Klunger, kross og kjærleik

Kvinnene klagar,

kretsar kring krossen
Klamme knyttnevar,

Kristus krossfesta

Kvass klunger,
Kongen kjenner kruna,
Kvistar klorer,
Knivstikk?

Kramper, kamp, kjensler

Kvifor?

Kroppen kjempar,

Kvelden kjem,
Kulde
Kollaps

Kjærleikens kraft

Kjærleikens kjelde

Kosmisk klimaks

Kjærleik

Med korset i sentrum?

Korset i sentrum

Jeg er generelt lite sakral og er tilbakeholden når det gjelder ytre symboler i mitt kristenliv. Ikoner, levende lys, flagg, bønnestasjoner, bønnekranser, skulpturer og andre konkrete ting kan være fine å ha, fine å se på og jeg har respekt for at det kan være en integrert del av tilbedelse, bønn og tro for mange mennesker. Men for meg har disse tingene, så langt, hatt liten betydning i mitt Gudsforhold og kristenliv. Jeg tror på en Gud som ikke er avhengig av slike ytre, fysiske ting. Men at det kan være en hjelp for mange, det forstår jeg, bare ikke tingene blir gjenstand for tilbedelse eller opphøyet til noe hellig i seg selv.

Men det er ett symbol som er et unntak for meg. Det er korset. Dette enkle symbolet som samler alle kristne, som taler sitt tydelige språk. Hele min tro er knyttet til alt det Jesu kors symboliserer. Død, forsoning, offer, lidelse, kjærlighet, seier, håp, stedet der himmelen møter jorden, stedet der Gud møter oss og gjenoppretter kontakten med alle som vil ta i mot frelsen i Jesus Kristus.

Bildet til venstre er fra et Frelsesarme-stevne i England. Det talte sterkt til meg, fordi det ser ut som om bønnealteret, eller botsbenken som vi gjerne kaller det, er formet som et kors. Her kommer mennesker for å knele og be. Det må ikke skje ved et bønnealter. Gud kan møte oss hvor som helst. Men symbolikken i å reise seg, offentlig bekjenne sin avhengighet av Jesu nåde, fysisk bøye seg ned for ham og hans storhet er fint. Og når bønnestedet er formet som et kors blir symbolikken enda sterkere. Billedlig talt kan vi knele ved korset, fordi alt vi tror og stoler på i kristenlivet kan knyttes til det som skjedde på korset.

Jeg har ikke sjekket om bildet viser det jeg tror jeg ser, men jeg har uansett fått en god ide til hvordan vi kan utforme et sterkt og talende bønnested.

Korsets forvandlende kraft – gjennom Oxfordbevegelsen

Jeg har akkurat begynt å lese en helt ny og svært spennende bok. Boken er skrevet av professor i ide- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder, Helje Kringlebotn Sødal. På en spennende, grundig og bred måte tar boken for seg Oxfordbevegelsens korte og intense liv i Norge i perioden 1934-1940. Boka heter ”Norge i brann – Oxfordbevegelsen 1934-1940”, og denne vekkelsen satte markante spor i Norge, både i samfunnet og i ressurspersoner, som varer helt fram til i dag.

Bevegelsen handlet om at mennesker skulle bli forvandlet, gjennom møte med Jesus og å pleie nære relasjoner med hverandre. Det hele startet med såkalte ”house parties” i Oxford og spredte seg etter hvert også til Norge gjennom flere samfunnstopper. Grunnleggeren av bevegelsen het Frank Buchman.

Frank Buchman

Hva var det som gjorde at denne vekkelsen ble så stor, så annerledes og skjøt slik fart? Boken gir nok et bredt svar på det, men allerede på side 46 finner jeg det som for meg, og for Frank Buchman blir helt grunnleggende og helt utslagsgivende for det hele. Buchman deltar på en konferanse i Keswick i England, der forkynnelse om helliggjørelse og trosliv stod i sentrum.  Buchmans forvandling skjer når han hører en lek kvinne forkynnet om korset. Vi kan lese: ”Kvinnens enkle tale den dagen gjorde korset personlig for meg, og plutselig hadde jeg en klar visjon av den korsfestede.” Det sies videre at hendelsen rystet Buchman og forandret hans personlighet. Han innså at korset måtte bli sentrum i livet, og at korset handlet om fellesskap og forsoning, mellom mennesker og mellom Gud og mennesker.”

Jeg ser fram til å lese videre i boken, men i min blogg ”Tankekors”, er det tanker om korset jeg ønsker å dele, først og fremst. Korsets betydning for kristent liv, vekst og vekkelse kan ikke undervurderes. Derfor har og de varige spor av Buchmans liv og Oxfordbevegelsen korset som sitt utgangspunkt og eneste holdbare fundament.

(Anbefaler boken på det varmeste. Den er utgitt på Cappelen Damm Akademisk)

Misjonsmarken er ikke hva (hvor) den en gang var.

1913:  ”Kjære Gud. Vi ber for hedningene i Kongoland, Zululand og Bengal. Må du beskytte og hjelpe alle våre misjonærer, slik at flere blir kjent med Jesus.”

 

1963:  ”Kjære Gud! Vi takker for at du kaller så mange misjonærer og for at vi kan utdanne dem, støtte dem og sende dem ut. Må du kalle enda flere misjonærer. Behovene er så store der ute på misjonsmarken.”

 

1993:  ”Kjære Gud! Hvorfor kaller du nå færre misjonærer? Eller; Hvorfor er det så mange som ikke sier ja.  Det er stadig flere i verden som ikke kjenner deg.”

 

2013:  Jeg synes jeg hører Gud si: ”Nå har jeg svart dere på en litt annen måte. Det er fortsatt mange av dere som reiser ut, og det er jeg glad for. Men nå har jeg sendt mange hundre tusen mennesker, fra alle verdens hjørner, med ulik hudfarge og ulik tro til dere i Norge. Men de kjenner ikke meg. Vær så god! Dere trenger ikke alle reise ut. Misjonsmarken er nå der du bor.”

Good Friday – Triumf!

Piskeslag, hjerteslag, spikerslag, siste slag

Blod, svette, tårer
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Det er fredag, en lang fredag
Mørket faller, torden skraller,
Langfredag

Glede og triumf,

”Det er fullbrakt!”
Ingen maktet å få Jesus til å svikte,
Til å stige ned fra korset
Full seier, der, midt i lidelsen på korset
En god fredag, Good Friday
 
I Norge sier vi langfredag, i England ”Good Friday”

Jeg velger Good Friday, for det var da det skjedde, det beste som har hendt menneskeheten. Fordi:

”Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.” (Kol 2.15)

God påske!

Takk for symboler og for folk som kan ting ikke jeg kan

I bønnekampanjen som nå pågår i Frelsesarmeen har jeg gjort noe jeg har liten trening i. Å vandre fra stasjon til stasjon, nesten som i en sporlek med flere poster, der det er tema, bibelvers, setninger, bønner som vi kan meditere over, takke for og be over. Men ennå mer er det fysiske dekorasjoner, som steiner, lys, en bibel, et kart, noen blomster, en bønnekrukke som skal hjelpe oss å fokusere, drømme, be til Gud og lytte til hva Han, Ordet og Ånden vil si oss.

Jeg er ikke så flink til dette, og jeg vet ikke om dette er det virkemiddelet som passer best for meg, slik Gud i sin litt utilgjengelige visdom har skrudd meg sammen. Jeg respekterer, men tror ikke jeg misunner, alle dere som har stor glede av alt dette visuelle og konkrete.

I min vandring var det likevel ett symbol, en stasjon, som jeg stanset lenge ved. Det var den med korset, som det er bilde av her til venstre. At selve korset er laget av vår vaktmester, Viktor, og pyntet av andre jeg kjenner, gjør ikke verdien mindre, men aller mest er det alt det korset symboliserer som atter en gang stanset meg. Bibelvers og gule ”post-it” lapper med håndskrift understreket det hele.

Et sangvers kom til meg, og jeg siterte det om og om igjen inni meg:

”Her under korset kneler jeg ned, her under korset finner jeg fred. Hva enn som møter meg, hva enn som skjer, her under korset jeg frykter ei mer.”

Den gamle sangen, som er skrevet av Frelsesarme-forfatteren Hjalmar Hansen, har fire vers og de handler om at vi kan legge fra oss sorg, prøvelser og fristelser hos Jesus som døde på korset, og bar alt dette for oss.

Det gjorde det godt for meg å tenke på og takke for.

I min takkebønn, takket jeg også for folk som er så flinke med å lage slike fine bønnestasjoner, selv for slike som meg.

 

"O crux ave spes unica"

På en gravstein på Norra kyrkogården i Stockholm står innskriften ”O crux ave spes unica”. Det betyr ”Vær hilset kors, mitt eneste håp”. Gravsteinen tilhører den store svenske forfatter, dramatiker og maler August Strindberg (1849-1912).

Strindbergs liv vitner om en mann som ofte og på mange områder var i strid med omgivelsene, myndighetene, det etablerte samfunnet, sine nærmeste og ikke minst med seg selv. Han brøt grenser og hans forfatterskap var innom både psykiske og religiøse bølgedaler. Men når han skulle gå ut av dette livet valgte han å sette all sin lit til Jesu kors, det eneste håp for så mange av oss.

Håpet ligger i det som korset symboliserer og det som skjedde for to tusen år siden. Utsagnet ”O crux ave spes unica” kommer fra en av de eldste hymner vi kjenner fra oldkirken. Hymnen er fra 500-tallet og heter ”Kristi sanne kors”. I vers seks i denne hymnen finner vi den klare og konsentrerte betydningen av korset, som August Strindberg helt sikker klamret seg til etter et intenst liv, fylt av mange nederlag og mye motgang: ”O Crux ave, spes unica, hoc Passionis tempore! piis adauge gratiam, reisque dele crimina.” Det betyr omtrent dette: ”Vær hilset kors, vårt eneste håp, i denne tid full av sorg og lidenskap, gi enda mer nåde til alle som tror, og fjern synden til den skyldige.”

Denne bønnen ber også jeg, og dette håpet setter jeg min lit til.

Kilder for meg og kanskje for deg?:

http://www.chantcd.com/lyrics/vexilla_regis_prodeunt.htm

http://www.youtube.com/watch?v=77geP_k4RHw