Bibelblyg?

Norstat har nylig hatt en undersøkelse. Den ble også presentert på det morsomme programmet Brille på NRK1. Folk synes det er flaut å sitte og lese i Bibelen i det offentlige rom. I hvert fall flauere enn å lese Klassekampen og en del andre spesielle ting, og nesten like flaut som å lese Se og Hør.

Jeg ble ikke overrasket, for selv om jeg er en aktiv bibelleser, har jeg en terskel for å ta den opp når jeg sitter på tog eller fly. Da leser jeg heller avisen, noen jobbdokumenter eller en roman. Men undersøkelsen ble likevel både en bekreftelse og et tankekors for meg.

Et tankekors fordi alle vi som tror på innholdet i Bibelen ofte sier med Paulus at ”Jeg skammer meg ikke for evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse” (Rom 1.16) Et tankekors fordi Bibelen er verdens mest leste og solgte bok. Et tankekors fordi Bibelen er den boken som inntil i dag har hatt størst innflytelse på verdenshistorien. Et tankekors fordi Bibelen er en spennende og god bok.

Jeg er enig med generalsekretæren i Bibelselskapet, Ingeborg Mongstad Kvammen, som i Vårt Land (4.1.2013) sier at det handler nok mer om religionblygsel enn bibelblygsel. Religion anses ofte som en privatsak og religiøse symboler provoserer mange. Slik er det med den hellige boka vår, Bibelen. Slik er det med det sterke symbolet vårt, korset, Slik er det med navnet vi setter høyest av alle, Jesus Kristus.

Det er selvsagt ingen hemmelighet at denne boka, dette symbolet og dette navnet betyr mye for meg personlig, at det preger livet mitt, meningene mine, jobben min, livskallet mitt. Derfor ønsker jeg å være mindre bibelblyg, korsblyg og Jesusblyg.

"Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn" (Hebr 10.35)

Julekors?

I den bloggen deler jeg tanker om kors og tankekors, men nå er det snart jul. Kan jeg skrive om jul uten å skrive om kors? Det kan jeg nok, men likevel kan jeg ikke la være. Korset representer Jesus Kristus. Gud steg ned fra det høye og rakte sine armer ut til oss, billedlig talt som et kryss, som et kors med en vertikal linje fra Guds himmel og ned til jord, og en horisontale linje fra sentrum, som er Jesus, ut til oss mennesker, i øst og vest. Dette er julens budskap.

Gud ble menneske, ikledd kjøtt og blod, en kropp. Frelseren var født, men verket ble fullført på Golgata, på korset. Englene på marken forkynte god nytt, et evangelium om verdens frelse, til gjeterne. Men det var først 30 år senere da to engler, kanskje to av de samme som i Betlehem, spurte Maria Magdalena: ”Hvorfor gråter du?”, at Frelseren hadde fullført oppdraget. Maria fant ikke den døde Jesus hun hadde sett på korset i den tomme graven. Han var stått opp, og hun fikk like etter møte ham. (Joh. 20. 11-18)



Julekrans av krisstorn - Kristus-torner
som minner oss om det Jesus gjorde
på korset, hans tornekrone, tornekrans



Vi synger: ”Velkommen fra din himmelsal, til denne verdens tåredal, hvor man deg intet annet bød enn stall og krybbe, kors og død”. Men utenom i denne strofen, og kanskje korset i norske flagg på noen få juletrær, er ikke korset påtrengende til stede i julens faste rammer for folk flest.

Men vi synger om frelseren, og vi feirer han som kom, Lyset som skinner i mørket.

Uten korset, ingen frelse. Uten korset, ingen jul.

God jul!

Å ta opp sitt kors - hver dag

Jesus sa: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.” (Luk 9.23-24)

 

Hva betyr ”å ta opp sitt kors”? Hva betyr det for meg? Hvilke faktiske og praktiske konsekvenser har det, siden jeg virkelig ønsker å være en Jesus-etterfølger?

Siden jeg ikke har noe fysisk kors, er dette et bilde. Bildet er hentet fra Jesus sitt kors, det han bar opp til Golgata og ble henrettet på. Korset inneholder mye symbolikk. Det er elsket og holdt fram som det fremste symbol på Kristus og kristen tro og teologi.

I kortform betyr ”å ta sitt kors opp” å gjøre det samme som Jesus. Å dø. Å gi sitt liv. Å være villig til å ofre. Hver dag si nei til noe, nei til det som vil stenge for min kontakt med Jesus, det som vil holde meg tilbake, det som vil okkupere mitt sinn, det som vil føre meg på avveier, alt som får meg til å ikke å leve mitt liv sammen med Jesus.

Jesus ga sitt liv for sine venner. Når jeg tar opp mitt kors gir jeg meg selv til Jesus, selv om det ikke skjer som en fysisk død, slik Jesus gjorde. Det han gjorde er gjort en gang for alle.

Død blir til liv. Jesus død ble til liv for oss. Paulus ga sitt liv til Jesus, og han skriver: ”Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg.” (Gal. 2.20) Å dø i oss selv er å stå opp til liv i Jesus, liv sammen med Jesus.

Dette er ikke bare lett å forstå. Men livet med Jesus må erfares. Livet i Jesus anbefales.

Madlakrossen, Skedsmokorset og andre veikryss

Madlakrossen, helt til venstre

Jeg bor noen få minutter fra Madlakrossen. Ikke krysset med krossen. Ja, det er et veikryss, der mange veier møtes. De lokale sier bare ”krossen”. Her er stopper bussene og her er det mange butikker. Slik har det vært fra gammel tid. Krossen er et knutepunkt, et sted der veier møtes.

For noen år siden bodde jeg ikke langt fra Skedsmokorset. Korset, ikke krysset. Korset er, som den nynorske versjonen ”krossen”, et annet ord for krysset. Et sted der veier møtes, veier krysses.

Slik er det også med det korset som mange bruker som et smykke, det kristne symbolet framfor noen: Korset. Her møtes to veier, en vertikal og en horisontal. Guds vei og menneskets vei.

Korset på Golgata, der Jesus led og døde, muliggjør kontakt og kommunikasjon mellom mennesker og Gud. Dette merket, dette symbolet er det fineste, enkleste og sterkeste bildet på at vi har en Gud som vil ha med oss å gjøre, tross hans fullkommenhet og vår ufullkommenhet.

Paulus skriver om Jesus: ”Ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset ” (Kol. 1.20)

Er alle barn en gave fra Gud?

Jeg er kristen og tror at Gud har skapt oss. Det kristne menneskesynet sier at vi alle er like verdifulle. Dette tror jeg på og ønsker å leve etter. Derfor ønsker jeg at alle barn blir født inn i trygge og gode omgivelser og at de vernes og gis lik verdi allerede fra før de blir født.

Å få barn er ingen menneskerett, men det er en menneskerett for barn at de blir elsket og tatt vare på. Barn er ikke til for oss voksne, men vi er til for barna. Barna er en gave fra Gud. Alle barn.

Jeg er imot mange av de måtene barn i dag blir unnfanget på, planlagt og ”produsert” på, med motiver og metoder der de voksne behov settes i sentrum, med nærmest et krav om at alle har rett til å få et barn, uansett samlivsform eller biologiske begrensninger. Jeg tenker på surrogati, sæd- og eggdonasjon og at barn planlegges uten fedre eller mødre. Men likevel må også barnet som kommer til verden på disse måtene bli elsket og gitt best mulige rammer. Barnet kan ikke klandres. Jeg kan aldri få meg til å si annet enn at også dette barnet er en gave fra Gud.

Men hva med alle barn som blir unnfanget på grunn av seksuell uansvarlighet, på grunn av alkoholrus, for ikke å snakke om voldtekt og incest? Det er nesten tabu å nevne dette, spesielt de to siste kategoriene. Men realiteten er at barn med en slik begynnelse på sin livshistorie blir født. Er også de barna en gave fra Gud, skapt av Gud? Jeg kan ikke få meg til å si noe annet, spesielt ikke i møte med dem når de vokser opp og kanskje sliter med sin opprinnelse.

For meg er det et tankekors at jeg på den ene siden ønsker å hindre at barn med dårlige eller feil rammer skal bli unnfanget, men på den andre siden sier at også de, når de først er unnfanget, er en gave fra Gud.

I Bibelen kan vi lese:

”Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet.” (Salme 139.16) og ”Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.” (Salme 127.3)

"The old rugged cross"

Det er skrevet mange sanger om korset, om Jesus sitt kors. Den som jeg er aller gladest i er ”The old rugged cross”, skrevet av amerikaneren George Bennard for ganske nøyaktig 100 år siden. Jeg bruker originaltittelen i overskriften fordi sangen er verdenskjent og fordi vi nordmenn bruker litt ulike oversettelser av den. Ordet ”rugged” betyr noe slikt som robust eller klippefast.

Men det er den norske oversettelsen, den vi bruker i Frelsesarmeen, som jeg kjenner best. Bennard var for øvrig frelsesoffiser i mange år, men var metodistprest da sangen ble til. Den ”kom til ham som en åpenbaring”, både tekst og melodi, under et opphold i Michigan høsten 1912. Første framføring av sangen skjedde i juni 1913 (*/**), så vi kan godt si at sangen omtrent nå feirer sitt 100-årsjubileum.

Både den engelske originalen og den norske gjendiktning (Carl Hansson) er proppfull av takk og hengivenhet til alt det som korset symboliserer. Vi synger i det norske refrenget:

”Til det gamle ærverdige kors, til det mektige kors vil jeg fly, og på kne ved dets blodstenkte fot, søke nåde og frelse på ny”. (Hele sangen finner du helt nederst)

Hvorfor griper denne sangen så mange, meg selv inkludert? Jeg tror det er fordi sangen på en så malerisk og tydelig måte setter ord på det vi kjenner når vi ser et kors, hver gang vi kjenner etter. Et bilde kan si mer enn tusen ord og korset er for meg det aller sterkeste og viktigste bildet. Et så enkelt symbol trenger ingen forklaring for den som har erfart og har kunnskap om Bibelens budskap om Jesu død og forsoning på korset.

Derfor synger jeg ofte om korset, med ord som betyr noe for meg og som griper meg.

* Fra Boken ”Mellom notelinjene” av Kommandør Haakon Dahlstrøm /

**Fra wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/The_Old_Rugged_Cross)

(Vil du høre Elvis eller Johnny Cash synge sangen klikker du på lenken under)

Elvis: http://www.youtube.com/watch?v=CltrLsjsQl0

Johnny Cash and June Carter Cash: http://www.youtube.com/watch?v=bUju31yqll4

Sangtekst:

I det fjerne jeg skuer et underbart syn
som griper mitt hjerte med makt.
For jeg skuer det gamle ærverdige kors
hvor på synderes dødsdom ble lagt.

Refr.:
Til det gamle ærverdige kors
til det mektige kors vil jeg fly
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.

Dette gamle ærverdige kors stråler fram
med en skjønnhet så underfull stor.
For på dette jeg skuer Guds kjærlighets glød
sprede lysglans og fred over jord.

Dette gamle ærverdige kors bar en gang
min synd og min skyld og min skam.
Med forbannelsens vredessky over seg bar
dette kors Guds uskyldige lam.

Dette gamle ærverdige kors skal for meg
gi lysning i dødsskyggens natt.

For Guds domstol en gang og i evighet lang
skal det være min hjelp og min skatt.

Beklagelse - unnskyldning - tilgivelse

I dag har statsministeren sagt: ”Dette beklager jeg”. Men hva betyr det? Hva betyr ordet ”beklager”? En kjent LO-leder ble presset til å gå fra sin stilling, selv om hun sa noe slikt som ”Jeg beklager hvis du har følt at.....”.

"Jeg beklager.."

Jeg er interessert i ord og hva ordene betyr. Jeg synes det er bra at statsministeren, både på vegne av seg selv og myndighetene har erkjent at ikke alt har vært som det burde og at feil har blitt gjort. Dette er et viktig signal, i form av ordet ”beklager”. Jeg synes dette er fint, men det er to ord som for meg er ett og to hakk sterkere.

Ordet unnskyld er sterkere og har en klar adresse til noen som det er gjort noe galt imot. Ordet unnskyld betinger ikke nødvendigvis respons fra den som det er gjort noe galt imot, men for meg er det sterkere enn ordet beklager. Jeg sa nylig unnskyld to ganger til en som står meg ganske nær. Han hadde oppfattet noe jeg sa som meget sårende. Jeg husker da jeg sa det, at dette burde jeg ikke si, i hvert fall på den måten, i andres påhør. Men jeg trodde at saken var ute av verden, da han der og da tok litt igjen og jeg modererte mitt utsagn. Men da han under fire øyne tok det opp igjen, ba jeg om unnskyldning, to ganger. Men jeg sa ikke ”tilgi meg”. Det ble hakket for sterkt, for jeg hadde jo ikke villet han noe vondt.

Ordene ”tilgi meg”, er de sterkeste ord. Det er ord der det virkelig betyr mye å få respons. Den som ber om tilgivelse vil faktisk bli tilgitt, innrømmer at han har gjort noe galt, og vil ha blanke ark.

Det er ikke alltid lett å tilgi, men hvis jeg merker at den som ber meg om tilgivelse virkelig angrer, er lei seg og ikke vil at slikt skal skje igjen, er det mye lettere. Å tilgi noe som ikke ber om tilgivelse er mye vanskeligere, og noe vi stort sett ikke trenger å forholde oss til. Men det er også mulig. Det er i det minste viktig for oss å gjøre oss ferdig med det som er vondt, og ikke leve videre med nag og hat.

Det er helt sikkert fine og viktige nyanser knyttet til ordene beklager, unnskyld og tilgi meg. Språkvitere, jurister, filosofer og teologer vil kunne komme med lange og kvasse analyser. Men Stoltenbergs beklagelse har fått meg til å tenke på det guddommelige og vanskelige begrepet tilgivelse.

Bibelen og Bibelens sentrum, Jesus, sier mye om det å tilgi og å bli tilgitt. Bibeloversetterne i den helt ferske norske oversettelsen har ikke funnet ett sted der ordet beklager eller beklagelse dekker den hebraiske eller greske grunnteksten. Ordet unnskyld, eller unnskyldning, er kun brukt 6 ganger, men da mer som en forklaring på hvorfor ting dessverre skar seg. Men ordet tilgi og tilgivelse er brukt hele 113 ganger.

Det er fordi tilgivelse er så viktig for oss mennesker. Når vi ber om tilgivelse, når vi tilgir og blir tilgitt, kan vi forsone oss med hverandre, gi hverandre nye sjanser og legge ting bak oss.

For oss som tror på Gud, er Guds tilgivelse det aller viktigste og det som forsoner oss med ham. Gud vil tilgi oss hvis vi ber ham om det og hvis vi tilgir hverandre.

Jeg trenger tilgivelse og jeg må også være villig til å tilgi andre. Derfor ber jeg til Gud, slik Jesus lærte oss i Herrens bønn: ”Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere”(Matt 6.12)