Follow by Email

fredag 3. februar 2012

Litt bønnelogikk

Jeg ber til Gud fordi jeg tror at det nytter å be. Da mener jeg ikke at det er fordi det er godt for meg selv å bruke en form for meditasjon eller indre samtale med meg selv eller en eller annen guddom som kanskje finnes ett eller annet sted. Nei, jeg ber til Gud, den kristne Gud, og forutsetter fem ting, i denne rekkefølgen:

1) Gud eksisterer – vi er ikke uten en skaper og en evigvarende guddom i vårt univers

2) Gud er den eneste Gud som finnes og det er han som er beskrevet i Bibelen

3) Gud hører bønn, til og med når uendelig mange ber til ham samtidig

4) Gud har makt til å gripe inn i vårt liv, i vår hverdag, i skaperverket og de fysiske lover

5) Gud kan påvirkes og velge å svare vår bønn og gripe inn.

Derfor ber jeg. Jeg ber også fordi Gud har sagt jeg skal be. Dette var en opplagt oppfordring og en del av livet til han som er hovedpersonen i Bibelen, Jesus.

Jeg ber:

- Selv om jeg ikke alltid får svar, eller registrerer om jeg har fått et svar
- Selv om det svar jeg får ikke alltid samsvarer med det jeg faktisk har anmodet Gud om
- Selv om jeg er usikker på hvilke ord jeg skal bruke, eller hvor mange ord jeg trenger å bruke
- Selv om jeg ikke alltid har en sterk tro.

Jeg ber i forventning, i fortvilelse og fortrolighet.

Det er skrevet tykke bøker om bønn. Det finnes bønneskoler. Vi har mye å lære, mye å utforske om bønn. Men det tryggeste, det enkleste, det aller mest dekkende, finner vi i den bønnen Jesus oppfordret oss å bruke, Herrens bønn:

Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
(Matt 6 9-13)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar