Follow by Email

tirsdag 21. mars 2017

Jeg tror på jomfrufødsel

Jeg har alltid trodd på jomfrufødselen, mest i entall, bestemt form. Jeg tror ikke jomfrufødsler er noe som er vanlig eller en anbefalt metode for å få barn. Men dette ene tilfellet, som mange bortforklarer eller ikke tror på, Jesu fødsel, tror jeg kan kalles en jomfrufødsel.

Jeg tror på under, at Gud kan gjøre mirakler som er ut over naturlovene han også har skapt. Derfor tror jeg at en jomfrufødsel er et mirakel Gud uten problemer kan ordne. Det vil si: Mirakelet er ikke fødselen, jomfrufødselen, men det er selve unnfangelsen som er et mysterium og et mirakel, jomfruunnfangelsen, om jeg må få introdusere et nytt ord.

Lukas, som skriver om Marias englebesøk 9 måneder før fødselen (Luk. 1. 26-38), var lege. Jeg er ikke lege, men jeg tror jeg er mer opplyst enn Lukas om dette med unnfangelse. Jeg vet at fra faren kommer en sædcelle og moren en eggcelle, og ved unnfangelsen smelter disse sammen til et embryo. Maria hadde ikke vært sammen med noen mann, men ble gravid ved at Den Hellige Ånd, altså Gud selv, «kom over henne».

Var Maria en surrogatmor? Var det Marias egg som smeltet sammen med Guds sædcelle, eventuelt en sædcelle som Gud skapte, eller var det et fullstendig embryo Gud plantet i Marias livmor? Kunne vi se Marias trekk i Jesus, det vil si at hun var biologisk mor? Og hvordan vistes farsgenene?

Kanskje dette ikke er viktig. Guds under og inngripen er like stort, og like lett eller vanskelig å tro på, om det var en sædcelle eller et embryo som kom fra Gud.

Men for synet på Maria kan dette kanskje ha noe å si. Jeg er ikke katolsk eller ortodoks kristen, men for disse har Maria en mye mer sentral plass enn hos oss «protestanter». Guds mor, kalles hun, og mange har kritisert katolikker for Mariadyrkelse. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, hadde Maria et helt unikt oppdrag. Hun bar fram, fødte, og oppdro Jesus, som vi tror er Gud. Hun kan jo aldri ha vært i tvil. Annonseringen ved engelen Gabriel før unnfangelsen og vissheten om at hun ikke hadde vært sammen med noen mann må ha fått henne til å se på seg selv som Guds sønns mor.

Jesus var uten synd, og hvis det betyr uten syndig natur, tolker noen (katolikker) dette som om Maria også måtte ha en (genetisk) syndfri menneskenatur. Jeg er ikke opptatt av å ha rett svar på teologiske spissfindigheter, og er i hvert fall lite bevandret i mariologiens betydning for kristologien. Men det er noe spesielt ved Maria, som har fått en søndag oppkalt etter seg – Marias budskapsdag. Maria var villig, sa ja til å bli brukt, være en Herrens tjenerinne, da hun sa «La det skje».

Jeg takker Gud for den unge jenta Maria, som fikk så stor betydning og som fulgte Jesus til det siste, da han døde og ga seg selv for oss alle på korset.

Jeg tror på Maria, at det hun fortalte om unnfangelsen var sant. Hun må jo ha fortalt dette videre slik at Lukas kunne skrive det ned. Og ja, da tror jeg også at hun var jomfru da hun fødte Jesus.

tirsdag 28. februar 2017

Jeg tror på åpenhet og dialog

Av og til er det riktig og smart å holde kortene tett til brystet, ikke minst i kortspill. Ofte må ting holdes hemmelig. Noen samtaler må foregå i lukkede rom. Det er helt greit, og jeg deltar av og til i slike prosesser selv.

Men likevel: Jeg tror på åpenhet. Jeg tror det er godt om vi i hvert fall tenker at også de lukkede prosesser, det som holdes hemmelig og fortrolig, kan testes mot følgende spørsmål: Tåler det vi gjør, det vi sier og det vi beslutter dagslys? Kan vi se i øynene de vi snakker om dersom dette blir kjent, eller om det skulle bli skrevet en bok om oss? Er det noen flere vi nå burde ha snakket med?

Selv søker jeg informasjon og kunnskap, spesielt om det som interesserer meg og angår meg. Enda mer ønsker jeg å være involvert i det som jeg har fått ansvar for, enten det er familien min eller jobben min. Skal jeg ta beslutninger trenger jeg bakgrunnskunnskap. Jeg trenger også å søke råd, og jeg ønsker også å involvere de som det er relevant for i mine beslutninger. Jeg håper jeg er flink til dette.

Jeg liker ikke bare å bli fortalt at «sånn blir det med den saken» hvis dette er noe som jeg burde vært gitt anledning til å si min mening om. Jeg slapp heldigvis som barn å få som svar av min far «derfor» når jeg spurte om «hvorfor». Foreldrene mine både forklarte meg og spurte meg ofte på forhånd hva jeg mente. Når jeg visste de tok meg på alvor og hørte på meg var det lettere å godta deres avgjørelse.

Jeg tror ikke på enevelde. Jeg tror ikke på at en president, høvding eller leder har all makt og all kunnskap, eller at et godt «lukket rom» er kun inne i hodet til en enkelt mann eller kvinne.
Jeg tror på involvering og dialog.

søndag 22. januar 2017

Jeg tror ikke at alt blir verre

«Det var bedre før» sier mange. Jeg innrømmer at jeg også tenker slik av og til. Men HVA var bedre før, og hvordan måler vi det? Ja, jeg liker å mimre og savner tiden da ting ikke gikk så uendelig fort, at teknologien og jeg var bedre venner, at alle hadde sett de samme TV-programmene på NRK, at mødrene var hjemme og passet på oss barn, hadde middagen klar til pappa kom fra jobb og sørget for at strømper ble stoppet og undertøyet var ferdig strøket med brettekant i mitt lille garderobeskap.

Men hvis alt, ja ALT, sier noen, var bedre før, blir jo ting bare verre og verre. Det hører jeg også mange si, med pessimisme og påstander som knapt har noe sannhet i seg. Hva er det som blir verre? I Norge som i resten av verden, har svært mye blitt bedre, og blir stadig bedre. Levekår, levealder, helse, utdanning, materielle goder, trygghet, fred og fordragelighet mellom nasjoner er og har vært i bedring, for de aller fleste av oss på denne kloden.

Like lite som at alt blir verre kan vi si at alt blir bedre. Mye blir bedre og mye har blitt verre, enten generelt eller for noen av oss. Religionsforfølgelse, flyktningekriser, terror og religiøs ekstremisme er noe de fleste bekymrer seg for. Hva som defineres som «verre» er også subjektivt. For egen del anser jeg utviklingen innenfor bioteknologi, menneskehandel i ulike former, oppløsning av det tradisjonelle syn på familie og ekteskap og en økende sekularisering som en stor bekymring og en negativ utvikling.

Men jeg nekter å være med i «koret» som bare klager på at alt bare har blitt, for ikke å si, vil bli, verre. For det første har mye blitt bedre, ikke minst takket være det vår kristne bakgrunn, kultur, tro og motivasjon i vår del av verden har vært basert på. For det andre er hva som er bra og dårlig ofte en subjekt oppfatning. For det tredje er kun klaging et tegn på resignasjon. La oss i stedet bidra til at utviklingen, slik vi ser det, blir positiv. Å peke på en negativ utvikling og på farer er viktig, men å advare er kun halve delen av jobben. Det viktige er å peke på en alternativ vei, hvordan det vi anser som «gode krefter» kan forenes og ha en plan for å gjøre noe positivt med det som vi kaller problemer og farer.

Det er ingen naturlov som sier at utviklingen går bare en vei, det være seg innen eiendomsmarked og nasjonaløkonomi eller i hvor stor grad mennesker tror at det finnes en Gud. Det er heller ingen naturlov som sier at det er en pendel som svinger fram og tilbake.

La oss lære av historien, la oss ha kunnskap om nåtiden, men mest av alt, la oss ikke bli fatalister som tror at skjebnen eller naturlover styrer utviklingen. Vi kan gjøre noe med den.


For egen del har jeg også en dimensjon som går langt ut over hva jeg, eller hva vi mennesker sammen kan klare å få til. Troen på at Gud er allmektig og kan gripe inn i historiens gang, både i mitt eget liv og i nasjoners og folkeslags liv, gjør at jeg har tro på framtiden, spesielt når vi søker ham i bønn, legger vårt liv i hans hender og gjør vårt beste for at verden skal bli et bedre sted og at Guds rikes verdier skal vinne fram.