Er jeg hellig?

Hellig! Smak på ordet. Fremmed og fjernt? Og hvis jeg sier at jeg er hellig? Provoserende og ekstremt selvgodt? Jeg våger likevel å si det tydelig: Jeg er hellig. Og så føyer jeg til: Ikke bare jeg, men mange jeg kjenner. Det er vi som tilhører de helliges samfunn, det som så mange tror på når de siterer den apostoliske trosbekjennelse; At de tror på Gud Fader, den allmektige, og mot slutten også ”de helliges samfunn”. Dette samfunnet består jo av de hellige, og hvem er det? Jo, vi som er kristne.

Egentlig er dette udiskutabelt, om vi både mener og tror det vi sier. Og vi sier det fordi Bibelen sier det: ”Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig ”( 1. Peter 1. 15-16) Paulus sier det også: ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom” (1. Tess. 5.18)  I det hele tatt er Bibelen full av utsagn om at vi som har tatt i mot Jesus som Mester og Herre i våre liv både er og skal være hellige.



Finnes "helgener
med glorie"?

Så er spørsmålet om vi kjenner det sånn, at folk merker at det er noe ekstra med oss, noe positivt, at kart og terreng, liv og lære stemmer. Men hva er egentlig ”hellighet”?

Betyr det at jeg tror jeg er bedre enn andre, er noe opphøyd, mer fullkomment enn andre? Nei, overhode ikke. Men jeg tror jeg har tilgang til noe i mitt liv som ikke gis til de som ikke har Jesus som sin frelser, eller ”Jesus i hjertet”. Dette beskrives som Den Hellige Ånd, i vårt liv. Jeg innrømme at jeg blir glad om det merkes at jeg har noe ekstra i mitt liv. Men slikt kan vanskelig måles eller bevises.

Dette sier jeg frimodig, med fare for å bli misforstått og tolket på mange feilaktige måter. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette i noen blogger til, ikke minst fordi Frelsesarmeen fokuserer på hellighet, så følg meg gjerne.

Seier over synd?

Min gode nabo tilhører Smiths Venner. Det vil si, ikke bare han, men ”hans hustru og nesten hele hans hus”, i tre generasjoner. Og det er riktig mange. I en samtale, mens vi stusset vår felles hekk, anbefalte han meg å se på nettstedet til ”menigheten”.

Jeg kjenner Brunstad Kristelige Menighet, som de formelt heter nå, relativt godt. Jeg har ofte vært fascinert av dem og har gode erfaringer med enkeltmedlemmer jeg har møtt. De har sin egen måte å tolke Bibelen på, ganske lik vår, og det er spesielt en ting som fokuseres, og som ikke er så ulik hellighetslæren som metodister og vi i Frelsesarmeen har.

Det handler om at Gud kan hjelpe oss til å seire over synden. Som matematiker, med sans for logikk, er det eneste som gir meg mening dette: At det normale er at hvis vi lever nær Gud, synder vi mindre enn dersom Gud ikke er sentral i våre liv. Det handler om to ting: Om vår vilje og Guds påvirkning i oss, i vår natur.

Men kan vi bli syndfrie? Nei. Det er kun en som har vært uten synd. (Rom.3.23 + Hebr 4.15) Men at vi kan få hjelp til å synde mindre og at det bør være et kjennetegn på oss at vi lever et liv som er Herren verdig, det er bare logisk. (”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning” står det i Kol.1.10)

Vi utsettes for fristelser, men kan få hjelp. Det var det mange ”Smiths venner” som vitnet om på deres nettsted. Og det sier også forfatteren av Hebreerbrevet: ”Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.” (2.18)

Når Jesus er herre i våre liv, skal vi ikke være slaver under synden. I Rom. 6.18-23 står det:

”Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett. Jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er svake, av kjøtt og blod. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenhet og urett, og det førte bare til mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere fri fra det som er rett. Hva slags frukt høstet dere da? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

Å si at vi kan seire over synd er for mange både uforståelig og en provokasjon. For det første er begrepet synd noe som er fraværende i mange ikke-kristnes begrepsverden. Men vi som er kristne bør både vite og kjenne at synden finnes og at den stenger for et rett forhold til Gud.

For det andre er det mange av oss kristne som er ukomfortable med å snakke om et seirende kristenliv. Vi er syndere, vi trenger nåde, vi er ikke bedre enn andre og vi skal ikke tro for godt om oss selv. Det er sant, men Bibelen sier ofte at kristenlivet er en kamp, men den lover oss også seier. (Ef 6.10-17)

Selv om jeg fristes, selv om jeg har gitt etter for fristelser, selv om jeg har syndet og vil komme til å synde igjen, tror jeg på dette. Ja, jeg erfarer det i mitt eget liv, at Gud kan hjelpe meg til å vinne seier, overvinne fristelser. Det handler om min vilje, vilje til å leve nær Gud, lese hans ord og å bestemme meg for å la han være sjef. Det handler om Den hellige ånds liv i meg, og om Åndens frukter blir synlige i og gjennom meg.

Dette må vi ikke være redde for å snakke om, i frykt for våre feil og nederlag.

John Gowans sier hva det egentlig handler om i denne sangen, å ligne Jesus og få del i hans natur og sinnelag:

”Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord, må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hans Ånd vil hjelpe meg å bli lik ham.”