Olav den hellige og Olavskorset

I min blogg “Tankekors” er det naturlig at mine tanker i dag, på Olsok, går til Olavskorset.  I dag markeres det at Kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i år 1030. Han er den kongen som fullførte det kongene Håkon den gode og Olav Trygvasson hadde påbegynt, nemlig å kristne Norge. Til tross for politikk og maktbruk er folk flest enig i at Olav og kristningen har bidratt til noe positivt i vårt land. Men hadde ikke Olav kristnet landet vårt er det meget trolig at andre hadde gjort det omtrent på samme tid.

Tegnet på kristningen et at folk ”tok korset”, og utallige korsstøtter fra ca 1000 år siden vitner om det som skjedde.

Det som tydeligvis framstod som nederlag, da Olav på slagmarken ble drept av Tore Hund, ble vendt til seier. I henhold til korsets prinsipp om at veien til livet går gjennom død, det som Jesus både forkynte og demonstrerte, fikk kristendommen fotfeste i vårt land. Olav ble kåret hellig og Nidaros ble et nord-europeisk senter for både kirkeliv og pilegrimsfart. Bjørnstjerne Bjørnson tar virkelig i når han i andre verset av ”Ja, vi elsker” skriver: ”Olav på det land har malet, korset med sitt blod”. Sammenligningen med Jesu blods betydning er åpenbar.

Olav brukte korset, gjerne utformet slik han ønsket det, men det var kun Kristi kors som betød noe. Men i likhet med statsoverhoder og ridderordener, har også St. Olav fått både kors og ordener oppkalt etter seg. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles i Norge som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». Den norske kirke har Olavsmerket med kors og to økser som sin logo, eller våpenskjold som det vel mer korrekt heter. Fylkesvåpenet for Nord-Trøndelag og kommunevåpenet for Verdal har også kors som henspeiler på Hellig Olav, og andre har også brukt og diskutert Olavs-korset.

Jeg er glad for at korset knyttes til arven etter Olav den hellige. Men for meg er det kun Jesu kors, hvordan det enn så ut, som betyr noe. Jeg gjør Paulus sine ord i Gal. 6.14 til mine: ”Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors.”

Kors som logo på kirkebygg?

Jeg fikk et nytt tankekors for noen dager siden. Vi var samlet en gruppe offiserer på Frelsesarmeens årskongress og diskuterte hvorvidt kors på ytterveggen av våre korpslokaler (menighetsbygg) var noe vi bør oppfordre til eller ha restriksjoner på.

Vår heraldiske, sakrale og symbolmettede Frelsesarmekrone og vårt knallrøde, merkevaresymbol, Frelsesarmeskjoldet, er de to logoene vi bruker, hver til sitt bruk. Det siste som et utadrettet, gjenkjennelig blikkfang og det første som et mer internt teologisk symbol. Det siste inneholder korset, sammen med en rekke andre elementer. Såpass mye at utenforstående trenger både lang tid og forklaringer for å få det med seg.

Men korset, det tomme, enkle og nakne korset brukes mer tilfeldig og ofte ikke i det hele tatt. Vi finner det inne i mange av våre bygg, men bare unntaksvis på den ytre ”kirkeveggen”.

Jeg er en sterk tilhenger av FA-skjoldet og av FA-krona, men jammen er jeg også tilhenger av korset. Hvilke motforestillinger skulle det være mot å bruke korset på ytterveggen, i tillegg til FA-skjoldet?

Vil det være rotete? Kanskje, men det kan unngås.

Vil det skape avstand, gjøre terskelen for å komme inn høyere? Kanskje, men jeg tror for ganske få.

Vil det tiltrekke flere folk? Tvilsomt, men kanskje noen ganske få?

Vil det provosere? I så fall mener jeg det er på tide at de oppdager hvem vi faktisk er.

Den universelle kirke, som Frelsesarmeen er en del av, har ett hovedoppdrag: ”Å forkynne Kristus og han korsfestet.”  (”Jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” skriver Paulus til menigheten i Korint – 1 Kor.2.2.)

Korset symboliserer det vi kristne tror på, nemlig at Jesus tok på seg våre synder. Men han ble ikke på korset, han ble ikke i graven. Han beseiret døden og åpnet adgangen til Gud for alle som tror på Bibelens budskap om Jesus.

Korset oppfyller de grunnleggende markedsføringskriteriene. Det er kjent. Alle vet hva det står for. Det tomme korset er enkelt. Selv et sekunds oppmerksomhet er nok til å oppfatte hvilken merkevare det dreier seg om. Det er også vakkert.

Paulus skriver også: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” ( 1.Kor. 1. 18)

I det lange løp, og i ærlighetens og frimodighetens navn, mener jeg vi tjener på å tone rent flagg. Frelsesarmeens skjold er kjent, og må markedsføres for både Frelsesarmeens, menneskers og Guds skyld. Men det tomme korset kan vi mer enn gjerne også ha på våre bygninger. Der er det kristne symbol, et sterkt symbol som vi med frimodighet bør løfte opp, i lojalitet med andre kristne søsken og med Ham som ga oss frelse for det han gjorde på korset.

Demokratisk eller dogmatisk kirke?

Under tittelen ”En kirke uten troverdighet” skrev Einar Gelius den 13 juni i Stavanger Aftenblad: ”Jeg ønsker meg en raus, åpen og inkluderende kirke – ”med himmel’n sjøl til tak”. Men da må presteskap, biskoper og kirkeledelse lytte mer til folk. Folk er lei av presters belæring og dogmer! La oss en gang for alle avdogmatisere Kirken. Da vil Kirken bli mer troverdig og ekte. Og den vil bli ekte etter Jesu hjerte”

Språket kan moderniseres,
men ikke grunnteksten

Umiddelbart kan noe av dette synes å være gode uttalelser, også for meg. Jeg ønsker også at Kirken skal være raus og inkluderende (Kirken med stor K, menes alle kristne, ikke bare Den Norske Kirke). Jeg ønsker også at Kirken skal ”ha himmelen til tak”, men da først og fremst ment som at adgangen til himmelen og Han som har all makt i himmel og på jord er helt åpen.

Det er selvsagt også viktig å lytte til folk og å møte folk i den hverdagen de er i. Men det er ikke folkets mening som skal si hva som er rett og galt etter Guds målestokk. Guds målestokk, ja, den eneste rettesnor for kristen tro, lære og live er gitt oss en gang for alle, nemlig i Bibelen.

Og det er kanskje her jeg og Gelius ser ganske ulikt på ting? Jeg har valgt å tro at Bibelen, det vil si hele Bibelen, er tidløs og uforanderlig. Rett nok må mye tolkes. Rett nok er mange kristne uenige om mye og mangt. Men utgangspunktet for de fleste kristne, og som gjør at vi kan respektere hverandre, er at vi tror at Bibelen er Guds Ord. Det vil si et guddommelig budskap til oss. Derfor kan vi ikke la folkemeningen, hva som er den rådende oppfatningen i samfunnet definere kirken.

Derfor trenger vi dogmatikk, det vil si en lære og en veiledning som hjelper oss og forklarer hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Men hele denne læren må ta utgangspunkt i Guds Ord, uansett om det kalles katolsk, luthersk, metodistisk eller pinsekristen teologi.

Verken Jesus eller Den Hellige Ånd nedsatte en arbeidsgruppe eller sendte ting ut på høring. Verken Moses eller Paulus satte ned noen komité. De sa: ”Gud har sagt!”

Også i nytestamentlig tid var det stridigheter om hva som var rett og galt. Men Jesus sa til sine disipler. ”Slik skal dere be, og slik skal dere ikke be”, ”Slik skal dere leve”, og da han forlot dem befalte ham dem ”å lære alle nye disipler alt det Jesus hadde befalt”. Paulus skrev også mye om rett og gal lære, vranglære, om at dogmatikk er viktig. Til Timoteus skrev han: ”Gi akt på deg selv og på læren” (1. Tim 4.16). Jesus var selv en lærer og lærerembetet er viktig i kirken…., hvis vi da skal ta både Paulus og Jesus på alvor, det vil si slik det står skrevet i Bibelen.

Jeg er glad vi har dogmatikk, at den er utformet av gudfryktige og lærde mennesker, uten maktmotiv eller annet motiv en å lyde Gud og formidle hans kjærlighet videre til medmennesker, både i historiens løp og i vår tid.

Så får vi i ydmykhet innse vår egen begrensning og mulighet for at vi tar feil, både jeg og Gelius.

"Er du kristen?" - Et brysomt spørsmål?

Jeg er kristen og holder det ikke for meg selv. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men når jeg har opplevd at Gud har kalt meg til å forkynne om ham, vil det være en selvmotsigelse å holde min tro skjult. Gud har ikke lovet meg noen form for premiering etter hvor mange som jeg bidrar til at blir frelst. Drivkraften er en annen, nemlig at jeg ønsker at flest mulig skal få del i det livet som jeg selv har valgt og at jeg unner alle å bli omsluttet av Guds kjærlighet.

Korset - kun en indikasjon...

Derfor er det vesentlig for meg å vite om de jeg er sammen med er kristne. Det gjelder både familien min, naboer, venner, kolleger og andre jeg møter. Men jeg vil ikke være påtrengende og jeg vil ikke at folk skal holde seg på avstand fra meg og tro at mitt vennskap og min interesse er avhengig av om de er kristne eller ei.

Jeg finner ofte raskt ut om folk er kristne eller ei. Det kan være at de sier det selv, forteller om et aktivt menighetsliv, eller det kan være at de forteller om et liv som jeg konkluderer med at ikke er forenlig med å være kristen. Men jeg kan ta feil.

Det sikreste er å spørre direkte. ”Er du kristen?”. Jeg gjør det ofte, selv om det kan være befriende tydelig. Stort sett reagerer folk positivt, enten svaret er ja, nei, eller ”jeg vet ikke helt”. Den siste varianten gir ofte en god samtale. Det er selvsagt ikke det første jeg spør ukjente om, og vi må kjenne etter når det er passende å stille et slikt spørsmål.  

”Hva raker det deg?” tenker sikkert noen. Det er helt greit at de synes det er for privat eller personlig. Men grunnen til at jeg spør er at jeg bryr meg. Hvordan ellers skal jeg vite om jeg skal presentere frelsestilbudet for dem eller om jeg kan ha kristent fellesskap med dem?

Jesus sa til sine disipler, og da også til oss som har blitt disipler (det samme som kristne) i ettertid: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt. 28.18-19) Denne Jesu befaling er selvsagt også en drivkraft.

Jeg tror de fleste av oss kan være mer frimodige i å spørre hverandre om tro.

I det siste har jeg oppdaget et annet spørsmål som jeg også vil bli flinkere å stille. Det er spørsmålet: ”Er du fortsatt kristen?”. Dessverre har enkelte som jeg trodde var kristen kommet på avstand fra både menighetsfellesskap og fra troen. De snakker ikke om det og vi tar det for gitt at har man først blitt kristen forblir man det resten av livet. Midt i en kristen familie, ja, midt i en menighet kan enkelte streve med tvil og miste både troen og bekjennelsen. Da må vi ikke være bevisstløse og uinteresserte. Det burde være naturlig at vi sjekker hverandre opp og spørre: ”Hvordan har du det, egentlig, med Gud og med troen? Er du fortsatt kristen?”

Det er et tankekors at dette som vi ofte sier er det viktigste valget av alle, så fort blir tabu og ignorert. Noen av oss er helt åpne om vår tro og vi snakker om det, slik at ingen er i tvil om vi er kristne eller ei. Men la oss på en respektfull måte bli litt flinkere med å spørre hverandre når vi ikke vet. ”Er du kristen?” eller ”Er du fortsatt kristen?”

Jeg tror på en synlig Hellig Ånd

Pinsen er nettopp over. Det vil si, det er den ikke. Da Den Hellige Ånd fylte disiplene, den første kristne pinsehøytid, ble en ny og permanent tidsalder innledet. Denne lever vi i nå og alle kristne kan fylles med Guds Hellige Ånd, hele tiden.

Noen tenker at Ånden er usynlig. Det er den ikke. Den Hellige Ånd er en av tre personer i den ene, sanne Gud, i hvert fall for oss som tror at Bibelen er det eneste guddommelige dokument som beskriver Gud. Bibelen beskriver Ånden på svært mange måter, med egenskaper som både kan merkes, ses og høres.

På frukten skal treet kjennes.....

Alle kristne har Den Hellige Ånd tilgjengelig i sitt liv. Paulus sier: ”Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?” (1 Kor 6 19) Videre sier han: ”I hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode” (1 Kor 12 7). Den gir seg altså til kjenne. Den kan merkes.

Det hadde skjedd en umiddelbar og synlig forandring i de redde og usikre disiplene, da de med mot, kraft og veltalenhet stod fram i Jerusalem den første pinsedag. Jeg er helt sikker på at stemmene, blikkene, ordene var fylt av Guds kjærlighet og en brennende iver. Det hadde skjedd det som Jesus sa, at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd.

Bibelen beskriver de synlige og merkbare egenskapene hos den som er fylt av Guds Ånd: ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.” (Gal. 5.22)

Jeg ser ofte Den Hellige Ånd synlig i mine kristne brødre og søstre, fra små barn til svært gamle voksne. Jeg kjenner også Åndens kraft og Guds fred i mitt eget liv, og håper at dette er synlig for noen som møter meg. Men jeg er ikke fullkommen, ei heller mine kristne søsken.

Derfor kan dette ofte være et paradoks, et tankekors, når også vår syndige natur, våre dårlige sider også blir synlige. Vi sier at vi skal arbeide på vår helliggjørelse, og den enkle logikken som jeg tviholder på er at jo mer vi lever nær Gud, jo mer vi åpner for at Ånden kan fylle oss, jo mer preges vi av Gud og hans godhet.

Det er også et tankekors at mange som ikke tror på Gud ofte overgår de fleste kristne i å vise omsorg, selvoppofrelse og kjærlighet. Dette må vi både erkjenne og anerkjenne. Jeg har ikke svaret på hvorfor det er slik, men jeg tror at Gud er kilden for all kjærlighet, all godhet, uansett om vi mennesker tror på han eller ikke.

Men vi som tror er bærere av Guds kjærlighet, Guds oppdrag og budskapet om Guds rike. Til hjelp i dette har han gitt oss sin Hellige Ånd. Hvis ikke dette merkes, er vårt budskap lite troverdig. Åndens frukter skulle være vårt kjennetegn.

Jesus sa:  ”Et godt tre bærer god frukt” og ”på fruktene skal dere kjenne dem” (Matt. 7, 17 og 20)

Barneombud for alle barn, også de ufødte barn?

Vi har fått nytt barneombud. Anne Lindboe heter hun og har gitt et godt inntrykk i intervjuene jeg har sett. Flott at alle barn har et ombud, tenkte jeg. Så tenkte jeg litt mer. Jeg tenkte på om det gjelder alle barn, også de ufødte barn?

I Wikipedia leser jeg at et barn er et menneske som er mellom fødsel og 18 år. I samfunnet snakker man om at man har fått et barn først når det er født. Man er plutselig blitt far eller mor? Men før fødselen er barnet ikke regnet med, på ordentlig?

I et høringssvar fra august 2009 om LAR-forskrift for rusmisbrukere er ”Barneombudet bekymret for de gravide i behandling og de barn som fødes med abstinenser”. Det betyr altså at ombudet uttaler seg på vegne av barn som ennå ikke er født. Er det framtidige barn eller et individ som enda ikke har blitt et barn? I 2008 sa daværende barneombud Reidar Hjermann til avisen MagazinetDagen at  ”Barneombudet bare skal kjempe for de ufødte barn det er bestemt skal bringes fram til fødsel».

Det ufødte barn trenger virkelig et ombud, ikke bare for å unngå at det skal få varige men etter at det født. Men også for at det skal bli født inn i gode hjem, hos foreldre som vil ta seg av det. Og enda mer, et ombud som faktisk sikrer at barnet blir født og overlever de faser der foreldre, spesielt mor, har mulighet for å velge abort.

FNs barnekonvensjon sier mye bra om barn. i artikkel 6 og 7 kan vi lese at ethvert barn har rett til liv, at det så langt som mulig skal sikres at barn overlever og vokser opp og at barnet skal registreres straks etter fødsel. Et barn er altså et barn både før og etter fødsel!

Salmisten sier til Gud: ”Dine øyne så meg da jeg var et foster” (Salme 139.16)

For oss som tror på en Gud som har skapt oss, må vi også se det ufødte barnet og kjempe for dets rett til liv og oppvekst.

Kjærlighetens kilde - ondskapens kilde

Jeg har aldri vært i tvil om at Gud er kjærlighetens kilde. Kjærligheten er det fremste tegnet på Guds virkning i oss mennesker. Åndens frukt er kjærlighet (Gal 5.22 ). I Jakobs brev 1 17 kan vi også lese at ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra”.

Jeg tilhører Frelsesarmeen og vi sier at vi er i krig. Gud er vår oppdragsgiver og vi prøver etter beste evne å bruke hans kjærlighet som våpen.  

Men det er ingen kamp, ingen krig om det ikke finnes noen eller noe å slåss i mot. Vi kjemper for Gud, men hvem eller hva kjemper vi mot? Hva er motsetningen til kjærlighet? Svaret er innlysende. Ondskap og hat. Og hvem er Guds motstander? Gud beskriver ham som djevelen.

Frelsearmeens grunnlegger, William Booth, sa i 1878, at vi er i en ”krig som skal bringe sann fred i hjerter og hjem til de verste og tøffeste mennesker, og som skal ryste djevelens herredømme over alt!”

Jeg har ingen spesialkompetanse på djevel og ondskap. Men at det finnes ondskap og hat rundt oss er det ingen tvil om. Ikke all lidelse og nød kan forklares eller spores til menneskers onde handlinger. Verden er heller ikke svart hvitt. Det finnes god handlinger, onde handlinger og det som ikke er noe av delene.

Men jeg tror at mennesker har fått en fri vilje, og at vi alle kan gjøre både gode og onde handlinger. De onde handlinger kan komme både ubevisst fra en skadet og grenseløs menneskenatur, og det kan komme fra et aktivt ondt valg.

Jeg tror at når vi holder oss nær Gud og lar oss prege av ham, vil vi gjøre gode valg og redusere sannsynligheten for å gjøre onde valg.

Det er så lett å snakke om Gud og om kjærlighet, men så vanskelig å snakke om det motsatte. Men i Det nye testamentet er satan og djevel nevnt over femti ganger, og ondskapen er reell, rundt oss.

Jeg anbefaler oss alle å vokte oss fra destruktive krefter rundt oss og søke kjærlighetens kilde.