å leve. Jeg håper også at mange forstår at det å være kristen, i hvert fall for meg, er et liv som gir glede og mening.

Til sine disipler, og oss som ønsker å være det i 2012, sa Jesus dette (Joh 15.9-11): ”Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen”

Selv om jeg ofte kommer til kort, ønsker jeg at det skal være akkurat slik i mitt liv, både når det gjelder de gode rammer og den fullkomne gleden!

Jeg aksepterer at folk kaller meg hva som helst, men først og fremst ønsker jeg at folk skal oppleve meg som en glad kristen.

Hvetekornets lov – Korsets prinsipp

Guds rike er på mange måter et ”bakvendtland”. De kristne verdier og prinsipper går ofte på tvers av de strømninger og verdier som får størst tilslutning i samfunnet. Jesus sa også at ”mitt rike er ikke av denne verden”. Han sa at de første skal bli de siste, han holdt fram et barn når han skulle illustrere hvem som var den største, og han sa at salige er de fattige i ånden for Himmelriket er deres.

Like før klimakset i Jesu gjerning, hans lidelse og død, sier han noe som tilhørerne knapt forstod. Han sa. Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. (Joh 12.24) Dette kan vi kalle ”Hvetekornets lov”. Nemlig at veien til liv går gjennom død, at ved å ofre, ved å overgi seg fullt og helt, kan livet få vokse fram og. Jesus brukte det for å forklare at han selv måtte gi sitt liv for verdens frelse, men han sa at dette er noe som også gjelder oss.

Korset framstår som selve symbolet på ”Hvetekornets lov”, og vi kan også kalle denne loven for ”Korsets prinsipp”. Korset blir da for meg et ”Tankekors”, det får meg til å tenke annerledes om mange verdier og prinsipper.

Jesus sa også (Matt 16.24-25)

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det

Det handler altså om vilje til å oppgi sitt eget liv, sin egoisme, og følge Jesus sitt eksempel.
Paulus forklarer dette i Galaterbrevet 2.19-20:

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Mange kan fortelle at det var først da de fullt og helt overga seg til Jesus, og lot han få bli herre, at livet ble fylt at mening, glede, kjærlighet og liv. På denne måten kan Guds rike vokse, i og gjennom oss. Dette er hvetekornets lov. Dette er korsets prinsipp. 
 

Å snakke med de døde?

Det er viktig å vise respekt for følelser, både egne og andres, mest andres. Dette med døden, døde mennesker, døde kropper, er noe jeg har et ganske avklart forhold til selv. Når vi dør, er kroppen vår ute av funksjon. Ikke mer liv i celler og systemer. Hva som skjer med vår sjel eller vår ånd kan jeg ikke vite noe sikkert om, men jeg tror at vi har mulighet for å leve videre, slik Bibelen forteller om frelsen og det evige livet.

Jeg tror at straks vi dør er kontakten med de som lever videre brutt, og kroppen er kun blitt et fysisk, dødt minnesmerke, som enten gradvis går i forråtnelse eller blir brent. Av jord er du kommet til jord skal du bli. ”Ashes to ashes – dust to dust”.

For egen del kan jeg, tross sorg, være ganske rasjonell når det gjelder dette. Men jeg har sett så mange sterke følelser og så mange sterke handlinger når det gjelder døde kropper.

Jeg har sett:

-       Hvor viktig det er å finne den døde kroppen etter noen som har forsvunnet og er død.

-       Hvor viktig det er å bringe døde kropper hjem fra utlandet

-       Hvor viktig det er å ha en grav å gå til

-       Hvordan slektninger i begravelser ikke bare snakker om den døde, men til den døde

-       Hvordan folk legger hilsen til avdøde mennesker på Facebook

I egen familie hørte jeg som barn historier fra gamle dager da man hadde sett avdøde mennesker gå igjen, mens en annen fortalte at han alltid kjørte en omvei forbi likhuset for han ikke ville forstyrre de døde. Jeg hørte også om en som i sorgen etter sin ektefelle fortsatte å snakke til henne og han trodde at hun fortsatt så og hørte ham.

Jeg respekterer at folk tenker og gjør slikt. For mange er dette først og fremst egenterapi, framfor en troshandling. Jeg kan heller ikke med skråsikkerhet si at de døde ikke lenger kan høre når vi snakker til dem. Men jeg avslutter Facebook-vennskap med de døde, og tar vare på de gode minner framfor å videreføre en slags dialog med dem.

Døden kommer til oss alle. Livet har vi her og nå. Så hviler jeg i troen på at livet kan ha en god fortsettelse i en evighet som jeg ikke kan si så mye sikkert om. Den tid, den glede.

Helt i slutten av Bibelen, i Johannes Åpenbaring 21.4-5, kan vi lese det jeg tror er tett på det som vi kan trøste oss med og tro på:

”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»

Det kristne verdigrunnlag – eller et kristent verdigrunnlag?

Jeg har mange ganger fått spørsmålene: Har Frelsesarmeen et eget kristent grunnsyn? Finnes det et klart definert kristent verdigrunnlag? I stillingsannonser brukes slike formuleringer. Jeg blir av og til svar skyldig, men Frelsesarmeen har en egen verdibok som beskriver de verdier som våre ansatte må arbeide i samsvar med.

President Barak Obama sier han leser i Bibelen og ber hver dag. Han sier at Jesus ville ha støttet hans skattereform, at det samsvarer med kristne verdier at de rike skal gi mer til de fattige. Hans motkandidater i det republikanske partiet ser både dette og mye annet annerledes. Flere av dem er konservative kristne, og har nok enkelte verdier som er annerledes enn Obamas.

Vi må være varsomme med å definere et avgrenset og spesifikt kristent verdisett. Kristendommen har ikke monopol på positive verdier, som for eksempel kjærlighet, rettferdighet, respekt og solidaritet. Andre religioner og livssyn har stort sett de samme verdier som oss kristne. Dessuten ser mange kristne ulikt på hva som skal vektlegges som de viktigste verdier. Dette må vi respektere uten å stille spørsmål ved deres kristne tro.

Men jeg strever litt med dette av og til. Jeg spør meg hvordan enkelte andre kristne kan tenke og prioritere annerledes enn meg, spesielt når det er forhold og verdivalg som jeg mener å ha belegg for at Bibelen taler tydelig om. (Nøysomhet er et eksempel på en slik verdi)

Jeg mener at vi som kristne bør ha en forankring i gode verdier, som ikke bare er våre, men som absolutt bør prege vår liv og våre små og store valg i livet. Gud har gitt oss både de ti bud, og det store kjærlighetsbudet om at vi skal elske Gud og vår neste. Og hvis vi tror på en levende Gud, som med sin ånd tar bolig i oss, finnes det en lakmustest i Galaterbrevet 5.22-23. Det sier tydelig hva som bør prege oss:

”Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse”.

Litt bønnelogikk

Jeg ber til Gud fordi jeg tror at det nytter å be. Da mener jeg ikke at det er fordi det er godt for meg selv å bruke en form for meditasjon eller indre samtale med meg selv eller en eller annen guddom som kanskje finnes ett eller annet sted. Nei, jeg ber til Gud, den kristne Gud, og forutsetter fem ting, i denne rekkefølgen:

1) Gud eksisterer – vi er ikke uten en skaper og en evigvarende guddom i vårt univers

2) Gud er den eneste Gud som finnes og det er han som er beskrevet i Bibelen

3) Gud hører bønn, til og med når uendelig mange ber til ham samtidig

4) Gud har makt til å gripe inn i vårt liv, i vår hverdag, i skaperverket og de fysiske lover

5) Gud kan påvirkes og velge å svare vår bønn og gripe inn.

Derfor ber jeg. Jeg ber også fordi Gud har sagt jeg skal be. Dette var en opplagt oppfordring og en del av livet til han som er hovedpersonen i Bibelen, Jesus.

Jeg ber:

- Selv om jeg ikke alltid får svar, eller registrerer om jeg har fått et svar
- Selv om det svar jeg får ikke alltid samsvarer med det jeg faktisk har anmodet Gud om
- Selv om jeg er usikker på hvilke ord jeg skal bruke, eller hvor mange ord jeg trenger å bruke
- Selv om jeg ikke alltid har en sterk tro.

Jeg ber i forventning, i fortvilelse og fortrolighet.

Det er skrevet tykke bøker om bønn. Det finnes bønneskoler. Vi har mye å lære, mye å utforske om bønn. Men det tryggeste, det enkleste, det aller mest dekkende, finner vi i den bønnen Jesus oppfordret oss å bruke, Herrens bønn:

Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
(Matt 6 9-13)