Follow by Email

fredag 8. mai 2020

På denne 8. mai - i takknemlighet

Kjære leser,
Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen, men vurderer å ta det opp igjen. Siden 1. mars i år har jeg og kona bodd i København, nærmere bestemt Frederiksberg. Jeg er nestleder for Frelsesarmeen i Danmark og har hatt en spesielt start på grunn av Corona-krisen. Jeg deler stadig en del ting på Facebook, og i dag la jeg denne ut på min vegg:

I dag, 8. mai, på min konfirmasjonsdag (1977 i Stavanger Domkirke), er det en rekke markeringer som betyr mye i mitt og manges liv. I takknemlighet nevner jeg :

1) Friheten - den dyrekjøpte - for Norge som nasjon, som vi igjen fikk i 1945. (Jeg finner nå fram mitt norske flagg og takker for alt det symboliserer - på den norske flaggdag - frigjøringsdag)

2) Frelsens Hær i Danmark ble startet i dag, for 133 år siden. Gratulerer, kjære alle offiserer, soldater og medlemmer her i Danmark!

3) Den Store Bededagen - "hvedeknopper" er nå fortært til morgenmad - og bønner bedes ekstra for land og folk.

Så er jeg også i dag ekstra glad for å oppleve danskenes stor kjærlighet til fellessang og salmesang. Den kjente Philip Faber synger hver dag, med alle som vil, på Dansk TV DR1. I dag fikk vi være med på denne sterke salmen, som er skrevet av den danske presten og dikteren Christian Richardt i 1867.
Den gir ekstra mening i dag.

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!
Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.
Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller

torsdag 15. mars 2018

Krigsropet?


I mai 1888, mindre enn fire måneder etter at Frelsesarmeen startet her i Norge, var vårt ukemagasin Krigsropet å få kjøpt i Oslos gater. Det var sannsynligvis ingen diskusjon om navnet på bladet. Det engelske «The War Cry» hadde vært i produksjon i mange år i England og mange engelsktalende land. I Sverige og Danmark var også både Frälsningsarmèn/ Frelsens Hær og Stridsropet/ Krigsraabet også introdusert.

En av mine tidligere arbeidsgivere, Statoil, meldte i dag at de skifter navn. Jeg tviler på at nåværende navn hadde blitt valgt om vårt norske olje-, gass og energiselskap, enn si Frelsesarmeen og Krigsropet, hadde blitt etablert i dag. Men jeg tviler også på om noen i vår organisasjon vil seriøst vurdere å endre så sterke varemerkenavn som Frelsesarmeen og Krigsropet.

Jeg var en ivrig og motivert Krigsropsselger i årene jeg var korpsleder i Frelsesarmeen.  Jeg hørte stadig: «Jeg vil ikke ha krig, kall bladet for Fredsropet!» Det ga meg noen anledninger til å forklare at vi med Guds kjærlighet som drivkraft faktisk ønsker å kjempe mot ondskap, nød og alt som vil ødelegge. «Få deg en skikkelig jobb!», hørte jeg også noen ganger. Men som en del av min tjeneste føltes det absolutt meningsfullt å være en synlig og tilgjengelig ambassadør for Jesus og for Frelsesarmeen. 

Å selge Krigsropet er en flott mulighet til å få inntekter til Frelsesarmeen, men enda mer å nå ut med budskapet om frelse og håp gjennom både bladets innhold og direkte kontakt med mennesker som vanligvis ikke trør over dørterskelen til våre Frelsesarmelokaler.

I dag tenker jeg med takknemlighet på alle de av vårt soldater og medlemmer som ukentlig møter opp på gatehjørner og i kjøpesentre med det ukentlige antall Krigsrop som skal selges. Jeg tenker også med takknemlighet på at vi har et blad som har et innarbeidet og fortsatt svært meningsfullt navn.

tirsdag 21. mars 2017

Jeg tror på jomfrufødsel

Jeg har alltid trodd på jomfrufødselen, mest i entall, bestemt form. Jeg tror ikke jomfrufødsler er noe som er vanlig eller en anbefalt metode for å få barn. Men dette ene tilfellet, som mange bortforklarer eller ikke tror på, Jesu fødsel, tror jeg kan kalles en jomfrufødsel.

Jeg tror på under, at Gud kan gjøre mirakler som er ut over naturlovene han også har skapt. Derfor tror jeg at en jomfrufødsel er et mirakel Gud uten problemer kan ordne. Det vil si: Mirakelet er ikke fødselen, jomfrufødselen, men det er selve unnfangelsen som er et mysterium og et mirakel, jomfruunnfangelsen, om jeg må få introdusere et nytt ord.

Lukas, som skriver om Marias englebesøk 9 måneder før fødselen (Luk. 1. 26-38), var lege. Jeg er ikke lege, men jeg tror jeg er mer opplyst enn Lukas om dette med unnfangelse. Jeg vet at fra faren kommer en sædcelle og moren en eggcelle, og ved unnfangelsen smelter disse sammen til et embryo. Maria hadde ikke vært sammen med noen mann, men ble gravid ved at Den Hellige Ånd, altså Gud selv, «kom over henne».

Var Maria en surrogatmor? Var det Marias egg som smeltet sammen med Guds sædcelle, eventuelt en sædcelle som Gud skapte, eller var det et fullstendig embryo Gud plantet i Marias livmor? Kunne vi se Marias trekk i Jesus, det vil si at hun var biologisk mor? Og hvordan vistes farsgenene?

Kanskje dette ikke er viktig. Guds under og inngripen er like stort, og like lett eller vanskelig å tro på, om det var en sædcelle eller et embryo som kom fra Gud.

Men for synet på Maria kan dette kanskje ha noe å si. Jeg er ikke katolsk eller ortodoks kristen, men for disse har Maria en mye mer sentral plass enn hos oss «protestanter». Guds mor, kalles hun, og mange har kritisert katolikker for Mariadyrkelse. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, hadde Maria et helt unikt oppdrag. Hun bar fram, fødte, og oppdro Jesus, som vi tror er Gud. Hun kan jo aldri ha vært i tvil. Annonseringen ved engelen Gabriel før unnfangelsen og vissheten om at hun ikke hadde vært sammen med noen mann må ha fått henne til å se på seg selv som Guds sønns mor.

Jesus var uten synd, og hvis det betyr uten syndig natur, tolker noen (katolikker) dette som om Maria også måtte ha en (genetisk) syndfri menneskenatur. Jeg er ikke opptatt av å ha rett svar på teologiske spissfindigheter, og er i hvert fall lite bevandret i mariologiens betydning for kristologien. Men det er noe spesielt ved Maria, som har fått en søndag oppkalt etter seg – Marias budskapsdag. Maria var villig, sa ja til å bli brukt, være en Herrens tjenerinne, da hun sa «La det skje».

Jeg takker Gud for den unge jenta Maria, som fikk så stor betydning og som fulgte Jesus til det siste, da han døde og ga seg selv for oss alle på korset.

Jeg tror på Maria, at det hun fortalte om unnfangelsen var sant. Hun må jo ha fortalt dette videre slik at Lukas kunne skrive det ned. Og ja, da tror jeg også at hun var jomfru da hun fødte Jesus.

tirsdag 28. februar 2017

Jeg tror på åpenhet og dialog

Av og til er det riktig og smart å holde kortene tett til brystet, ikke minst i kortspill. Ofte må ting holdes hemmelig. Noen samtaler må foregå i lukkede rom. Det er helt greit, og jeg deltar av og til i slike prosesser selv.

Men likevel: Jeg tror på åpenhet. Jeg tror det er godt om vi i hvert fall tenker at også de lukkede prosesser, det som holdes hemmelig og fortrolig, kan testes mot følgende spørsmål: Tåler det vi gjør, det vi sier og det vi beslutter dagslys? Kan vi se i øynene de vi snakker om dersom dette blir kjent, eller om det skulle bli skrevet en bok om oss? Er det noen flere vi nå burde ha snakket med?

Selv søker jeg informasjon og kunnskap, spesielt om det som interesserer meg og angår meg. Enda mer ønsker jeg å være involvert i det som jeg har fått ansvar for, enten det er familien min eller jobben min. Skal jeg ta beslutninger trenger jeg bakgrunnskunnskap. Jeg trenger også å søke råd, og jeg ønsker også å involvere de som det er relevant for i mine beslutninger. Jeg håper jeg er flink til dette.

Jeg liker ikke bare å bli fortalt at «sånn blir det med den saken» hvis dette er noe som jeg burde vært gitt anledning til å si min mening om. Jeg slapp heldigvis som barn å få som svar av min far «derfor» når jeg spurte om «hvorfor». Foreldrene mine både forklarte meg og spurte meg ofte på forhånd hva jeg mente. Når jeg visste de tok meg på alvor og hørte på meg var det lettere å godta deres avgjørelse.

Jeg tror ikke på enevelde. Jeg tror ikke på at en president, høvding eller leder har all makt og all kunnskap, eller at et godt «lukket rom» er kun inne i hodet til en enkelt mann eller kvinne.
Jeg tror på involvering og dialog.

søndag 22. januar 2017

Jeg tror ikke at alt blir verre

«Det var bedre før» sier mange. Jeg innrømmer at jeg også tenker slik av og til. Men HVA var bedre før, og hvordan måler vi det? Ja, jeg liker å mimre og savner tiden da ting ikke gikk så uendelig fort, at teknologien og jeg var bedre venner, at alle hadde sett de samme TV-programmene på NRK, at mødrene var hjemme og passet på oss barn, hadde middagen klar til pappa kom fra jobb og sørget for at strømper ble stoppet og undertøyet var ferdig strøket med brettekant i mitt lille garderobeskap.

Men hvis alt, ja ALT, sier noen, var bedre før, blir jo ting bare verre og verre. Det hører jeg også mange si, med pessimisme og påstander som knapt har noe sannhet i seg. Hva er det som blir verre? I Norge som i resten av verden, har svært mye blitt bedre, og blir stadig bedre. Levekår, levealder, helse, utdanning, materielle goder, trygghet, fred og fordragelighet mellom nasjoner er og har vært i bedring, for de aller fleste av oss på denne kloden.

Like lite som at alt blir verre kan vi si at alt blir bedre. Mye blir bedre og mye har blitt verre, enten generelt eller for noen av oss. Religionsforfølgelse, flyktningekriser, terror og religiøs ekstremisme er noe de fleste bekymrer seg for. Hva som defineres som «verre» er også subjektivt. For egen del anser jeg utviklingen innenfor bioteknologi, menneskehandel i ulike former, oppløsning av det tradisjonelle syn på familie og ekteskap og en økende sekularisering som en stor bekymring og en negativ utvikling.

Men jeg nekter å være med i «koret» som bare klager på at alt bare har blitt, for ikke å si, vil bli, verre. For det første har mye blitt bedre, ikke minst takket være det vår kristne bakgrunn, kultur, tro og motivasjon i vår del av verden har vært basert på. For det andre er hva som er bra og dårlig ofte en subjekt oppfatning. For det tredje er kun klaging et tegn på resignasjon. La oss i stedet bidra til at utviklingen, slik vi ser det, blir positiv. Å peke på en negativ utvikling og på farer er viktig, men å advare er kun halve delen av jobben. Det viktige er å peke på en alternativ vei, hvordan det vi anser som «gode krefter» kan forenes og ha en plan for å gjøre noe positivt med det som vi kaller problemer og farer.

Det er ingen naturlov som sier at utviklingen går bare en vei, det være seg innen eiendomsmarked og nasjonaløkonomi eller i hvor stor grad mennesker tror at det finnes en Gud. Det er heller ingen naturlov som sier at det er en pendel som svinger fram og tilbake.

La oss lære av historien, la oss ha kunnskap om nåtiden, men mest av alt, la oss ikke bli fatalister som tror at skjebnen eller naturlover styrer utviklingen. Vi kan gjøre noe med den.


For egen del har jeg også en dimensjon som går langt ut over hva jeg, eller hva vi mennesker sammen kan klare å få til. Troen på at Gud er allmektig og kan gripe inn i historiens gang, både i mitt eget liv og i nasjoners og folkeslags liv, gjør at jeg har tro på framtiden, spesielt når vi søker ham i bønn, legger vårt liv i hans hender og gjør vårt beste for at verden skal bli et bedre sted og at Guds rikes verdier skal vinne fram.

onsdag 21. desember 2016

Jeg tror på juleundrene

I vår tid, i hele verden, er julen en kristen høytid. Det er en realitet, selv om noen legger annet innhold i julen og at man i eldgammel tid feiret vintersolverv. I hele verden feires Christmas (Kristus-messe), Weinacht (viemesse) og Noel (fødsel). Historien om Jesus som ble født i Betlehem, på guddommelig vis, står fortsatt i sentrum, med hyrder, vismenn, engler og stjerneskinn.

Noen kaller juleevangeliet en legende. Det betyr at historien, slik vi finner den i juleevangeliet, ikke må tas bokstavelig, men at vi kanskje finner snev av sannheter i den.

Michelangelo, slik han ser Guds
skapende finger - skaperunderet
Jeg tror heller ikke at alt kan tas helt bokstavelig. Men, jeg tror på historien, på innholdet og budskapet i juleevangeliet. Det er ikke bare en legende. Jeg tror også på det som, menneskelig sett, kan synes som helt utrolig. Det har med en grunnleggende tro på at det finnes en Gud som har mulighet for å skape og gå ut over det vi kan observere og forske ut ved studier av skaperverket.

Jeg tror ikke bare på juleunderet, men på juleundrene. Det er minst tre av dem, der ett er det aller største. Jeg tror på engler og at det var et englekor som sang, men det kommer i tillegg til undrene.

Det ene underet er Betlehemstjernen. Jeg tror selvsagt ikke at det var en stjerne som hang på himmelen som en ledeballong noen hundre meter eller kilometer rett foran vismennene. Men jeg tror både på vismennene og at det var en stjerne, langt der ute på stjernehimmelen, som stod i en posisjon som de kunne navigere etter.

Jeg tror også på jomfrufødselen. Skulle ikke Gud, som virkelig er en Gud som har alle «skapelsesmuligheter», kunne gjøre den unge jenta gravid, uten at noe samleie var gjennomført, enten ved å komplettere en eggcelle som var Marias, eller skape et helt nytt embryo i hennes livmor? Dette har nok teologiske implikasjoner, i synet på Maria, men for meg er dette meget enkelt. Fullt mulig, men ikke avgjørende. Det avgjørende er det som knyttes til det største underet.

Det største underet er at Gud ble menneske. Han ikledde seg menneskelighet, ble kjøtt og blod, gjennom Jesusbarnet, ja før det, ved selve unnfangelsen. Jeg tror på at Jesus var både sann Gud og sant menneske, at han viste oss hvem Gud er og fjernet skillet mellom oss ufullkomne mennesker og den fullkomne og evige Gud. Dette underet er den største julegave vi kan ta imot, verd all feiring, lovsang og tilbedelse.

Jeg istemmer med englekoret når vi også i år synger: «Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født»

onsdag 7. desember 2016

Jeg tror på nåde

Som gutt lekte jeg mye cowboy og indianer i Vålandskogen i Stavanger. Krigens regler var klare: Ble vi fanget var vi fortapt. Likevel ba vi tynt for våre liv. Selv om vi var uten argumenter ba vi om nåde. Ingen nåde ble vist. Så da var det bare å telle høyt til hundre før vi var klar til kamp igjen.

(Illustrasjon: Kristine Dalen Risan)                                            
Ordet nåde er det beste ordet jeg vet. I dagligtale brukes det sjelden, annet enn at man ofte sier «han viste ingen nåde». Det betyr at ingen barmhjertighet, overbærenhet eller ny sjanse ble gitt.
Er man opptatt av gjengjeldelse, for ikke å si hevn, for urett som er begått, at folk skal gjøre opp for seg, da er nåde lite relevant. Vi må ta vår straff, vi må ta konsekvensene av de handlinger vi gjør. Det er både rett og rimelig. Vi kan ikke forvente at andre, eller samfunnet, bare skal si «det er greit, det gjør ingenting», selv om vi skulle både angre, be om tilgivelse og be om nåde.

Likevel: Du verden, så godt det gjør å kunne få noe godt som jeg ikke fortjener. Å bli møtt med kjærlighet og tilgivelse når jeg burde forvente en kald skulder eller en straff. Hvor ofte har jeg ikke ønsket at ting var ugjort, at handlinger bare kunne viskes ut og at konsekvensene ble borte, at jeg får en ny start. Det er dessverre ikke mulig, kanskje bortsett fra det siste; En ny start. Det får jeg når jeg blir vist nåde.

Jeg ønsker at jeg også kan vise andre mennesker nåde, selv om de har gjort ting mot meg, eller andre, som jeg mener bør straffes. Men en straff bør ikke vare evig. Nok er nok, og på et visst tidspunkt kan en «benådning» være en befrielse for alle, både den som gir nåde og den som får.

Størst av alt er kjærligheten sies det i Bibelen, og hele Guds vesen er kjærlighet. Kjærligheten ble synlig ved at Gud kom, gjennom Jesus Kristus, til jord. Det feirer vi i julen. Kjærligheten rommer mye, og ikke minst ordet nåde. Om jeg skulle velge så er begrepet nåde, et ord med kun fire bokstaver, det som best beskriver alt hva bibelens sentrum, Jesus, står for. Han viste ingen fordømmelse og han betalte boten, tok straffen som vi skulle hatt, for at vi skulle bli «benådet» og få en ny start, «blanke ark», helt ufortjent. Dette kalles nåde og den nåden får jeg lov til å tro på og hvile i.

«Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3.24)