Å leve i ei boble

Jeg hørte nylig en som sa: ”De kristne jeg kjenner lever akkurat som i ei boble”. Forklaringen på utsagnet er både forståelig, skremmende og alt for ofte nær sannheten. Han mente at den lille kristne venneflokken holdt seg for seg selv og var fornøyd med det.

Jeg ser for meg ei glassboble. God utsikt, men lukket og godt beskyttet. I glassbobla har vi det godt, kan smile og vinke til de som er på utsiden, men det er ingen reell kontakt. Vi kan studere og utrede hvordan de lever, men vi kjenner dem knapt.

Vi kan gå ut av glassbobla og invitere folk inn, men vi gjør det ikke. ”Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst.”

Vi har hørt at vi skal frelse verden, men tror vi at vi kan gjøre det fra ei glassboble?

Vi vet vi er kalt til å frelse verden, men vi kan jo ikke frelse alle. Men prøver vi i det minste å frelse noen? ”Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt.” Det får være nok.

Folk kan jo se oss i glassbobla vår. De kan bare banke på og komme inn hvis de vil. Troen er dessuten en privatsak, så vi må ikke forstyrre for mye, selv om vi mener at konsekvensene ved ikke å ta i mot Jesus er relativt, og permanent, negative.

Lever vi i ei boble? Bryr vi oss så lite om de som ikke deler vår tro? Er det egoisme? Er det feighet? Er det mangel på tro?

Jeg ønske ikke å leve i ei boble, men har ofte følt det slik.

Paulus sa: For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.” (1. Kor. 9. 20-23)

Verken Paulus eller de andre apostlene levde i ei boble.