Follow by Email

tirsdag 29. november 2016

Jeg tror på anger og tilgivelse

«Jeg beklager, hvis du føler at jeg har såret deg.» Dette utsagnet, og flere som ligner på dette, har gjort inntrykk på meg. Ikke fordi det oser av selverkjennelse og innrømmelser. Nei, tvert imot. Presset til å forsøke å redde sin egen fasade strekkes motvillig en hånd fram for å gjenopprette noe som har blitt ødelagt.

I de siste år har vi hørt flere sier at «de legger seg helt flat». Har man dummet seg ut, eller har et transportselskap sviktet kundene sine kan den beste strategien være å innrømme at kunden har rett, og vi gir opp å forsvare eller unnskylde oss.

Sjelden har jeg hørt en leder eller kommunikasjonsjef si: «Jeg angrer. Kan dere tilgi meg?»

Tvert imot har jeg hørt i såkalte «tett på-intervjuer» at flere har sagt at «jeg angrer ingenting», og så fortsetter man gjerne. «Hva godt skulle det føre med seg? Jeg kan jo ikke gjøre det om igjen». Hver gang jeg hører dette blir jeg litt lei meg, og tenker: Er det sant? Har de aldri gjort noe de skulle ønske var ugjort, noe de ser at var bevisst dårlig gjort overfor et medmenneske? Jeg mener også at det fins muligheter for å rette opp ting, i eget liv og overfor andre. Hvis vi kan vise anger.

Jeg er enig i at det sjelden tjener til noe godt å angre, enn si dyrke sin anger, når det gjelder viktige valg av f.eks. yrke, utdanning eller ektefelle. Vi må leve best mulig med våre valg. Men vi bør gi oss lov til å sette ord på og kjenne på vår anger. Deretter kan vi gjøre noe med den: Vi kan bli kvitt den og erkjenne at vi ikke kan gjøre noe med det som vi angrer på, og så leve videre og gjøre det best ut av det. Men enda bedre er at vi kan få tilgivelse for det gale vi har gjort overfor andre mennesker. Vi har ingen garanti, men du verden, så godt det gjør når noen sier: «Jeg tilgir deg. Vi legger det bak oss og starter på nytt. Jeg har hørt at du angrer, at du ikke ville gjort det igjen, og jeg tror deg på deg. Takk skal du ha!»

Tre små kineseres sang "Dørstokkmila"
anbefales.Inneholder livsvisdom.
De Tre små kinesere synger om «Dørstokkmila», om hvor vanskelig det er å ta første skrittet, gå over dørstokken. Men det er verdt å ta sjansen, ta steget. I beste fall blir det tilgivelse og forsoning, men uansett kan vi da se oss selv i speilet og si: «Jeg har forsøkt, jeg har gjort mitt, og nå kan jeg legge dette bak meg».

Ingen er perfekt. Vi har alle gjort ting jeg tror vi har godt av å angre på. Det er ikke mulig å få tilgivelse, en ny start på alle ting vi skulle ønske var ugjort. Men for meg, som kristen, har jeg en helt grunnleggende dimensjon i livet som jeg trøster meg til. Det er at jeg tror at Gud ser meg, og er glad i meg, og at jeg kan få legge hele mitt liv, og alt det som vi kaller for synd fram for Gud. Her kan jeg komme med min anger og her kan jeg be om tilgivelse og en ny start.

De fleste av oss kjenner vårt «Fader vår». Her lærer Jesus oss hvordan vi skal be. Vi sier her: «Tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere». Tilgivelse er med andre ord helt sentralt for at vi skal leve gode liv. Vi kan få tilgivelse av Gud, men vi skal også tilgi hverandre. Og hvordan kan tilgivelse gis uten anger?

Jeg tror på både anger og tilgivelse!

fredag 18. november 2016

Jeg tror på frivillighet

En av de største privilegier vi mennesker har er friheten til å gjøre egne valg. Vi stritter imot når vi blir tvunget til å gjøre noe vi ikke vil eller noe som er imot vår overbevisning. Tvang er det motsatte av frivillighet. Det kan gjør vondt å bli tvunget av noen, når vi faktisk burde få lov til å velge selv. Jeg tror på frivillighet. Fri og villig, en fri vilje.

Skal barn få velge selv i ett og alt? Foreldrene vet oftest best, i hvert fall når barna er små. Når skal rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, kriminelle, uten noen sammenligning, få gjøre som de vil? Når må hensynet til andre, til samfunnet veie tyngre enn verdien av frivillighet? I hvilke tilfeller vet samfunnet, hjelpeapparatet og pårørende bedre hva som er best for de som kanskje bør settes under tvang? Skal samfunnet og politikere pålegge inn-byggerne ordninger for skolegang, oppvekst, trosfrihet, og hva med skatteplikt, trafikkregler og arbeidslivsregler? 

Når vi tenker oss om er vår frihet til å gjøre akkurat som vi vil ganske begrenset. Ondskap, dumskap og egoisme kan for eksempel ikke få fritt spillerom. Vi må ta hensyn til hverandre. Vi må skape et godt samfunn og bidra til gode liv, hva nå enn vi måtte legge i begrepet «godt».

Men at et godt samfunn består av god helse, nok mat, trygghet, mest mulig kjærlighet og minst mulig hat, nød, sykdom og ulykker, er noe de fleste av oss er enige om og som vi sammen skal strekke oss etter. Og da er tvang, eller det som noen få kan oppleve som tvang, en nødvendighet. Likevel er frihet til å kunne ta egne valg, under gode rammer, en verdi vi setter høyt.

Gammel karikaturtegning av frelsessoldaters iver. Ikke mye
 frivillighet, akkurat; "Her er en som vil frelses, løytnant!"
Noen tror at religion betyr tvang og går på bekostning av frihet. Det kan nok være rett, både når det gjelder enkelte religioner og personer i alle religioners og ideologiers utøvelse og praksis av det de står for og tror på.

For meg, som kristen, er tvert imot frivillighet noe av det mest fantastiske og helt grunnleggende ved den Gud som jeg tror på. Vi er skapt med en fri vilje. Vi er ikke automater, styrt av en skjebne, der det sitter en Gud og trekker i alle tråder. Vi har fått frihet, og ansvar, til å gjøre våre egne valg. Det gjelder også å si ja eller nei til å tro på Bibelens evangelium om Jesus og om det f.eks. er Sannheten med stor S, eller bare en av mange bøkers eller personers framstilling av sannheter om Gud eller fine verdier.

Mange vitenskapsmenn, fysikere og matematikere som ikke tror på Gud, har problemer med å finne rom for fri vilje, hvis alt er bare formler og molekyler. På samme måte har mange religiøse, spesielt i forhold til Islam, problemer med å finne rom for en fri vilje om Gud styrer og godkjenner alt som skjer. Filosofer har også spekulert mye på menneskers mulige eller manglende frie vilje opp mot menneskers ansvar for egne handlinger. 

Men jeg, som tror på Bibelens Gud, den treenige Gud, tror på at Gud, i kjærlighet har latt oss alle leve i en frihet, frihet fra tvang og «fjernstyring» fra Ham.


Jeg takker hver dag at jeg får gjøre egne valg, helt frivillig. Jeg takker også for de gode rammer jeg får gjøre disse i og for at jeg ofte kan basere mine valg på gode råd og anbefalinger uten at jeg føler meg tvunget. 

onsdag 2. november 2016

Jeg tror på frihet

Frihet, likhet og brorskap er Frankrikes nasjonale motto. Det skriver seg tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon. Det er et flott motto, og dette er noe jeg tror på. Jeg har allerede skrevet at jeg tror på fellesskapet (brorskapet) og mennesket (likhet og likeverd). Jeg tror også at det verd å tro på og kjempe for friheten.

Statue of  Liberty
Norge var okkupert i fem år, men 8. mai 1945 kunne vi feire friheten og frigjøringen. I grunnloven vår kan vi lese i første paragraf: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige» Vi lever i et fritt land, der frihet er en grunnleggende verdi. Selve symbolet på frihet og uavhengighet for amerikanerne er frihetsgudinnen. Den står ved innseilingen til New York og er en gave til USA fra det franske folk.

Frihet for landet og frihet for den enkelte setter vel alle pris på? Jeg tror på gode løsninger for både individet og fellesskapet. Jeg toner ikke her politisk flagg, men gode fellesskapsløsninger (rød politikk?) og frihet til å velge selv (blå politikk?) er viktig for meg. Jeg liker ikke tvang, verken at politikere i for stor grad skal få styre hva som er best for meg og min familie eller at makt-personer skal få styre eller kneble meg. Jeg søker frihet, samtidig som jeg gjerne vil ta ansvar og forplikte meg til noe som er viktigere enn meg selv. Familien, fellesskapet, nasjonen og mine trossøsken er slike eksempler.

Det er mange ting som kan binde oss. Vår fortid, opplevelser i oppvekstår, ting som vi både er skyld i selv og som vi uskyldig kan være offer for. Det er også flere måter vi kan bli satt i frihet fra disse tingene: Forsoning og tilgivelse oss mennesker mellom, terapi, veiledning og sjelesorg.

Det viktigste for meg er den frihet jeg kjenner jeg har fått gjennom min tro på Bibelens Gud og han som har vist oss Guds sanne sinnelag og ansikt, Jesus Kristus. Han har satt meg fri fra fortidens synd, skam og fordømmelse. Det kalles for nåde, en ufortjent, guddommelig tilgivelse. Denne får jeg dersom jeg selv kan tilgi og vil gjøre opp overfor de som jeg har behandlet dårlig.

Paulus skriver i Romerbrevet (8.1-2): «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.  For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.» og i brevet til Galaterne (5.1) «Til frihet har Kristus frigjort oss

Noen lever i den misoppfatningen at kristendom er en «tvangstrøye». For noen har det dessverre blitt opplevd slik, og det er ubeskrivelig trist. Slik skal det ikke være, og slik har det aldri vært for meg. Som kristen opplever jeg kjærlighet, glede, fred og FRIHET.