Follow by Email

fredag 28. oktober 2016

Jeg tror på fellesskapet

Jeg trives alene. Men etter en stund savner jeg noen å være sammen med. Kona, familien, arbeidskolleger og venner, i passe doser, føler jeg meg helt avhengig av.

Vi mennesker er ikke skapt til å være alene. Vi er skapt for fellesskap, for å ha relasjoner til andre. Alene kan vi verken elske eller bli elsket. Alene er det ingen som har bruk for oss. Det handler om å se og å bli sett, dele gleder og sorger sammen.

Ett av svært mange fellesskap i Frelsesarmeen
Jeg liker sport. Gjerne individuell idrett, men aller mest lagidrett, fotball, håndball og stafetter. Når idrettsheltene kjemper for noe større enn seg selv, laget sitt, landet sitt, fellesskapet. Da handler det om samarbeid, samspill og om å gjøre hverandre gode.

Derfor er familien, nabolaget, bygda, foreninger, organisasjoner så viktige. Vi står sammen om noe. Selv tilhører jeg Frelsesarmeen. Det er et både unikt og annerledes enn mye annet, men også et relativt normalt og klassisk fellesskap. Vi står sammen om noe, et oppdrag, et mål, felles verdier, som ikke er relative, men forankret i noe som er større enn fellesskapet, nemlig Bibelen, som er Guds ord.

Å høre til et fellesskap, å leve i relasjon til andre er noe som jeg tror er viktig for alle mennesker, uansett om de tror på en Gud eller en «skaper». Men jeg tror vi er skapt for å leve i fellesskap både med hverandre og med Gud. Bibelens Gud er selv relasjonell, noe som forklares i treenigheten. Fader (Skaper og livgiver), Sønn (brobygger og synliggjøring av Gud) og Ånd (kraftkilden). Her gis det rom for kjærlighet både hos Gud selv og til oss.

Vi kan lese i skapelsesberetningen (1. Mos. 1.26): «Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss». Her er det ikke entall, men flertall, både for Gud (oss) og for mennesker.

Gud er kjærlighet. Dette viste han oss gjennom Jesus. Det gjør at vi kan ha samfunn både med Gud og hverandre. Vi som er kristne er en del av et fellesskap som vi kaller «De helliges samfunn». Det bør være kjent for de aller fleste, i og med at vi sier i trosbekjennelsen. «Jeg tror på Gud Fader»… «Jeg tror på Jesus Kristus»… og jeg tror «Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn,…»

Jeg er glad for at jeg er en del av den verdensvide, universelle kirke, som kan stå for denne trosbekjennelsen. Vi er en del av den store familien som jeg kaller Guds familie, fellesskapet som kalles «De helliges samfunn». Her er det ingen kvoter eller plassbegrensninger og derfor er det plass for både deg og meg, om vi ønsker det.

torsdag 20. oktober 2016

Jeg tror på mennesket

Menneskehetens historie har vist oss hva som kan bo i oss mennesker. Stor kunst, vakker musikk, poesi, omtanke for hverandre, framskritt og oppfinnelser. I mennesket bor det mye godt.

Omtrent slik har vi alle vært
Men historien har vist at alt er ikke godt. En utspekulert ondskap, drevet av egoisme, maktbegjær og grådighet har ført til ufattelige lidelser, ødeleggelser og tilbakeskritt i historien. Det tar ikke slutt, og vi ser det rundt oss i dag også, i nyhetsbildet og i vårt nærmiljø.

Er mennesket godt eller vondt? I kirken har vi hørt bekjennelsen om at vi er arme, syndige mennesker. I Bibelen kan vi lese at Paulus skriver om seg selv (Rom. 7.14): «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt.» Men det står også mye godt om oss mennesker i Bibelen, ikke minst at vi er skapt i Guds bilde.

Menneskesyn og menneskeverd er sentrale begrep i dag. Hvis vi bare er molekyler og fysiske og kjemiske prosesser er det vanskelig å finne noe sted å forankre vår verdi. Er menneskeverdet gradert, avhengig av hvor flinke, gode eller produktive vi er? Er vi like mye verd fra unnfangelse til hjertet en dag slutter å slå? Hvordan ser vi på oss selv? Mange forakter seg selv, mange sliter med selvtillit.
Jeg har tro på oss mennesker. Jeg tror det bor noe godt i oss alle. Men jeg fortviles når jeg ser ondskap og egoisme, som kan ødelegge så mye og som får meg til å tvile på oss mennesker.

Livet er en blanding mellom lys og mørke, medgang og motgang, glede og sorg. Ujevn blanding. Noen har mer av det ene enn det andre. Det er ikke likt fordelt. Slik tror jeg det også er med menneskets iboende godhet og iboende ondskap. Likevel tror jeg på mennesket. Jeg tviholder på troen på at det bor i det minste litt godt, et positivt potensiale i oss alle.

Likevel er min tro begrenset. Jeg har sett for mye og jeg innrømmer at jeg har blitt skuffet fordi jeg har trodd for godt. Men min tro er stor.

Den aller største troen og tilliten har jeg til Gud, til Skaperen. Alt skapte han godt, og mennesket er det ypperste i skapelsen. La oss støtte og hjelpe hverandre, bekjempe menneskers ondskap og framelske menneskers godhet. Må Gud, han som er fullkommen og uten feil, hjelpe oss!

onsdag 12. oktober 2016

Jeg tror på vitenskapen

Jeg tror på vitenskapen. Menneskets nysgjerrighet har gitt svar på mange spørsmål, helt fra den gang i eldgammel tid da han og hun stod og undret seg og så på den lysende stjernehimmelen. Siden lærte de å tenne og temme ild. De lærte å dyrke korn, få hjelp av vannet og vinden til å frakte og til å få energi. Tegn for ord og tall ble til hjelp for tale og telling, handel og kommunikasjon. Siden kom matematikk, fysikk, kjemi og biologi. Vi lærte å temme naturen, litt etter litt, forstå den, mer og mer, gjøre nytte av den, holde oss friskere, reise raskere, kommunisere raskere, bedre, billigere. Kloden er ikke lenger så stor og verden har bare blitt større.

Albert Einstein - en som forstod mye
Jeg elsker tall og kunnskap. Jeg har både studert og prestert. Jeg liker å forstå. Jeg tror på vitenskapen og vi forstår mer og mer av naturen og skaperverket. Men jeg forstår ikke alt, og ingen jeg kjenner forstår alt.

Jo, mer jeg forstår, jo mer innser jeg at jeg aldri vil forstå alt. Hvordan det hele startet og hvordan naturens ufattelige mangfold og samspill kan forklares ved at det kommer av ingenting, via tilfeldig utvikling til det ufattelige vi ser i dag. Vitenskapen har tatt feil, så mange ganger, men vi forstår, kan forklare og modellere stadig mer. Jeg er glad vi har vitenskapen.

Jeg tror på vitenskapen og jeg tror på Skaperen og Livgiveren som står bak det hele. I dette er det ingen motsetning. Jeg tror at Gud har gitt oss vår fantastiske, avanserte hjerne, som kan forklares med atomer, molekyler, celler, nervetråder og prosesser. Vi har fått den og kan bruke den til å forstå og bruke vitenskapen til glede og nytte for oss alle.

Jeg kan tvile, både på vitenskapen og på Gud, slik jeg har fått et glimt av ham. Men jeg velger å tro aller mest på Gud, både som Petter Dass så ham og sa ”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde” og som Forkynneren i Bibelen (3,11) sier det så treffende:

”Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.”

mandag 3. oktober 2016

Mitt ankerfeste

Det finnes ikke noe fast punkt på jorden, i solsystemet og galaksene, i universet. Alt beveger seg, roterer og tiltrekker hverandre. Rom og tid kan ikke gripes, stanses.
.
Hva er verdier? Finnes det en absolutt sannheter? 

Alt synes å være relativt.

Alt synes å være i bevegelse.

Men:
Jeg har et fast holdepunkt, der mitt liv, mine verdier har sin faste forankring.

Det er Gud, som er skaperen og livgiveren. 

Han er utenfor tid og rom. Han er for meg sannheten og livet.

Derfor er ikke alt like gyldig.

Derfor ber jeg om aldri å bli likegyldig.