Beklagelse - unnskyldning - tilgivelse

I dag har statsministeren sagt: ”Dette beklager jeg”. Men hva betyr det? Hva betyr ordet ”beklager”? En kjent LO-leder ble presset til å gå fra sin stilling, selv om hun sa noe slikt som ”Jeg beklager hvis du har følt at.....”.

"Jeg beklager.."

Jeg er interessert i ord og hva ordene betyr. Jeg synes det er bra at statsministeren, både på vegne av seg selv og myndighetene har erkjent at ikke alt har vært som det burde og at feil har blitt gjort. Dette er et viktig signal, i form av ordet ”beklager”. Jeg synes dette er fint, men det er to ord som for meg er ett og to hakk sterkere.

Ordet unnskyld er sterkere og har en klar adresse til noen som det er gjort noe galt imot. Ordet unnskyld betinger ikke nødvendigvis respons fra den som det er gjort noe galt imot, men for meg er det sterkere enn ordet beklager. Jeg sa nylig unnskyld to ganger til en som står meg ganske nær. Han hadde oppfattet noe jeg sa som meget sårende. Jeg husker da jeg sa det, at dette burde jeg ikke si, i hvert fall på den måten, i andres påhør. Men jeg trodde at saken var ute av verden, da han der og da tok litt igjen og jeg modererte mitt utsagn. Men da han under fire øyne tok det opp igjen, ba jeg om unnskyldning, to ganger. Men jeg sa ikke ”tilgi meg”. Det ble hakket for sterkt, for jeg hadde jo ikke villet han noe vondt.

Ordene ”tilgi meg”, er de sterkeste ord. Det er ord der det virkelig betyr mye å få respons. Den som ber om tilgivelse vil faktisk bli tilgitt, innrømmer at han har gjort noe galt, og vil ha blanke ark.

Det er ikke alltid lett å tilgi, men hvis jeg merker at den som ber meg om tilgivelse virkelig angrer, er lei seg og ikke vil at slikt skal skje igjen, er det mye lettere. Å tilgi noe som ikke ber om tilgivelse er mye vanskeligere, og noe vi stort sett ikke trenger å forholde oss til. Men det er også mulig. Det er i det minste viktig for oss å gjøre oss ferdig med det som er vondt, og ikke leve videre med nag og hat.

Det er helt sikkert fine og viktige nyanser knyttet til ordene beklager, unnskyld og tilgi meg. Språkvitere, jurister, filosofer og teologer vil kunne komme med lange og kvasse analyser. Men Stoltenbergs beklagelse har fått meg til å tenke på det guddommelige og vanskelige begrepet tilgivelse.

Bibelen og Bibelens sentrum, Jesus, sier mye om det å tilgi og å bli tilgitt. Bibeloversetterne i den helt ferske norske oversettelsen har ikke funnet ett sted der ordet beklager eller beklagelse dekker den hebraiske eller greske grunnteksten. Ordet unnskyld, eller unnskyldning, er kun brukt 6 ganger, men da mer som en forklaring på hvorfor ting dessverre skar seg. Men ordet tilgi og tilgivelse er brukt hele 113 ganger.

Det er fordi tilgivelse er så viktig for oss mennesker. Når vi ber om tilgivelse, når vi tilgir og blir tilgitt, kan vi forsone oss med hverandre, gi hverandre nye sjanser og legge ting bak oss.

For oss som tror på Gud, er Guds tilgivelse det aller viktigste og det som forsoner oss med ham. Gud vil tilgi oss hvis vi ber ham om det og hvis vi tilgir hverandre.

Jeg trenger tilgivelse og jeg må også være villig til å tilgi andre. Derfor ber jeg til Gud, slik Jesus lærte oss i Herrens bønn: ”Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”(Matt 6.12)

Ledende tjenerskap - Tjenende lederskap

Det skrives tykke og tynne bøker, artikler og innlegg om ledelse. Det er vel og bra. Vi har mye å lære og mye å dele med hverandre. Men all ledelsesteori er bortkastet om ikke det brukes og det bidrar til at vi blir bedre ledere, ledere som får andre med seg i å nå mål, ledere som er gode forbilder.

Tjenende lederskap er noe det fokuseres stadig mer på, spesielt i kristen sammenheng, men nå også i vanlig organisasjons- og ledelsesteori. Ledere må ha den rette innstilling, ikke bare det at de står til tjeneste for et styre, en eier eller et formål. De må også være tjenere for de som de jobber sammen med, sine medarbeidere, uten at det skal gå på bekostning av det ansvar og den rolle de har som ledere.

For oss som er kristne, er Bibelen relevant, og Jesus det store forbildet. Han vasket disiplenes føtter, og Paulus oppfordrer oss til å ”ha det samme sinnelag som Kristus Jesus” og fortsetter med å si at Jesus ”ga avkall på sitt eget og tok på seg en tjenerskikkelse”. Denne oppfordring går til menigheten, de kristne, helt uavhengig av om de er ledere eller ei.

Vi er alle kalt til å være tjenere, for hverandre: ”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde” (1. Peter 4. 10)

Og vi er kalt til å være tjenere for Gud. I Rom 6.22 står det: ”Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv”

Vi er alle tjenere, og det er bra at det understrekes at dette også, ja, kanskje i særdeleshet gjelder ledere. Men jeg klarer ikke la være å snu på ordene ”tjenende lederskap”, slik at vi får en enda bredere forståelse av tjenerskap og lederskap. Da får vi begrepet ”ledende tjenerskap”. Det har jeg aldri hørt om, men det har gitt meg mening.

Nemlig at vi alle er tjenere, men at blant oss som er tjenere må noen utpekes, ta ansvar eller ha kall til å være ledere. Å være leder er en viktig oppgave. Paulus hilsen lederne i menigheten i Efesos, her med to flotte navn – hyrder og tilsynsmenn – og på en måte som sier at de, som tjenere, er utpekt til et spesielt og fint ansvar:

”Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.” (Apg. 20.28)

Seier over synd?

Min gode nabo tilhører Smiths Venner. Det vil si, ikke bare han, men ”hans hustru og nesten hele hans hus”, i tre generasjoner. Og det er riktig mange. I en samtale, mens vi stusset vår felles hekk, anbefalte han meg å se på nettstedet til ”menigheten”.

Jeg kjenner Brunstad Kristelige Menighet, som de formelt heter nå, relativt godt. Jeg har ofte vært fascinert av dem og har gode erfaringer med enkeltmedlemmer jeg har møtt. De har sin egen måte å tolke Bibelen på, ganske lik vår, og det er spesielt en ting som fokuseres, og som ikke er så ulik hellighetslæren som metodister og vi i Frelsesarmeen har.

Det handler om at Gud kan hjelpe oss til å seire over synden. Som matematiker, med sans for logikk, er det eneste som gir meg mening dette: At det normale er at hvis vi lever nær Gud, synder vi mindre enn dersom Gud ikke er sentral i våre liv. Det handler om to ting: Om vår vilje og Guds påvirkning i oss, i vår natur.

Men kan vi bli syndfrie? Nei. Det er kun en som har vært uten synd. (Rom.3.23 + Hebr 4.15) Men at vi kan få hjelp til å synde mindre og at det bør være et kjennetegn på oss at vi lever et liv som er Herren verdig, det er bare logisk. (”Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning” står det i Kol.1.10)

Vi utsettes for fristelser, men kan få hjelp. Det var det mange ”Smiths venner” som vitnet om på deres nettsted. Og det sier også forfatteren av Hebreerbrevet: ”Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet.” (2.18)

Når Jesus er herre i våre liv, skal vi ikke være slaver under synden. I Rom. 6.18-23 står det:

”Dere ble satt fri fra synden og er blitt slaver for det som er rett. Jeg bruker et bilde fra dagliglivet fordi dere er svake, av kjøtt og blod. Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenhet og urett, og det førte bare til mer urett. Men nå skal dere stille lemmene til tjeneste for det som er rett, så dere kan bli hellige. Den gang dere var slaver under synden, var dere fri fra det som er rett. Hva slags frukt høstet dere da? Slikt som dere nå skammer dere over, for det fører til død. Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten er helliggjørelse, og det fører til evig liv. Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

Å si at vi kan seire over synd er for mange både uforståelig og en provokasjon. For det første er begrepet synd noe som er fraværende i mange ikke-kristnes begrepsverden. Men vi som er kristne bør både vite og kjenne at synden finnes og at den stenger for et rett forhold til Gud.

For det andre er det mange av oss kristne som er ukomfortable med å snakke om et seirende kristenliv. Vi er syndere, vi trenger nåde, vi er ikke bedre enn andre og vi skal ikke tro for godt om oss selv. Det er sant, men Bibelen sier ofte at kristenlivet er en kamp, men den lover oss også seier. (Ef 6.10-17)

Selv om jeg fristes, selv om jeg har gitt etter for fristelser, selv om jeg har syndet og vil komme til å synde igjen, tror jeg på dette. Ja, jeg erfarer det i mitt eget liv, at Gud kan hjelpe meg til å vinne seier, overvinne fristelser. Det handler om min vilje, vilje til å leve nær Gud, lese hans ord og å bestemme meg for å la han være sjef. Det handler om Den hellige ånds liv i meg, og om Åndens frukter blir synlige i og gjennom meg.

Dette må vi ikke være redde for å snakke om, i frykt for våre feil og nederlag.

John Gowans sier hva det egentlig handler om i denne sangen, å ligne Jesus og få del i hans natur og sinnelag:

”Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hver tanke, handling, ord, må vise hva jeg tror
Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg
Hans Ånd vil hjelpe meg å bli lik ham.”

Olav den hellige og Olavskorset

I min blogg “Tankekors” er det naturlig at mine tanker i dag, på Olsok, går til Olavskorset.  I dag markeres det at Kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i år 1030. Han er den kongen som fullførte det kongene Håkon den gode og Olav Trygvasson hadde påbegynt, nemlig å kristne Norge. Til tross for politikk og maktbruk er folk flest enig i at Olav og kristningen har bidratt til noe positivt i vårt land. Men hadde ikke Olav kristnet landet vårt er det meget trolig at andre hadde gjort det omtrent på samme tid.

Tegnet på kristningen et at folk ”tok korset”, og utallige korsstøtter fra ca 1000 år siden vitner om det som skjedde.

Det som tydeligvis framstod som nederlag, da Olav på slagmarken ble drept av Tore Hund, ble vendt til seier. I henhold til korsets prinsipp om at veien til livet går gjennom død, det som Jesus både forkynte og demonstrerte, fikk kristendommen fotfeste i vårt land. Olav ble kåret hellig og Nidaros ble et nord-europeisk senter for både kirkeliv og pilegrimsfart. Bjørnstjerne Bjørnson tar virkelig i når han i andre verset av ”Ja, vi elsker” skriver: ”Olav på det land har malet, korset med sitt blod”. Sammenligningen med Jesu blods betydning er åpenbar.

Olav brukte korset, gjerne utformet slik han ønsket det, men det var kun Kristi kors som betød noe. Men i likhet med statsoverhoder og ridderordener, har også St. Olav fått både kors og ordener oppkalt etter seg. Den Kongelige Norske St. Olavs Orden tildeles i Norge som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». Den norske kirke har Olavsmerket med kors og to økser som sin logo, eller våpenskjold som det vel mer korrekt heter. Fylkesvåpenet for Nord-Trøndelag og kommunevåpenet for Verdal har også kors som henspeiler på Hellig Olav, og andre har også brukt og diskutert Olavs-korset.

Jeg er glad for at korset knyttes til arven etter Olav den hellige. Men for meg er det kun Jesu kors, hvordan det enn så ut, som betyr noe. Jeg gjør Paulus sine ord i Gal. 6.14 til mine: ”Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors.”

Kors som logo på kirkebygg?

Jeg fikk et nytt tankekors for noen dager siden. Vi var samlet en gruppe offiserer på Frelsesarmeens årskongress og diskuterte hvorvidt kors på ytterveggen av våre korpslokaler (menighetsbygg) var noe vi bør oppfordre til eller ha restriksjoner på.

Vår heraldiske, sakrale og symbolmettede Frelsesarmekrone og vårt knallrøde, merkevaresymbol, Frelsesarmeskjoldet, er de to logoene vi bruker, hver til sitt bruk. Det siste som et utadrettet, gjenkjennelig blikkfang og det første som et mer internt teologisk symbol. Det siste inneholder korset, sammen med en rekke andre elementer. Såpass mye at utenforstående trenger både lang tid og forklaringer for å få det med seg.

Men korset, det tomme, enkle og nakne korset brukes mer tilfeldig og ofte ikke i det hele tatt. Vi finner det inne i mange av våre bygg, men bare unntaksvis på den ytre ”kirkeveggen”.

Jeg er en sterk tilhenger av FA-skjoldet og av FA-krona, men jammen er jeg også tilhenger av korset. Hvilke motforestillinger skulle det være mot å bruke korset på ytterveggen, i tillegg til FA-skjoldet?

Vil det være rotete? Kanskje, men det kan unngås.

Vil det skape avstand, gjøre terskelen for å komme inn høyere? Kanskje, men jeg tror for ganske få.

Vil det tiltrekke flere folk? Tvilsomt, men kanskje noen ganske få?

Vil det provosere? I så fall mener jeg det er på tide at de oppdager hvem vi faktisk er.

Den universelle kirke, som Frelsesarmeen er en del av, har ett hovedoppdrag: ”Å forkynne Kristus og han korsfestet.”  (”Jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet” skriver Paulus til menigheten i Korint – 1 Kor.2.2.)

Korset symboliserer det vi kristne tror på, nemlig at Jesus tok på seg våre synder. Men han ble ikke på korset, han ble ikke i graven. Han beseiret døden og åpnet adgangen til Gud for alle som tror på Bibelens budskap om Jesus.

Korset oppfyller de grunnleggende markedsføringskriteriene. Det er kjent. Alle vet hva det står for. Det tomme korset er enkelt. Selv et sekunds oppmerksomhet er nok til å oppfatte hvilken merkevare det dreier seg om. Det er også vakkert.

Paulus skriver også: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” ( 1.Kor. 1. 18)

I det lange løp, og i ærlighetens og frimodighetens navn, mener jeg vi tjener på å tone rent flagg. Frelsesarmeens skjold er kjent, og må markedsføres for både Frelsesarmeens, menneskers og Guds skyld. Men det tomme korset kan vi mer enn gjerne også ha på våre bygninger. Der er det kristne symbol, et sterkt symbol som vi med frimodighet bør løfte opp, i lojalitet med andre kristne søsken og med Ham som ga oss frelse for det han gjorde på korset.

Demokratisk eller dogmatisk kirke?

Under tittelen ”En kirke uten troverdighet” skrev Einar Gelius den 13 juni i Stavanger Aftenblad: ”Jeg ønsker meg en raus, åpen og inkluderende kirke – ”med himmel’n sjøl til tak”. Men da må presteskap, biskoper og kirkeledelse lytte mer til folk. Folk er lei av presters belæring og dogmer! La oss en gang for alle avdogmatisere Kirken. Da vil Kirken bli mer troverdig og ekte. Og den vil bli ekte etter Jesu hjerte”

Språket kan moderniseres,
men ikke grunnteksten

Umiddelbart kan noe av dette synes å være gode uttalelser, også for meg. Jeg ønsker også at Kirken skal være raus og inkluderende (Kirken med stor K, menes alle kristne, ikke bare Den Norske Kirke). Jeg ønsker også at Kirken skal ”ha himmelen til tak”, men da først og fremst ment som at adgangen til himmelen og Han som har all makt i himmel og på jord er helt åpen.

Det er selvsagt også viktig å lytte til folk og å møte folk i den hverdagen de er i. Men det er ikke folkets mening som skal si hva som er rett og galt etter Guds målestokk. Guds målestokk, ja, den eneste rettesnor for kristen tro, lære og live er gitt oss en gang for alle, nemlig i Bibelen.

Og det er kanskje her jeg og Gelius ser ganske ulikt på ting? Jeg har valgt å tro at Bibelen, det vil si hele Bibelen, er tidløs og uforanderlig. Rett nok må mye tolkes. Rett nok er mange kristne uenige om mye og mangt. Men utgangspunktet for de fleste kristne, og som gjør at vi kan respektere hverandre, er at vi tror at Bibelen er Guds Ord. Det vil si et guddommelig budskap til oss. Derfor kan vi ikke la folkemeningen, hva som er den rådende oppfatningen i samfunnet definere kirken.

Derfor trenger vi dogmatikk, det vil si en lære og en veiledning som hjelper oss og forklarer hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Men hele denne læren må ta utgangspunkt i Guds Ord, uansett om det kalles katolsk, luthersk, metodistisk eller pinsekristen teologi.

Verken Jesus eller Den Hellige Ånd nedsatte en arbeidsgruppe eller sendte ting ut på høring. Verken Moses eller Paulus satte ned noen komité. De sa: ”Gud har sagt!”

Også i nytestamentlig tid var det stridigheter om hva som var rett og galt. Men Jesus sa til sine disipler. ”Slik skal dere be, og slik skal dere ikke be”, ”Slik skal dere leve”, og da han forlot dem befalte ham dem ”å lære alle nye disipler alt det Jesus hadde befalt”. Paulus skrev også mye om rett og gal lære, vranglære, om at dogmatikk er viktig. Til Timoteus skrev han: ”Gi akt på deg selv og på læren” (1. Tim 4.16). Jesus var selv en lærer og lærerembetet er viktig i kirken…., hvis vi da skal ta både Paulus og Jesus på alvor, det vil si slik det står skrevet i Bibelen.

Jeg er glad vi har dogmatikk, at den er utformet av gudfryktige og lærde mennesker, uten maktmotiv eller annet motiv en å lyde Gud og formidle hans kjærlighet videre til medmennesker, både i historiens løp og i vår tid.

Så får vi i ydmykhet innse vår egen begrensning og mulighet for at vi tar feil, både jeg og Gelius.

"Er du kristen?" - Et brysomt spørsmål?

Jeg er kristen og holder det ikke for meg selv. Jeg ønsker ikke å være påtrengende, men når jeg har opplevd at Gud har kalt meg til å forkynne om ham, vil det være en selvmotsigelse å holde min tro skjult. Gud har ikke lovet meg noen form for premiering etter hvor mange som jeg bidrar til at blir frelst. Drivkraften er en annen, nemlig at jeg ønsker at flest mulig skal få del i det livet som jeg selv har valgt og at jeg unner alle å bli omsluttet av Guds kjærlighet.

Korset - kun en indikasjon...

Derfor er det vesentlig for meg å vite om de jeg er sammen med er kristne. Det gjelder både familien min, naboer, venner, kolleger og andre jeg møter. Men jeg vil ikke være påtrengende og jeg vil ikke at folk skal holde seg på avstand fra meg og tro at mitt vennskap og min interesse er avhengig av om de er kristne eller ei.

Jeg finner ofte raskt ut om folk er kristne eller ei. Det kan være at de sier det selv, forteller om et aktivt menighetsliv, eller det kan være at de forteller om et liv som jeg konkluderer med at ikke er forenlig med å være kristen. Men jeg kan ta feil.

Det sikreste er å spørre direkte. ”Er du kristen?”. Jeg gjør det ofte, selv om det kan være befriende tydelig. Stort sett reagerer folk positivt, enten svaret er ja, nei, eller ”jeg vet ikke helt”. Den siste varianten gir ofte en god samtale. Det er selvsagt ikke det første jeg spør ukjente om, og vi må kjenne etter når det er passende å stille et slikt spørsmål.  

”Hva raker det deg?” tenker sikkert noen. Det er helt greit at de synes det er for privat eller personlig. Men grunnen til at jeg spør er at jeg bryr meg. Hvordan ellers skal jeg vite om jeg skal presentere frelsestilbudet for dem eller om jeg kan ha kristent fellesskap med dem?

Jesus sa til sine disipler, og da også til oss som har blitt disipler (det samme som kristne) i ettertid: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere” (Matt. 28.18-19) Denne Jesu befaling er selvsagt også en drivkraft.

Jeg tror de fleste av oss kan være mer frimodige i å spørre hverandre om tro.

I det siste har jeg oppdaget et annet spørsmål som jeg også vil bli flinkere å stille. Det er spørsmålet: ”Er du fortsatt kristen?”. Dessverre har enkelte som jeg trodde var kristen kommet på avstand fra både menighetsfellesskap og fra troen. De snakker ikke om det og vi tar det for gitt at har man først blitt kristen forblir man det resten av livet. Midt i en kristen familie, ja, midt i en menighet kan enkelte streve med tvil og miste både troen og bekjennelsen. Da må vi ikke være bevisstløse og uinteresserte. Det burde være naturlig at vi sjekker hverandre opp og spørre: ”Hvordan har du det, egentlig, med Gud og med troen? Er du fortsatt kristen?”

Det er et tankekors at dette som vi ofte sier er det viktigste valget av alle, så fort blir tabu og ignorert. Noen av oss er helt åpne om vår tro og vi snakker om det, slik at ingen er i tvil om vi er kristne eller ei. Men la oss på en respektfull måte bli litt flinkere med å spørre hverandre når vi ikke vet. ”Er du kristen?” eller ”Er du fortsatt kristen?”