Follow by Email

onsdag 21. desember 2016

Jeg tror på juleundrene

I vår tid, i hele verden, er julen en kristen høytid. Det er en realitet, selv om noen legger annet innhold i julen og at man i eldgammel tid feiret vintersolverv. I hele verden feires Christmas (Kristus-messe), Weinacht (viemesse) og Noel (fødsel). Historien om Jesus som ble født i Betlehem, på guddommelig vis, står fortsatt i sentrum, med hyrder, vismenn, engler og stjerneskinn.

Noen kaller juleevangeliet en legende. Det betyr at historien, slik vi finner den i juleevangeliet, ikke må tas bokstavelig, men at vi kanskje finner snev av sannheter i den.

Michelangelo, slik han ser Guds
skapende finger - skaperunderet
Jeg tror heller ikke at alt kan tas helt bokstavelig. Men, jeg tror på historien, på innholdet og budskapet i juleevangeliet. Det er ikke bare en legende. Jeg tror også på det som, menneskelig sett, kan synes som helt utrolig. Det har med en grunnleggende tro på at det finnes en Gud som har mulighet for å skape og gå ut over det vi kan observere og forske ut ved studier av skaperverket.

Jeg tror ikke bare på juleunderet, men på juleundrene. Det er minst tre av dem, der ett er det aller største. Jeg tror på engler og at det var et englekor som sang, men det kommer i tillegg til undrene.

Det ene underet er Betlehemstjernen. Jeg tror selvsagt ikke at det var en stjerne som hang på himmelen som en ledeballong noen hundre meter eller kilometer rett foran vismennene. Men jeg tror både på vismennene og at det var en stjerne, langt der ute på stjernehimmelen, som stod i en posisjon som de kunne navigere etter.

Jeg tror også på jomfrufødselen. Skulle ikke Gud, som virkelig er en Gud som har alle «skapelsesmuligheter», kunne gjøre den unge jenta gravid, uten at noe samleie var gjennomført, enten ved å komplettere en eggcelle som var Marias, eller skape et helt nytt embryo i hennes livmor? Dette har nok teologiske implikasjoner, i synet på Maria, men for meg er dette meget enkelt. Fullt mulig, men ikke avgjørende. Det avgjørende er det som knyttes til det største underet.

Det største underet er at Gud ble menneske. Han ikledde seg menneskelighet, ble kjøtt og blod, gjennom Jesusbarnet, ja før det, ved selve unnfangelsen. Jeg tror på at Jesus var både sann Gud og sant menneske, at han viste oss hvem Gud er og fjernet skillet mellom oss ufullkomne mennesker og den fullkomne og evige Gud. Dette underet er den største julegave vi kan ta imot, verd all feiring, lovsang og tilbedelse.

Jeg istemmer med englekoret når vi også i år synger: «Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født»

onsdag 7. desember 2016

Jeg tror på nåde

Som gutt lekte jeg mye cowboy og indianer i Vålandskogen i Stavanger. Krigens regler var klare: Ble vi fanget var vi fortapt. Likevel ba vi tynt for våre liv. Selv om vi var uten argumenter ba vi om nåde. Ingen nåde ble vist. Så da var det bare å telle høyt til hundre før vi var klar til kamp igjen.

(Illustrasjon: Kristine Dalen Risan)                                            
Ordet nåde er det beste ordet jeg vet. I dagligtale brukes det sjelden, annet enn at man ofte sier «han viste ingen nåde». Det betyr at ingen barmhjertighet, overbærenhet eller ny sjanse ble gitt.
Er man opptatt av gjengjeldelse, for ikke å si hevn, for urett som er begått, at folk skal gjøre opp for seg, da er nåde lite relevant. Vi må ta vår straff, vi må ta konsekvensene av de handlinger vi gjør. Det er både rett og rimelig. Vi kan ikke forvente at andre, eller samfunnet, bare skal si «det er greit, det gjør ingenting», selv om vi skulle både angre, be om tilgivelse og be om nåde.

Likevel: Du verden, så godt det gjør å kunne få noe godt som jeg ikke fortjener. Å bli møtt med kjærlighet og tilgivelse når jeg burde forvente en kald skulder eller en straff. Hvor ofte har jeg ikke ønsket at ting var ugjort, at handlinger bare kunne viskes ut og at konsekvensene ble borte, at jeg får en ny start. Det er dessverre ikke mulig, kanskje bortsett fra det siste; En ny start. Det får jeg når jeg blir vist nåde.

Jeg ønsker at jeg også kan vise andre mennesker nåde, selv om de har gjort ting mot meg, eller andre, som jeg mener bør straffes. Men en straff bør ikke vare evig. Nok er nok, og på et visst tidspunkt kan en «benådning» være en befrielse for alle, både den som gir nåde og den som får.

Størst av alt er kjærligheten sies det i Bibelen, og hele Guds vesen er kjærlighet. Kjærligheten ble synlig ved at Gud kom, gjennom Jesus Kristus, til jord. Det feirer vi i julen. Kjærligheten rommer mye, og ikke minst ordet nåde. Om jeg skulle velge så er begrepet nåde, et ord med kun fire bokstaver, det som best beskriver alt hva bibelens sentrum, Jesus, står for. Han viste ingen fordømmelse og han betalte boten, tok straffen som vi skulle hatt, for at vi skulle bli «benådet» og få en ny start, «blanke ark», helt ufortjent. Dette kalles nåde og den nåden får jeg lov til å tro på og hvile i.

«Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3.24)