Madlakrossen, Skedsmokorset og andre veikryss

Madlakrossen, helt til venstre

Jeg bor noen få minutter fra Madlakrossen. Ikke krysset med krossen. Ja, det er et veikryss, der mange veier møtes. De lokale sier bare ”krossen”. Her er stopper bussene og her er det mange butikker. Slik har det vært fra gammel tid. Krossen er et knutepunkt, et sted der veier møtes.

For noen år siden bodde jeg ikke langt fra Skedsmokorset. Korset, ikke krysset. Korset er, som den nynorske versjonen ”krossen”, et annet ord for krysset. Et sted der veier møtes, veier krysses.

Slik er det også med det korset som mange bruker som et smykke, det kristne symbolet framfor noen: Korset. Her møtes to veier, en vertikal og en horisontal. Guds vei og menneskets vei.

Korset på Golgata, der Jesus led og døde, muliggjør kontakt og kommunikasjon mellom mennesker og Gud. Dette merket, dette symbolet er det fineste, enkleste og sterkeste bildet på at vi har en Gud som vil ha med oss å gjøre, tross hans fullkommenhet og vår ufullkommenhet.

Paulus skriver om Jesus: ”Ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset ” (Kol. 1.20)

Er alle barn en gave fra Gud?

Jeg er kristen og tror at Gud har skapt oss. Det kristne menneskesynet sier at vi alle er like verdifulle. Dette tror jeg på og ønsker å leve etter. Derfor ønsker jeg at alle barn blir født inn i trygge og gode omgivelser og at de vernes og gis lik verdi allerede fra før de blir født.

Å få barn er ingen menneskerett, men det er en menneskerett for barn at de blir elsket og tatt vare på. Barn er ikke til for oss voksne, men vi er til for barna. Barna er en gave fra Gud. Alle barn.

Jeg er imot mange av de måtene barn i dag blir unnfanget på, planlagt og ”produsert” på, med motiver og metoder der de voksne behov settes i sentrum, med nærmest et krav om at alle har rett til å få et barn, uansett samlivsform eller biologiske begrensninger. Jeg tenker på surrogati, sæd- og eggdonasjon og at barn planlegges uten fedre eller mødre. Men likevel må også barnet som kommer til verden på disse måtene bli elsket og gitt best mulige rammer. Barnet kan ikke klandres. Jeg kan aldri få meg til å si annet enn at også dette barnet er en gave fra Gud.

Men hva med alle barn som blir unnfanget på grunn av seksuell uansvarlighet, på grunn av alkoholrus, for ikke å snakke om voldtekt og incest? Det er nesten tabu å nevne dette, spesielt de to siste kategoriene. Men realiteten er at barn med en slik begynnelse på sin livshistorie blir født. Er også de barna en gave fra Gud, skapt av Gud? Jeg kan ikke få meg til å si noe annet, spesielt ikke i møte med dem når de vokser opp og kanskje sliter med sin opprinnelse.

For meg er det et tankekors at jeg på den ene siden ønsker å hindre at barn med dårlige eller feil rammer skal bli unnfanget, men på den andre siden sier at også de, når de først er unnfanget, er en gave fra Gud.

I Bibelen kan vi lese:

”Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.” (Salme 139.16) og ”Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.” (Salme 127.3)

"The old rugged cross"

Det er skrevet mange sanger om korset, om Jesus sitt kors. Den som jeg er aller gladest i er ”The old rugged cross”, skrevet av amerikaneren George Bennard for ganske nøyaktig 100 år siden. Jeg bruker originaltittelen i overskriften fordi sangen er verdenskjent og fordi vi nordmenn bruker litt ulike oversettelser av den. Ordet ”rugged” betyr noe slikt som robust eller klippefast.

Men det er den norske oversettelsen, den vi bruker i Frelsesarmeen, som jeg kjenner best. Bennard var for øvrig frelsesoffiser i mange år, men var metodistprest da sangen ble til. Den ”kom til ham som en åpenbaring”, både tekst og melodi, under et opphold i Michigan høsten 1912. Første framføring av sangen skjedde i juni 1913 (*/**), så vi kan godt si at sangen omtrent nå feirer sitt 100-årsjubileum.

Både den engelske originalen og den norske gjendiktning (Carl Hansson) er proppfull av takk og hengivenhet til alt det som korset symboliserer. Vi synger i det norske refrenget:

”Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly, og på kne ved dets blodstenkte fot, søke nåde og frelse på ny”. (Hele sangen finner du helt nederst)

Hvorfor griper denne sangen så mange, meg selv inkludert? Jeg tror det er fordi sangen på en så malerisk og tydelig måte setter ord på det vi kjenner når vi ser et kors, hver gang vi kjenner etter. Et bilde kan si mer enn tusen ord og korset er for meg det aller sterkeste og viktigste bildet. Et så enkelt symbol trenger ingen forklaring for den som har erfart og har kunnskap om Bibelens budskap om Jesu død og forsoning på korset.

Derfor synger jeg ofte om korset, med ord som betyr noe for meg og som griper meg.

* Fra Boken ”Mellom notelinjene” av Kommandør Haakon Dahlstrøm /

**Fra wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/The_Old_Rugged_Cross)

(Vil du høre Elvis eller Johnny Cash synge sangen klikker du på lenken under)

Elvis: http://www.youtube.com/watch?v=CltrLsjsQl0

Johnny Cash and June Carter Cash: http://www.youtube.com/watch?v=bUju31yqll4

Sangtekst:

I det fjerne jeg skuer et underbart syn
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle ærverdige kors
hvor på synderes dødsdom ble lagt.

Refr.:
Til det gamle ærverdige kors
til det mektige kors vil jeg fly
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.

Dette gamle ærverdige kors stråler fram
med en skjønnhet så underfull stor.
For på dette jeg skuer Guds kjærlighets glød
sprede lysglans og fred over jord.

Dette gamle ærverdige kors bar en gang
min synd og min skyld og min skam.
Med forbannelsens vredessky over seg bar
dette kors Guds uskyldige lam.

Dette gamle ærverdige kors skal for meg
gi lysning i dødsskyggens natt.

For Guds domstol en gang og i evighet lang
skal det være min hjelp og min skatt.

Beklagelse - unnskyldning - tilgivelse

I dag har statsministeren sagt: ”Dette beklager jeg”. Men hva betyr det? Hva betyr ordet ”beklager”? En kjent LO-leder ble presset til å gå fra sin stilling, selv om hun sa noe slikt som ”Jeg beklager hvis du har følt at.....”.

"Jeg beklager.."

Jeg er interessert i ord og hva ordene betyr. Jeg synes det er bra at statsministeren, både på vegne av seg selv og myndighetene har erkjent at ikke alt har vært som det burde og at feil har blitt gjort. Dette er et viktig signal, i form av ordet ”beklager”. Jeg synes dette er fint, men det er to ord som for meg er ett og to hakk sterkere.

Ordet unnskyld er sterkere og har en klar adresse til noen som det er gjort noe galt imot. Ordet unnskyld betinger ikke nødvendigvis respons fra den som det er gjort noe galt imot, men for meg er det sterkere enn ordet beklager. Jeg sa nylig unnskyld to ganger til en som står meg ganske nær. Han hadde oppfattet noe jeg sa som meget sårende. Jeg husker da jeg sa det, at dette burde jeg ikke si, i hvert fall på den måten, i andres påhør. Men jeg trodde at saken var ute av verden, da han der og da tok litt igjen og jeg modererte mitt utsagn. Men da han under fire øyne tok det opp igjen, ba jeg om unnskyldning, to ganger. Men jeg sa ikke ”tilgi meg”. Det ble hakket for sterkt, for jeg hadde jo ikke villet han noe vondt.

Ordene ”tilgi meg”, er de sterkeste ord. Det er ord der det virkelig betyr mye å få respons. Den som ber om tilgivelse vil faktisk bli tilgitt, innrømmer at han har gjort noe galt, og vil ha blanke ark.

Det er ikke alltid lett å tilgi, men hvis jeg merker at den som ber meg om tilgivelse virkelig angrer, er lei seg og ikke vil at slikt skal skje igjen, er det mye lettere. Å tilgi noe som ikke ber om tilgivelse er mye vanskeligere, og noe vi stort sett ikke trenger å forholde oss til. Men det er også mulig. Det er i det minste viktig for oss å gjøre oss ferdig med det som er vondt, og ikke leve videre med nag og hat.

Det er helt sikkert fine og viktige nyanser knyttet til ordene beklager, unnskyld og tilgi meg. Språkvitere, jurister, filosofer og teologer vil kunne komme med lange og kvasse analyser. Men Stoltenbergs beklagelse har fått meg til å tenke på det guddommelige og vanskelige begrepet tilgivelse.

Bibelen og Bibelens sentrum, Jesus, sier mye om det å tilgi og å bli tilgitt. Bibeloversetterne i den helt ferske norske oversettelsen har ikke funnet ett sted der ordet beklager eller beklagelse dekker den hebraiske eller greske grunnteksten. Ordet unnskyld, eller unnskyldning, er kun brukt 6 ganger, men da mer som en forklaring på hvorfor ting dessverre skar seg. Men ordet tilgi og tilgivelse er brukt hele 113 ganger.

Det er fordi tilgivelse er så viktig for oss mennesker. Når vi ber om tilgivelse, når vi tilgir og blir tilgitt, kan vi forsone oss med hverandre, gi hverandre nye sjanser og legge ting bak oss.

For oss som tror på Gud, er Guds tilgivelse det aller viktigste og det som forsoner oss med ham. Gud vil tilgi oss hvis vi ber ham om det og hvis vi tilgir hverandre.

Jeg trenger tilgivelse og jeg må også være villig til å tilgi andre. Derfor ber jeg til Gud, slik Jesus lærte oss i Herrens bønn: ”Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”(Matt 6.12)

Ledende tjenerskap - Tjenende lederskap

Det skrives tykke og tynne bøker, artikler og innlegg om ledelse. Det er vel og bra. Vi har mye å lære og mye å dele med hverandre. Men all ledelsesteori er bortkastet om ikke det brukes og det bidrar til at vi blir bedre ledere, ledere som får andre med seg i å nå mål, ledere som er gode forbilder.

Tjenende lederskap er noe det fokuseres stadig mer på, spesielt i kristen sammenheng, men nå også i vanlig organisasjons- og ledelsesteori. Ledere må ha den rette innstilling, ikke bare det at de står til tjeneste for et styre, en eier eller et formål. De må også være tjenere for de som de jobber sammen med, sine medarbeidere, uten at det skal gå på bekostning av det ansvar og den rolle de har som ledere.

For oss som er kristne, er Bibelen relevant, og Jesus det store forbildet. Han vasket disiplenes føtter, og Paulus oppfordrer oss til å ”ha det samme sinnelag som Kristus Jesus” og fortsetter med å si at Jesus ”ga avkall på sitt eget og tok på seg en tjenerskikkelse”. Denne oppfordring går til menigheten, de kristne, helt uavhengig av om de er ledere eller ei.

Vi er alle kalt til å være tjenere, for hverandre: ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde” (1. Peter 4. 10)

Og vi er kalt til å være tjenere for Gud. I Rom 6.22 står det: ”Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv”

Vi er alle tjenere, og det er bra at det understrekes at dette også, ja, kanskje i særdeleshet gjelder ledere. Men jeg klarer ikke la være å snu på ordene ”tjenende lederskap”, slik at vi får en enda bredere forståelse av tjenerskap og lederskap. Da får vi begrepet ”ledende tjenerskap”. Det har jeg aldri hørt om, men det har gitt meg mening.

Nemlig at vi alle er tjenere, men at blant oss som er tjenere må noen utpekes, ta ansvar eller ha kall til å være ledere. Å være leder er en viktig oppgave. Paulus hilsen lederne i menigheten i Efesos, her med to flotte navn – hyrder og tilsynsmenn – og på en måte som sier at de, som tjenere, er utpekt til et spesielt og fint ansvar:

”Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.” (Apg. 20.28)

Seier over synd?

Min gode nabo tilhører Smiths Venner. Det vil si, ikke bare han, men ”hans hustru og nesten hele hans hus”, i tre generasjoner. Og det er riktig mange. I en samtale, mens vi stusset vår felles hekk, anbefalte han meg å se på nettstedet til ”menigheten”.

Jeg kjenner Brunstad Kristelige Menighet, som de formelt heter nå, relativt godt. Jeg har ofte vært fascinert av dem og har gode erfaringer med enkeltmedlemmer jeg har møtt. De har sin egen måte å tolke Bibelen på, ganske lik vår, og det er spesielt en ting som fokuseres, og som ikke er så ulik hellighetslæren som metodister og vi i Frelsesarmeen har.

Det handler om at Gud kan hjelpe oss til å seire over synden. Som matematiker, med sans for logikk, er det eneste som gir meg mening dette: At det normale er at hvis vi lever nær Gud, synder vi mindre enn dersom Gud ikke er sentral i våre liv. Det handler om to ting: Om vår vilje og Guds påvirkning i oss, i vår natur.

Men kan vi bli syndfrie? Nei. Det er kun en som har vært uten synd. (Rom.3.23 + Hebr 4.15) Men at vi kan få hjelp til å synde mindre og at det bør være et kjennetegn på oss at vi lever et liv som er Herren verdig, det er bare logisk. (”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning” står det i Kol.1.10)

Vi utsettes for fristelser, men kan få hjelp. Det var det mange ”Smiths venner” som vitnet om på deres nettsted. Og det sier også forfatteren av Hebreerbrevet: ”Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.” (2.18)

Når Jesus er herre i våre liv, skal vi ikke være slaver under synden. I Rom. 6.18-23 står det:

”Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett. Jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er svake, av kjøtt og blod. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenhet og urett, og det førte bare til mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere fri fra det som er rett. Hva slags frukt høstet dere da? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

Å si at vi kan seire over synd er for mange både uforståelig og en provokasjon. For det første er begrepet synd noe som er fraværende i mange ikke-kristnes begrepsverden. Men vi som er kristne bør både vite og kjenne at synden finnes og at den stenger for et rett forhold til Gud.

For det andre er det mange av oss kristne som er ukomfortable med å snakke om et seirende kristenliv. Vi er syndere, vi trenger nåde, vi er ikke bedre enn andre og vi skal ikke tro for godt om oss selv. Det er sant, men Bibelen sier ofte at kristenlivet er en kamp, men den lover oss også seier. (Ef 6.10-17)

Selv om jeg fristes, selv om jeg har gitt etter for fristelser, selv om jeg har syndet og vil komme til å synde igjen, tror jeg på dette. Ja, jeg erfarer det i mitt eget liv, at Gud kan hjelpe meg til å vinne seier, overvinne fristelser. Det handler om min vilje, vilje til å leve nær Gud, lese hans ord og å bestemme meg for å la han være sjef. Det handler om Den hellige ånds liv i meg, og om Åndens frukter blir synlige i og gjennom meg.

Dette må vi ikke være redde for å snakke om, i frykt for våre feil og nederlag.

John Gowans sier hva det egentlig handler om i denne sangen, å ligne Jesus og få del i hans natur og sinnelag:

”Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord, må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hans Ånd vil hjelpe meg å bli lik ham.”

Olav den hellige og Olavskorset

I min blogg “Tankekors” er det naturlig at mine tanker i dag, på Olsok, går til Olavskorset.  I dag markeres det at Kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i år 1030. Han er den kongen som fullførte det kongene Håkon den gode og Olav Trygvasson hadde påbegynt, nemlig å kristne Norge. Til tross for politikk og maktbruk er folk flest enig i at Olav og kristningen har bidratt til noe positivt i vårt land. Men hadde ikke Olav kristnet landet vårt er det meget trolig at andre hadde gjort det omtrent på samme tid.

Tegnet på kristningen et at folk ”tok korset”, og utallige korsstøtter fra ca 1000 år siden vitner om det som skjedde.

Det som tydeligvis framstod som nederlag, da Olav på slagmarken ble drept av Tore Hund, ble vendt til seier. I henhold til korsets prinsipp om at veien til livet går gjennom død, det som Jesus både forkynte og demonstrerte, fikk kristendommen fotfeste i vårt land. Olav ble kåret hellig og Nidaros ble et nord-europeisk senter for både kirkeliv og pilegrimsfart. Bjørnstjerne Bjørnson tar virkelig i når han i andre verset av ”Ja, vi elsker” skriver: ”Olav på det land har malet, korset med sitt blod”. Sammenligningen med Jesu blods betydning er åpenbar.

Olav brukte korset, gjerne utformet slik han ønsket det, men det var kun Kristi kors som betød noe. Men i likhet med statsoverhoder og ridderordener, har også St. Olav fått både kors og ordener oppkalt etter seg. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles i Norge som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». Den norske kirke har Olavsmerket med kors og to økser som sin logo, eller våpenskjold som det vel mer korrekt heter. Fylkesvåpenet for Nord-Trøndelag og kommunevåpenet for Verdal har også kors som henspeiler på Hellig Olav, og andre har også brukt og diskutert Olavs-korset.

Jeg er glad for at korset knyttes til arven etter Olav den hellige. Men for meg er det kun Jesu kors, hvordan det enn så ut, som betyr noe. Jeg gjør Paulus sine ord i Gal. 6.14 til mine: ”Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors.”