Å snakke med de døde?

Det er viktig å vise respekt for følelser, både egne og andres, mest andres. Dette med døden, døde mennesker, døde kropper, er noe jeg har et ganske avklart forhold til selv. Når vi dør, er kroppen vår ute av funksjon. Ikke mer liv i celler og systemer. Hva som skjer med vår sjel eller vår ånd kan jeg ikke vite noe sikkert om, men jeg tror at vi har mulighet for å leve videre, slik Bibelen forteller om frelsen og det evige livet.

Jeg tror at straks vi dør er kontakten med de som lever videre brutt, og kroppen er kun blitt et fysisk, dødt minnesmerke, som enten gradvis går i forråtnelse eller blir brent. Av jord er du kommet til jord skal du bli. ”Ashes to ashes – dust to dust”.

For egen del kan jeg, tross sorg, være ganske rasjonell når det gjelder dette. Men jeg har sett så mange sterke følelser og så mange sterke handlinger når det gjelder døde kropper.

Jeg har sett:

-       Hvor viktig det er å finne den døde kroppen etter noen som har forsvunnet og er død.

-       Hvor viktig det er å bringe døde kropper hjem fra utlandet

-       Hvor viktig det er å ha en grav å gå til

-       Hvordan slektninger i begravelser ikke bare snakker om den døde, men til den døde

-       Hvordan folk legger hilsen til avdøde mennesker på Facebook

I egen familie hørte jeg som barn historier fra gamle dager da man hadde sett avdøde mennesker gå igjen, mens en annen fortalte at han alltid kjørte en omvei forbi likhuset for han ikke ville forstyrre de døde. Jeg hørte også om en som i sorgen etter sin ektefelle fortsatte å snakke til henne og han trodde at hun fortsatt så og hørte ham.

Jeg respekterer at folk tenker og gjør slikt. For mange er dette først og fremst egenterapi, framfor en troshandling. Jeg kan heller ikke med skråsikkerhet si at de døde ikke lenger kan høre når vi snakker til dem. Men jeg avslutter Facebook-vennskap med de døde, og tar vare på de gode minner framfor å videreføre en slags dialog med dem.

Døden kommer til oss alle. Livet har vi her og nå. Så hviler jeg i troen på at livet kan ha en god fortsettelse i en evighet som jeg ikke kan si så mye sikkert om. Den tid, den glede.

Helt i slutten av Bibelen, i Johannes Åpenbaring 21.4-5, kan vi lese det jeg tror er tett på det som vi kan trøste oss med og tro på:

”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»