Follow by Email

lørdag 8. desember 2012

Julekors?


I den bloggen deler jeg tanker om kors og tankekors, men nå er det snart jul. Kan jeg skrive om jul uten å skrive om kors? Det kan jeg nok, men likevel kan jeg ikke la være. Korset representer Jesus Kristus. Gud steg ned fra det høye og rakte sine armer ut til oss, billedlig talt som et kryss, som et kors med en vertikal linje fra Guds himmel og ned til jord, og en horisontale linje fra sentrum, som er Jesus, ut til oss mennesker, i øst og vest. Dette er julens budskap.
Gud ble menneske, ikledd kjøtt og blod, en kropp. Frelseren var født, men verket ble fullført på Golgata, på korset. Englene på marken forkynte god nytt, et evangelium om verdens frelse, til gjeterne. Men det var først 30 år senere da to engler, kanskje to av de samme som i Betlehem, spurte Maria Magdalena: ”Hvorfor gråter du?”, at Frelseren hadde fullført oppdraget. Maria fant ikke den døde Jesus hun hadde sett på korset i den tomme graven. Han var stått opp, og hun fikk like etter møte ham. (Joh. 20. 11-18)

Julekrans av krisstorn - Kristus-torner
som minner oss om det Jesus gjorde
på korset, hans tornekrone, tornekrans

Vi synger: ”Velkommen fra din himmelsal, til denne verdens tåredal, hvor man deg intet annet bød enn stall og krybbe, kors og død”. Men utenom i denne strofen, og kanskje korset i norske flagg på noen få juletrær, er ikke korset påtrengende til stede i julens faste rammer for folk flest.
Men vi synger om frelseren, og vi feirer han som kom, Lyset som skinner i mørket.
Uten korset, ingen frelse. Uten korset, ingen jul.
God jul!

lørdag 24. november 2012

Å ta opp sitt kors - hver dag


Jesus sa: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.” (Luk 9.23-24)
 
Hva betyr ”å ta opp sitt kors”? Hva betyr det for meg? Hvilke faktiske og praktiske konsekvenser har det, siden jeg virkelig ønsker å være en Jesus-etterfølger?

Siden jeg ikke har noe fysisk kors, er dette et bilde. Bildet er hentet fra Jesus sitt kors, det han bar opp til Golgata og ble henrettet på. Korset inneholder mye symbolikk. Det er elsket og holdt fram som det fremste symbol på Kristus og kristen tro og teologi.

I kortform betyr ”å ta sitt kors opp” å gjøre det samme som Jesus. Å . Å gi sitt liv. Å være villig til å ofre. Hver dag si nei til noe, nei til det som vil stenge for min kontakt med Jesus, det som vil holde meg tilbake, det som vil okkupere mitt sinn, det som vil føre meg på avveier, alt som får meg til å ikke å leve mitt liv sammen med Jesus.

Jesus ga sitt liv for sine venner. Når jeg tar opp mitt kors gir jeg meg selv til Jesus, selv om det ikke skjer som en fysisk død, slik Jesus gjorde. Det han gjorde er gjort en gang for alle.

Død blir til liv. Jesus død ble til liv for oss. Paulus ga sitt liv til Jesus, og han skriver: ”Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg.” (Gal. 2.20) Å dø i oss selv er å stå opp til liv i Jesus, liv sammen med Jesus.

Dette er ikke bare lett å forstå. Men livet med Jesus må erfares. Livet i Jesus anbefales.

fredag 26. oktober 2012

Madlakrossen, Skedsmokorset og andre veikryss


Madlakrossen, helt til venstre
Jeg bor noen få minutter fra Madlakrossen. Ikke krysset med krossen. Ja, det er et veikryss, der mange veier møtes. De lokale sier bare ”krossen”. Her er stopper bussene og her er det mange butikker. Slik har det vært fra gammel tid. Krossen er et knutepunkt, et sted der veier møtes.
For noen år siden bodde jeg ikke langt fra Skedsmokorset. Korset, ikke krysset. Korset er, som den nynorske versjonen ”krossen”, et annet ord for krysset. Et sted der veier møtes, veier krysses.
Slik er det også med det korset som mange bruker som et smykke, det kristne symbolet framfor noen: Korset. Her møtes to veier, en vertikal og en horisontal. Guds vei og menneskets vei.
Korset på Golgata, der Jesus led og døde, muliggjør kontakt og kommunikasjon mellom mennesker og Gud. Dette merket, dette symbolet er det fineste, enkleste og sterkeste bildet på at vi har en Gud som vil ha med oss å gjøre, tross hans fullkommenhet og vår ufullkommenhet.
Paulus skriver om Jesus: Ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset ” (Kol. 1.20)

tirsdag 23. oktober 2012

Er alle barn en gave fra Gud?


Jeg er kristen og tror at Gud har skapt oss. Det kristne menneskesynet sier at vi alle er like verdifulle. Dette tror jeg på og ønsker å leve etter. Derfor ønsker jeg at alle barn blir født inn i trygge og gode omgivelser og at de vernes og gis lik verdi allerede fra før de blir født.
Å få barn er ingen menneskerett, men det er en menneskerett for barn at de blir elsket og tatt vare på. Barn er ikke til for oss voksne, men vi er til for barna. Barna er en gave fra Gud. Alle barn.
Jeg er imot mange av de måtene barn i dag blir unnfanget på, planlagt og ”produsert” på, med motiver og metoder der de voksne behov settes i sentrum, med nærmest et krav om at alle har rett til å få et barn, uansett samlivsform eller biologiske begrensninger. Jeg tenker på surrogati, sæd- og eggdonasjon og at barn planlegges uten fedre eller mødre. Men likevel må også barnet som kommer til verden på disse måtene bli elsket og gitt best mulige rammer. Barnet kan ikke klandres. Jeg kan aldri få meg til å si annet enn at også dette barnet er en gave fra Gud.
Men hva med alle barn som blir unnfanget på grunn av seksuell uansvarlighet, på grunn av alkoholrus, for ikke å snakke om voldtekt og incest? Det er nesten tabu å nevne dette, spesielt de to siste kategoriene. Men realiteten er at barn med en slik begynnelse på sin livshistorie blir født. Er også de barna en gave fra Gud, skapt av Gud? Jeg kan ikke få meg til å si noe annet, spesielt ikke i møte med dem når de vokser opp og kanskje sliter med sin opprinnelse.
For meg er det et tankekors at jeg på den ene siden ønsker å hindre at barn med dårlige eller feil rammer skal bli unnfanget, men på den andre siden sier at også de, når de først er unnfanget, er en gave fra Gud.
I Bibelen kan vi lese:
Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.” (Salme 139.16) og ”Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.” (Salme 127.3)

lørdag 15. september 2012

"The old rugged cross"


Det er skrevet mange sanger om korset, om Jesus sitt kors. Den som jeg er aller gladest i er ”The old rugged cross”, skrevet av amerikaneren George Bennard for ganske nøyaktig 100 år siden. Jeg bruker originaltittelen i overskriften fordi sangen er verdenskjent og fordi vi nordmenn bruker litt ulike oversettelser av den. Ordet ”rugged” betyr noe slikt som robust eller klippefast.
Men det er den norske oversettelsen, den vi bruker i Frelsesarmeen, som jeg kjenner best. Bennard var for øvrig frelsesoffiser i mange år, men var metodistprest da sangen ble til. Den ”kom til ham som en åpenbaring”, både tekst og melodi, under et opphold i Michigan høsten 1912. Første framføring av sangen skjedde i juni 1913 (*/**), så vi kan godt si at sangen omtrent nå feirer sitt 100-årsjubileum.
Både den engelske originalen og den norske gjendiktning (Carl Hansson) er proppfull av takk og hengivenhet til alt det som korset symboliserer. Vi synger i det norske refrenget:
”Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly, og på kne ved dets blodstenkte fot, søke nåde og frelse på ny”. (Hele sangen finner du helt nederst)
Hvorfor griper denne sangen så mange, meg selv inkludert? Jeg tror det er fordi sangen på en så malerisk og tydelig måte setter ord på det vi kjenner når vi ser et kors, hver gang vi kjenner etter. Et bilde kan si mer enn tusen ord og korset er for meg det aller sterkeste og viktigste bildet. Et så enkelt symbol trenger ingen forklaring for den som har erfart og har kunnskap om Bibelens budskap om Jesu død og forsoning på korset.
Derfor synger jeg ofte om korset, med ord som betyr noe for meg og som griper meg.

* Fra Boken ”Mellom notelinjene” av Kommandør Haakon Dahlstrøm /
(Vil du høre Elvis eller Johnny Cash synge sangen klikker du på lenken under)
Johnny Cash and June Carter Cash: http://www.youtube.com/watch?v=bUju31yqll4

Sangtekst:

I det fjerne jeg skuer et underbart syn
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle ærverdige kors
hvor på synderes dødsdom ble lagt.

Refr.:
Til det gamle ærverdige kors
til det mektige kors vil jeg fly
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.


Dette gamle ærverdige kors stråler fram
med en skjønnhet så underfull stor.
For på dette jeg skuer Guds kjærlighets glød
sprede lysglans og fred over jord.

Dette gamle ærverdige kors bar en gang
min synd og min skyld og min skam.
Med forbannelsens vredessky over seg bar
dette kors Guds uskyldige lam.

Dette gamle ærverdige kors skal for meg
gi lysning i dødsskyggens natt.


For Guds domstol en gang og i evighet lang
skal det være min hjelp og min skatt.

tirsdag 28. august 2012

Beklagelse - unnskyldning - tilgivelse


I dag har statsministeren sagt: ”Dette beklager jeg”. Men hva betyr det? Hva betyr ordet ”beklager”? En kjent LO-leder ble presset til å gå fra sin stilling, selv om hun sa noe slikt som ”Jeg beklager hvis du har følt at.....”.
"Jeg beklager.."
Jeg er interessert i ord og hva ordene betyr. Jeg synes det er bra at statsministeren, både på vegne av seg selv og myndighetene har erkjent at ikke alt har vært som det burde og at feil har blitt gjort. Dette er et viktig signal, i form av ordet ”beklager”. Jeg synes dette er fint, men det er to ord som for meg er ett og to hakk sterkere.
Ordet unnskyld er sterkere og har en klar adresse til noen som det er gjort noe galt imot. Ordet unnskyld betinger ikke nødvendigvis respons fra den som det er gjort noe galt imot, men for meg er det sterkere enn ordet beklager. Jeg sa nylig unnskyld to ganger til en som står meg ganske nær. Han hadde oppfattet noe jeg sa som meget sårende. Jeg husker da jeg sa det, at dette burde jeg ikke si, i hvert fall på den måten, i andres påhør. Men jeg trodde at saken var ute av verden, da han der og da tok litt igjen og jeg modererte mitt utsagn. Men da han under fire øyne tok det opp igjen, ba jeg om unnskyldning, to ganger. Men jeg sa ikke ”tilgi meg”. Det ble hakket for sterkt, for jeg hadde jo ikke villet han noe vondt.
Ordene ”tilgi meg”, er de sterkeste ord. Det er ord der det virkelig betyr mye å få respons. Den som ber om tilgivelse vil faktisk bli tilgitt, innrømmer at han har gjort noe galt, og vil ha blanke ark.
Det er ikke alltid lett å tilgi, men hvis jeg merker at den som ber meg om tilgivelse virkelig angrer, er lei seg og ikke vil at slikt skal skje igjen, er det mye lettere. Å tilgi noe som ikke ber om tilgivelse er mye vanskeligere, og noe vi stort sett ikke trenger å forholde oss til. Men det er også mulig. Det er i det minste viktig for oss å gjøre oss ferdig med det som er vondt, og ikke leve videre med nag og hat.

Det er helt sikkert fine og viktige nyanser knyttet til ordene beklager, unnskyld og tilgi meg. Språkvitere, jurister, filosofer og teologer vil kunne komme med lange og kvasse analyser. Men Stoltenbergs beklagelse har fått meg til å tenke på det guddommelige og vanskelige begrepet tilgivelse.

Bibelen og Bibelens sentrum, Jesus, sier mye om det å tilgi og å bli tilgitt. Bibeloversetterne i den helt ferske norske oversettelsen har ikke funnet ett sted der ordet beklager eller beklagelse dekker den hebraiske eller greske grunnteksten. Ordet unnskyld, eller unnskyldning, er kun brukt 6 ganger, men da mer som en forklaring på hvorfor ting dessverre skar seg. Men ordet tilgi og tilgivelse er brukt hele 113 ganger.
Det er fordi tilgivelse er så viktig for oss mennesker. Når vi ber om tilgivelse, når vi tilgir og blir tilgitt, kan vi forsone oss med hverandre, gi hverandre nye sjanser og legge ting bak oss.

For oss som tror på Gud, er Guds tilgivelse det aller viktigste og det som forsoner oss med ham. Gud vil tilgi oss hvis vi ber ham om det og hvis vi tilgir hverandre.
Jeg trenger tilgivelse og jeg må også være villig til å tilgi andre. Derfor ber jeg til Gud, slik Jesus lærte oss i Herrens bønn: ”Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”(Matt 6.12)

tirsdag 21. august 2012

Ledende tjenerskap - Tjenende lederskap


Det skrives tykke og tynne bøker, artikler og innlegg om ledelse. Det er vel og bra. Vi har mye å lære og mye å dele med hverandre. Men all ledelsesteori er bortkastet om ikke det brukes og det bidrar til at vi blir bedre ledere, ledere som får andre med seg i å nå mål, ledere som er gode forbilder.
Tjenende lederskap er noe det fokuseres stadig mer på, spesielt i kristen sammenheng, men nå også i vanlig organisasjons- og ledelsesteori. Ledere må ha den rette innstilling, ikke bare det at de står til tjeneste for et styre, en eier eller et formål. De må også være tjenere for de som de jobber sammen med, sine medarbeidere, uten at det skal gå på bekostning av det ansvar og den rolle de har som ledere.
For oss som er kristne, er Bibelen relevant, og Jesus det store forbildet. Han vasket disiplenes føtter, og Paulus oppfordrer oss til å ”ha det samme sinnelag som Kristus Jesus” og fortsetter med å si at Jesus ”ga avkall på sitt eget og tok på seg en tjenerskikkelse”. Denne oppfordring går til menigheten, de kristne, helt uavhengig av om de er ledere eller ei.
Vi er alle kalt til å være tjenere, for hverandre: ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde” (1. Peter 4. 10)
Og vi er kalt til å være tjenere for Gud. I Rom 6.22 står det: ”Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv”
Vi er alle tjenere, og det er bra at det understrekes at dette også, ja, kanskje i særdeleshet gjelder ledere. Men jeg klarer ikke la være å snu på ordene ”tjenende lederskap”, slik at vi får en enda bredere forståelse av tjenerskap og lederskap. Da får vi begrepet ”ledende tjenerskap”. Det har jeg aldri hørt om, men det har gitt meg mening.
Nemlig at vi alle er tjenere, men at blant oss som er tjenere må noen utpekes, ta ansvar eller ha kall til å være ledere. Å være leder er en viktig oppgave. Paulus hilsen lederne i menigheten i Efesos, her med to flotte navn – hyrder og tilsynsmenn – og på en måte som sier at de, som tjenere, er utpekt til et spesielt og fint ansvar:
”Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.” (Apg. 20.28)

søndag 12. august 2012

Seier over synd?

Min gode nabo tilhører Smiths Venner. Det vil si, ikke bare han, men ”hans hustru og nesten hele hans hus”, i tre generasjoner. Og det er riktig mange. I en samtale, mens vi stusset vår felles hekk, anbefalte han meg å se på nettstedet til ”menigheten”.

Jeg kjenner Brunstad Kristelige Menighet, som de formelt heter nå, relativt godt. Jeg har ofte vært fascinert av dem og har gode erfaringer med enkeltmedlemmer jeg har møtt. De har sin egen måte å tolke Bibelen på, ganske lik vår, og det er spesielt en ting som fokuseres, og som ikke er så ulik hellighetslæren som metodister og vi i Frelsesarmeen har.

Det handler om at Gud kan hjelpe oss til å seire over synden. Som matematiker, med sans for logikk, er det eneste som gir meg mening dette: At det normale er at hvis vi lever nær Gud, synder vi mindre enn dersom Gud ikke er sentral i våre liv. Det handler om to ting: Om vår vilje og Guds påvirkning i oss, i vår natur.

Men kan vi bli syndfrie? Nei. Det er kun en som har vært uten synd. (Rom.3.23 + Hebr 4.15) Men at vi kan få hjelp til å synde mindre og at det bør være et kjennetegn på oss at vi lever et liv som er Herren verdig, det er bare logisk. (”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning” står det i Kol.1.10)
Vi utsettes for fristelser, men kan få hjelp. Det var det mange ”Smiths venner” som vitnet om på deres nettsted. Og det sier også forfatteren av Hebreerbrevet: ”Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.” (2.18)
Når Jesus er herre i våre liv, skal vi ikke være slaver under synden. I Rom. 6.18-23 står det:

”Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett. Jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er svake, av kjøtt og blod. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenhet og urett, og det førte bare til mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere fri fra det som er rett. Hva slags frukt høstet dere da? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”
Å si at vi kan seire over synd er for mange både uforståelig og en provokasjon. For det første er begrepet synd noe som er fraværende i mange ikke-kristnes begrepsverden. Men vi som er kristne bør både vite og kjenne at synden finnes og at den stenger for et rett forhold til Gud.

For det andre er det mange av oss kristne som er ukomfortable med å snakke om et seirende kristenliv. Vi er syndere, vi trenger nåde, vi er ikke bedre enn andre og vi skal ikke tro for godt om oss selv. Det er sant, men Bibelen sier ofte at kristenlivet er en kamp, men den lover oss også seier. (Ef 6.10-17)

Selv om jeg fristes, selv om jeg har gitt etter for fristelser, selv om jeg har syndet og vil komme til å synde igjen, tror jeg på dette. Ja, jeg erfarer det i mitt eget liv, at Gud kan hjelpe meg til å vinne seier, overvinne fristelser. Det handler om min vilje, vilje til å leve nær Gud, lese hans ord og å bestemme meg for å la han være sjef. Det handler om Den hellige ånds liv i meg, og om Åndens frukter blir synlige i og gjennom meg.
Dette må vi ikke være redde for å snakke om, i frykt for våre feil og nederlag.

John Gowans sier hva det egentlig handler om i denne sangen, å ligne Jesus og få del i hans natur og sinnelag:
”Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord, må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hans Ånd vil hjelpe meg å bli lik ham.”

søndag 29. juli 2012

Olav den hellige og Olavskorset


I min blogg “Tankekors” er det naturlig at mine tanker i dag, på Olsok, går til Olavskorset.  I dag markeres det at Kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i år 1030. Han er den kongen som fullførte det kongene Håkon den gode og Olav Trygvasson hadde påbegynt, nemlig å kristne Norge. Til tross for politikk og maktbruk er folk flest enig i at Olav og kristningen har bidratt til noe positivt i vårt land. Men hadde ikke Olav kristnet landet vårt er det meget trolig at andre hadde gjort det omtrent på samme tid.
Tegnet på kristningen et at folk ”tok korset”, og utallige korsstøtter fra ca 1000 år siden vitner om det som skjedde.
Det som tydeligvis framstod som nederlag, da Olav på slagmarken ble drept av Tore Hund, ble vendt til seier. I henhold til korsets prinsipp om at veien til livet går gjennom død, det som Jesus både forkynte og demonstrerte, fikk kristendommen fotfeste i vårt land. Olav ble kåret hellig og Nidaros ble et nord-europeisk senter for både kirkeliv og pilegrimsfart. Bjørnstjerne Bjørnson tar virkelig i når han i andre verset av ”Ja, vi elsker” skriver: Olav på det land har malet, korset med sitt blod”. Sammenligningen med Jesu blods betydning er åpenbar.
Olav brukte korset, gjerne utformet slik han ønsket det, men det var kun Kristi kors som betød noe. Men i likhet med statsoverhoder og ridderordener, har også St. Olav fått både kors og ordener oppkalt etter seg. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles i Norge som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». Den norske kirke har Olavsmerket med kors og to økser som sin logo, eller våpenskjold som det vel mer korrekt heter. Fylkesvåpenet for Nord-Trøndelag og kommunevåpenet for Verdal har også kors som henspeiler på Hellig Olav, og andre har også brukt og diskutert Olavs-korset.
Jeg er glad for at korset knyttes til arven etter Olav den hellige. Men for meg er det kun Jesu kors, hvordan det enn så ut, som betyr noe. Jeg gjør Paulus sine ord i Gal. 6.14 til mine: Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors.”

torsdag 28. juni 2012

Kors som logo på kirkebygg?


Jeg fikk et nytt tankekors for noen dager siden. Vi var samlet en gruppe offiserer på Frelsesarmeens årskongress og diskuterte hvorvidt kors på ytterveggen av våre korpslokaler (menighetsbygg) var noe vi bør oppfordre til eller ha restriksjoner på.
Vår heraldiske, sakrale og symbolmettede Frelsesarmekrone og vårt knallrøde, merkevaresymbol, Frelsesarmeskjoldet, er de to logoene vi bruker, hver til sitt bruk. Det siste som et utadrettet, gjenkjennelig blikkfang og det første som et mer internt teologisk symbol. Det siste inneholder korset, sammen med en rekke andre elementer. Såpass mye at utenforstående trenger både lang tid og forklaringer for å få det med seg.
Men korset, det tomme, enkle og nakne korset brukes mer tilfeldig og ofte ikke i det hele tatt. Vi finner det inne i mange av våre bygg, men bare unntaksvis på den ytre ”kirkeveggen”.
Jeg er en sterk tilhenger av FA-skjoldet og av FA-krona, men jammen er jeg også tilhenger av korset. Hvilke motforestillinger skulle det være mot å bruke korset på ytterveggen, i tillegg til FA-skjoldet?
Vil det være rotete? Kanskje, men det kan unngås.
Vil det skape avstand, gjøre terskelen for å komme inn høyere? Kanskje, men jeg tror for ganske få.
Vil det tiltrekke flere folk? Tvilsomt, men kanskje noen ganske få?
Vil det provosere? I så fall mener jeg det er på tide at de oppdager hvem vi faktisk er.
Den universelle kirke, som Frelsesarmeen er en del av, har ett hovedoppdrag: ”Å forkynne Kristus og han korsfestet.”  (”Jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” skriver Paulus til menigheten i Korint – 1 Kor.2.2.)
Korset symboliserer det vi kristne tror på, nemlig at Jesus tok på seg våre synder. Men han ble ikke på korset, han ble ikke i graven. Han beseiret døden og åpnet adgangen til Gud for alle som tror på Bibelens budskap om Jesus.
Korset oppfyller de grunnleggende markedsføringskriteriene. Det er kjent. Alle vet hva det står for. Det tomme korset er enkelt. Selv et sekunds oppmerksomhet er nok til å oppfatte hvilken merkevare det dreier seg om. Det er også vakkert.
Paulus skriver også:For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft ( 1.Kor. 1. 18)
I det lange løp, og i ærlighetens og frimodighetens navn, mener jeg vi tjener på å tone rent flagg. Frelsesarmeens skjold er kjent, og må markedsføres for både Frelsesarmeens, menneskers og Guds skyld. Men det tomme korset kan vi mer enn gjerne også ha på våre bygninger. Der er det kristne symbol, et sterkt symbol som vi med frimodighet bør løfte opp, i lojalitet med andre kristne søsken og med Ham som ga oss frelse for det han gjorde på korset.

søndag 17. juni 2012

Demokratisk eller dogmatisk kirke?


Under tittelen ”En kirke uten troverdighet” skrev Einar Gelius den 13 juni i Stavanger Aftenblad: ”Jeg ønsker meg en raus, åpen og inkluderende kirke – ”med himmel’n sjøl til tak”. Men da må presteskap, biskoper og kirkeledelse lytte mer til folk. Folk er lei av presters belæring og dogmer! La oss en gang for alle avdogmatisere Kirken. Da vil Kirken bli mer troverdig og ekte. Og den vil bli ekte etter Jesu hjerte”
Språket kan moderniseres,
men ikke grunnteksten
Umiddelbart kan noe av dette synes å være gode uttalelser, også for meg. Jeg ønsker også at Kirken skal være raus og inkluderende (Kirken med stor K, menes alle kristne, ikke bare Den Norske Kirke). Jeg ønsker også at Kirken skal ”ha himmelen til tak”, men da først og fremst ment som at adgangen til himmelen og Han som har all makt i himmel og på jord er helt åpen.
Det er selvsagt også viktig å lytte til folk og å møte folk i den hverdagen de er i. Men det er ikke folkets mening som skal si hva som er rett og galt etter Guds målestokk. Guds målestokk, ja, den eneste rettesnor for kristen tro, lære og live er gitt oss en gang for alle, nemlig i Bibelen.
Og det er kanskje her jeg og Gelius ser ganske ulikt på ting? Jeg har valgt å tro at Bibelen, det vil si hele Bibelen, er tidløs og uforanderlig. Rett nok må mye tolkes. Rett nok er mange kristne uenige om mye og mangt. Men utgangspunktet for de fleste kristne, og som gjør at vi kan respektere hverandre, er at vi tror at Bibelen er Guds Ord. Det vil si et guddommelig budskap til oss. Derfor kan vi ikke la folkemeningen, hva som er den rådende oppfatningen i samfunnet definere kirken.
Derfor trenger vi dogmatikk, det vil si en lære og en veiledning som hjelper oss og forklarer hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Men hele denne læren må ta utgangspunkt i Guds Ord, uansett om det kalles katolsk, luthersk, metodistisk eller pinsekristen teologi.
Verken Jesus eller Den Hellige Ånd nedsatte en arbeidsgruppe eller sendte ting ut på høring. Verken Moses eller Paulus satte ned noen komité. De sa: ”Gud har sagt!”
Også i nytestamentlig tid var det stridigheter om hva som var rett og galt. Men Jesus sa til sine disipler. ”Slik skal dere be, og slik skal dere ikke be”, ”Slik skal dere leve”, og da han forlot dem befalte ham dem ”å lære alle nye disipler alt det Jesus hadde befalt”. Paulus skrev også mye om rett og gal lære, vranglære, om at dogmatikk er viktig. Til Timoteus skrev han: ”Gi akt på deg selv og på læren” (1. Tim 4.16). Jesus var selv en lærer og lærerembetet er viktig i kirken…., hvis vi da skal ta både Paulus og Jesus på alvor, det vil si slik det står skrevet i Bibelen.
Jeg er glad vi har dogmatikk, at den er utformet av gudfryktige og lærde mennesker, uten maktmotiv eller annet motiv en å lyde Gud og formidle hans kjærlighet videre til medmennesker, både i historiens løp og i vår tid.
Så får vi i ydmykhet innse vår egen begrensning og mulighet for at vi tar feil, både jeg og Gelius.

tirsdag 5. juni 2012

"Er du kristen?" - Et brysomt spørsmål?


Jeg er kristen og holder det ikke for meg selv. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men når jeg har opplevd at Gud har kalt meg til å forkynne om ham, vil det være en selvmotsigelse å holde min tro skjult. Gud har ikke lovet meg noen form for premiering etter hvor mange som jeg bidrar til at blir frelst. Drivkraften er en annen, nemlig at jeg ønsker at flest mulig skal få del i det livet som jeg selv har valgt og at jeg unner alle å bli omsluttet av Guds kjærlighet.
Korset - kun en indikasjon...
Derfor er det vesentlig for meg å vite om de jeg er sammen med er kristne. Det gjelder både familien min, naboer, venner, kolleger og andre jeg møter. Men jeg vil ikke være påtrengende og jeg vil ikke at folk skal holde seg på avstand fra meg og tro at mitt vennskap og min interesse er avhengig av om de er kristne eller ei.
Jeg finner ofte raskt ut om folk er kristne eller ei. Det kan være at de sier det selv, forteller om et aktivt menighetsliv, eller det kan være at de forteller om et liv som jeg konkluderer med at ikke er forenlig med å være kristen. Men jeg kan ta feil.
Det sikreste er å spørre direkte. ”Er du kristen?”. Jeg gjør det ofte, selv om det kan være befriende tydelig. Stort sett reagerer folk positivt, enten svaret er ja, nei, eller ”jeg vet ikke helt”. Den siste varianten gir ofte en god samtale. Det er selvsagt ikke det første jeg spør ukjente om, og vi må kjenne etter når det er passende å stille et slikt spørsmål.  
Hva raker det deg?” tenker sikkert noen. Det er helt greit at de synes det er for privat eller personlig. Men grunnen til at jeg spør er at jeg bryr meg. Hvordan ellers skal jeg vite om jeg skal presentere frelsestilbudet for dem eller om jeg kan ha kristent fellesskap med dem?
Jesus sa til sine disipler, og da også til oss som har blitt disipler (det samme som kristne) i ettertid: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt. 28.18-19) Denne Jesu befaling er selvsagt også en drivkraft.
Jeg tror de fleste av oss kan være mer frimodige i å spørre hverandre om tro.
I det siste har jeg oppdaget et annet spørsmål som jeg også vil bli flinkere å stille. Det er spørsmålet: ”Er du fortsatt kristen?”. Dessverre har enkelte som jeg trodde var kristen kommet på avstand fra både menighetsfellesskap og fra troen. De snakker ikke om det og vi tar det for gitt at har man først blitt kristen forblir man det resten av livet. Midt i en kristen familie, ja, midt i en menighet kan enkelte streve med tvil og miste både troen og bekjennelsen. Da må vi ikke være bevisstløse og uinteresserte. Det burde være naturlig at vi sjekker hverandre opp og spørre: ”Hvordan har du det, egentlig, med Gud og med troen? Er du fortsatt kristen?”
Det er et tankekors at dette som vi ofte sier er det viktigste valget av alle, så fort blir tabu og ignorert. Noen av oss er helt åpne om vår tro og vi snakker om det, slik at ingen er i tvil om vi er kristne eller ei. Men la oss på en respektfull måte bli litt flinkere med å spørre hverandre når vi ikke vet. ”Er du kristen?” eller ”Er du fortsatt kristen?”

torsdag 31. mai 2012

Jeg tror på en synlig Hellig Ånd


Pinsen er nettopp over. Det vil si, det er den ikke. Da Den Hellige Ånd fylte disiplene, den første kristne pinsehøytid, ble en ny og permanent tidsalder innledet. Denne lever vi i nå og alle kristne kan fylles med Guds Hellige Ånd, hele tiden.
Noen tenker at Ånden er usynlig. Det er den ikke. Den Hellige Ånd er en av tre personer i den ene, sanne Gud, i hvert fall for oss som tror at Bibelen er det eneste guddommelige dokument som beskriver Gud. Bibelen beskriver Ånden på svært mange måter, med egenskaper som både kan merkes, ses og høres.
På frukten skal treet kjennes.....
Alle kristne har Den Hellige Ånd tilgjengelig i sitt liv. Paulus sier: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” (1 Kor 6 19) Videre sier han: I hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode” (1 Kor 12 7). Den gir seg altså til kjenne. Den kan merkes.
Det hadde skjedd en umiddelbar og synlig forandring i de redde og usikre disiplene, da de med mot, kraft og veltalenhet stod fram i Jerusalem den første pinsedag. Jeg er helt sikker på at stemmene, blikkene, ordene var fylt av Guds kjærlighet og en brennende iver. Det hadde skjedd det som Jesus sa, at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd.
Bibelen beskriver de synlige og merkbare egenskapene hos den som er fylt av Guds Ånd: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.(Gal. 5.22)
Jeg ser ofte Den Hellige Ånd synlig i mine kristne brødre og søstre, fra små barn til svært gamle voksne. Jeg kjenner også Åndens kraft og Guds fred i mitt eget liv, og håper at dette er synlig for noen som møter meg. Men jeg er ikke fullkommen, ei heller mine kristne søsken.
Derfor kan dette ofte være et paradoks, et tankekors, når også vår syndige natur, våre dårlige sider også blir synlige. Vi sier at vi skal arbeide på vår helliggjørelse, og den enkle logikken som jeg tviholder på er at jo mer vi lever nær Gud, jo mer vi åpner for at Ånden kan fylle oss, jo mer preges vi av Gud og hans godhet.
Det er også et tankekors at mange som ikke tror på Gud ofte overgår de fleste kristne i å vise omsorg, selvoppofrelse og kjærlighet. Dette må vi både erkjenne og anerkjenne. Jeg har ikke svaret på hvorfor det er slik, men jeg tror at Gud er kilden for all kjærlighet, all godhet, uansett om vi mennesker tror på han eller ikke.
Men vi som tror er bærere av Guds kjærlighet, Guds oppdrag og budskapet om Guds rike. Til hjelp i dette har han gitt oss sin Hellige Ånd. Hvis ikke dette merkes, er vårt budskap lite troverdig. Åndens frukter skulle være vårt kjennetegn.
Jesus sa:  ”Et godt tre bærer god frukt” og ”på fruktene skal dere kjenne dem” (Matt. 7, 17 og 20)


torsdag 3. mai 2012

Barneombud for alle barn, også de ufødte barn?


Vi har fått nytt barneombud. Anne Lindboe heter hun og har gitt et godt inntrykk i intervjuene jeg har sett. Flott at alle barn har et ombud, tenkte jeg. Så tenkte jeg litt mer. Jeg tenkte på om det gjelder alle barn, også de ufødte barn?
I Wikipedia leser jeg at et barn er et menneske som er mellom fødsel og 18 år. I samfunnet snakker man om at man har fått et barn først når det er født. Man er plutselig blitt far eller mor? Men før fødselen er barnet ikke regnet med, på ordentlig?
I et høringssvar fra august 2009 om LAR-forskrift for rusmisbrukere er ”Barneombudet bekymret for de gravide i behandling og de barn som fødes med abstinenser”. Det betyr altså at ombudet uttaler seg på vegne av barn som ennå ikke er født. Er det framtidige barn eller et individ som enda ikke har blitt et barn? I 2008 sa daværende barneombud Reidar Hjermann til avisen MagazinetDagen at  ”Barneombudet bare skal kjempe for de ufødte barn det er bestemt skal bringes fram til fødsel».
Det ufødte barn trenger virkelig et ombud, ikke bare for å unngå at det skal få varige men etter at det født. Men også for at det skal bli født inn i gode hjem, hos foreldre som vil ta seg av det. Og enda mer, et ombud som faktisk sikrer at barnet blir født og overlever de faser der foreldre, spesielt mor, har mulighet for å velge abort.

FNs barnekonvensjon sier mye bra om barn. i artikkel 6 og 7 kan vi lese at ethvert barn har rett til liv, at det så langt som mulig skal sikres at barn overlever og vokser opp og at barnet skal registreres straks etter fødsel. Et barn er altså et barn både før og etter fødsel!

Salmisten sier til Gud: ”Dine øyne så meg da jeg var et foster” (Salme 139.16)

For oss som tror på en Gud som har skapt oss, må vi også se det ufødte barnet og kjempe for dets rett til liv og oppvekst.

søndag 22. april 2012

Kjærlighetens kilde - ondskapens kilde


Jeg har aldri vært i tvil om at Gud er kjærlighetens kilde. Kjærligheten er det fremste tegnet på Guds virkning i oss mennesker. Åndens frukt er kjærlighet (Gal 5.22 ). I Jakobs brev 1 17 kan vi også lese at ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra”.
Jeg tilhører Frelsesarmeen og vi sier at vi er i krig. Gud er vår oppdragsgiver og vi prøver etter beste evne å bruke hans kjærlighet som våpen.  
Men det er ingen kamp, ingen krig om det ikke finnes noen eller noe å slåss i mot. Vi kjemper for Gud, men hvem eller hva kjemper vi mot? Hva er motsetningen til kjærlighet? Svaret er innlysende. Ondskap og hat. Og hvem er Guds motstander? Gud beskriver ham som djevelen.
Frelsearmeens grunnlegger, William Booth, sa i 1878, at vi er i en ”krig som skal bringe sann fred i hjerter og hjem til de verste og tøffeste mennesker, og som skal ryste djevelens herredømme over alt!”
Jeg har ingen spesialkompetanse på djevel og ondskap. Men at det finnes ondskap og hat rundt oss er det ingen tvil om. Ikke all lidelse og nød kan forklares eller spores til menneskers onde handlinger. Verden er heller ikke svart hvitt. Det finnes god handlinger, onde handlinger og det som ikke er noe av delene.
Men jeg tror at mennesker har fått en fri vilje, og at vi alle kan gjøre både gode og onde handlinger. De onde handlinger kan komme både ubevisst fra en skadet og grenseløs menneskenatur, og det kan komme fra et aktivt ondt valg.
Jeg tror at når vi holder oss nær Gud og lar oss prege av ham, vil vi gjøre gode valg og redusere sannsynligheten for å gjøre onde valg.
Det er så lett å snakke om Gud og om kjærlighet, men så vanskelig å snakke om det motsatte. Men i Det nye testamentet er satan og djevel nevnt over femti ganger, og ondskapen er reell, rundt oss.
Jeg anbefaler oss alle å vokte oss fra destruktive krefter rundt oss og søke kjærlighetens kilde.

onsdag 18. april 2012

Ordet om korset er dårskap!


Det er et tankekors at vårt fremste kristne symbol, korset, provoserer og blir sett ned på. På dette korset ble han som vi tror er verdens frelser spikret fast og løftet opp til fornedrelse, spott og spe. Snakk om klimaks for en konge!
Paulus sier det helt klart at vi som elsker korset og den korsfestede ikke blir ansett som de mest vise og anerkjente i samfunnet:
For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.( 1. Kor. 1.18-24)
Korset er i seg selv ingenting annet enn to pinner lagt i kors. Men med Jesus Kristus sin seier over synden og dødsrikets krefter, er korset symbolet på Guds frelsesverk, for alle oss som tror og setter vår lit til Guds visdom.

torsdag 5. april 2012

Synd - Finnes det fortsatt, i vår tid?


Bjørn Eidsvåg sang i sin tid strofen ”De lover og lyger og selger Jesus på billigsalg”. Kritikken kan gå i flere retninger. Den kan gå mot de som lover gull og grønne skoger, om bare man tror nok, tror rett, ber nok og ber rett. Det er ille, enig i det, men vel så ille er de som prøver å selge en kristendom som sier at Gud er som en grenseløs, kjærlig bestemor, som sier at vi kan gjøre som vi vil, tror hva vi vil og at alle kommer til himmelen, hvis det da finnes en slik. De sier at Gud er en kraft, som vi ikke kan forstå og at Bibelen er et ufullkomment menneskelig forsøk på å beskrive Gud.
Hvis vi tar Bibelen på alvor, og tar med alt som står, risikerer vi at folk ikke liker det og at vi må gjøre noen grep i våre egne liv.
Jeg tror at Bibelen er Guds ord, og at hvis vi tror dette er det logisk å ta Gud på ordet. Derfor kan vi ikke velge bort det vi ikke liker. Derfor skal vi slippe å spekulere i om Jesus, Paulus eller David virkelig sa det som sitatene i vår Bibel sier.

Derfor har ikke begrep som synd og fortapelse blitt definert bort som politisk ukorrekte, umoderne eller i mot samfunnets flertallsoppfatninger.

Det vesentlige poenget ved Bibelens sentrum, Jesus, er knyttet til synd. Uten synd, ingen frelse, ingen forsoning, intet poeng ved korset og påsken.
Synden er ikke avskaffet, ei heller skylden og skammen. Ordet synd er gjentatt over 200 ganger i Bibelen, over alt i Bibelen, noe bibeloversetterne ved siste utgave selvsagt har oversatt så korrekt som mulig fra grunntekstene.

Jeg har ingen intensjon om å prøve meg på en konkret syndekatalog, for den kan både bli uendelig lang, og ikke minst diskutabel og svært ulik fra person til person. Synd er knyttet til prinsipper og til holdninger. Men synd er ikke noe diffust, ei heller bare noe kollektivt. Synd er konkret og synd er personlig.
Alt som kan stenge for vårt åpne forhold til Gud, alt som kan ødelegge og ta plassen for Guds rikes verdier, kan bli til synd for oss. Men det finnes tilgivelse for våre synder. Det finnes mulighet for å gjøre opp for oss. Det både er godt og gjør godt.

De såkalte klassiske dødssynder, syv i tallet, som er et motstykke til de gode dyder, dekker til en viss grad hva som kan være synd: Hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Enda mer dekker brudd på de ti bud, eller kjærlighetsbudet om å elske Gud og vår neste, hva som er synd.

Det er bare en som er uten synd. Det er Gud. Gud kan ikke besmittes med synd. I den fullkomne verden, hos Gud, finnes ikke synd, og det var denne Jesus tok et oppgjør med, på vegne av alle som tror.

Teologien, og den logiske utredningen av denne, krever både mye tid, plass og tro, for at vi skal forstå og akseptere at det Jesus gjorde gjelder oss.

Men at det finnes synd; tanker, ord og gjerninger som er destruktive, ukjærlige, egoistiske, ja, fjerne fra de verdier og de bud som Jesus ga oss, det er jeg sikker på at det er flere enn meg som både ser og erfarer.

Dette må vi ikke være redde for å sette ord på. Dette må vi fortelle til barn og unge. Det er forskjell på godt og ondt. Det er forskjell på rett og galt.

Rettesnoren for dette har jeg funnet i Bibelen. Løsningen og befrielsen har jeg funnet hos Jesus Kristus.

Derfor hopper jeg ikke over Bibelens klare presentasjon av dette:

”Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv, i Kristus Jesus” (Rom. 6.23)

tirsdag 27. mars 2012

Korset - et kjærlighetssymbol

Det er snart påske og da er tanker om korset, korstanker og tankekors svært relevante, i hvert fall for meg. Påske kan gjerne være sol, snø, fridager, fellesskap, påskekrim og avkopling, også for meg. Men for oss som tar Bibelens budskap om Jesus inn over oss, handler påsken om det som Jesus gjorde en helt spesiell påskehøytid i Jerusalem for snart 2000 år siden.
Jødene kalte påsken ”Den usyrede brøds høytid”, og det var en markering av israelsfolket utmarsj fra Egypt og redningen fra faraos forfølgelse. Men Jesus, denne folketaleren, undergjøreren og læreren fra Nasaret, ga påsken et nytt innhold.
Den kristne høytiden som feires over hele jorden har ikke glemt israelsfolket utfrielse, da de først spiste usyret brød og påskelam. Blodet fra det slaktede påskelam ble strøket over inngangsdøren, og var tegnet på at dødsengelen skulle gå forbi israelittenes hus (Les i 2 Mosebok kapittel 12)
Det gjaldt den gang, på Moses sin tid, men Jesus gjorde noe nytt, som har fått betydning for alle som vil tro på ham, også i vår tid. Døperen Johannes kalte Jesus ”Guds Lam, som bærer verdens synd”. Jesus ga sitt liv på korset og var derfor som et offerlam som ga sitt blod som et sonoffer for at vi skulle få evig liv.
Det nytter ikke å beskrive eller forklare den kristne påskens bredde og dybde i en kort blogg. Men hele den kristne tro baseres på at budskapet om Jesu forsoningsdød og oppstandelse fra de døde er sant. Er det bare diktet opp faller alt sammen. Det handler om å tro. Jeg oppfordrer deg å bruke påsken til å lese og fordype deg i Bibelens påskebudskap. Det finnes mye god litteratur som også kan være til hjelp.
Det unike med Jesus er ikke at han gikk i døden for andre. Det er det mange som har gjort. Det unike er innholdet og betydningen det fikk. Det unike er knyttet til korset. Korset, dette jødiske tortur- og henrettelsesinstrumentet, har blitt selve symbolet på påskens innhold og på Guds kjærlighet til oss. Det er et tankekors at noe grusomt har blitt noe fint!
Korset representerer den kristne tro. Bildet av det tomme korset sier mer enn tusen ord. Korset er i sentrum av det norske flagget. Korset er i sentrum av Frelsesarmeens symbolmettede emblem, ”krona”. Korset er påskesymbolet. Korset er symbolet som provoserer, som det kan forbindes både forbud og fare ved, for dem som bærer det.
Korset er vakkert. Korset er symbolet på kjærlighet, guddommelig kjærlighet.
”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5.8)

søndag 11. mars 2012

Skal jeg få nytt dørskilt?

Jeg har alltid trodd på Jesus. Da jeg var liten lærte jeg å be aftenbønn og det var viktig for meg at Jesus skulle få bo i hjertet mitt. Jeg åpnet hjertedøren og slapp ham inn. Jeg lærte også at Jesus både så meg og ville være sammen med meg, uansett hvor jeg gikk. Det har vært godt for meg, også som voksen, å tenke på Jesus på denne måten.
Men i dag leste jeg i boken ”Guds Lam” av Andreas Fibiger, om Jesus som var hjemme hos søsknene Maria, Marta og Lasarus i byen Betania. Her følte Jesus seg hjemme og var alltid velkommen. Maria var en som lyttet til Jesus, Marta var en som tjente Jesus og Lasarus var en som synliggjorde Jesu makt. (Jesus hadde gjort under i hans liv). Jesus kjente seg hjemme hos dem.
Selv om jeg har flyttet svært mange ganger i mitt voksne liv, har jeg alltid hatt et hjem. Som nygifte var vi to i hjemmet. Så vokste antallet gradvis til fem. Nå er vi tre. I hjemmet er jeg trygg og slapper av i mine egen komfortsone. Her bor vi.
Men etter denne morgenens lesestund leker jeg med tanken på å endre tellemåte. Jeg deltar av og til i spørreundersøkelser på nettet. Her må jeg krysse av for antall personer i husstanden. Mon tro om jeg skal krysse av for fire i stedet for tre? Jesus bor her også!
Kanskje vi skal få et nytt dørskilt der det står ”Her bor Kjersti, Jan, Lars og Jesus”?
Et slikt skilt vil være både en forpliktelse og en påminnelse. Jeg ønsker virkelig at i vårt hjem skal vi både lytte, tjene og ha Guds forvandlende kraft synlig. Jeg ønsker fra nå av å tenke på at Jesus også bor i vårt hjem, og at han alltid vil kjenne seg hjemme hos oss.