På denne 8. mai - i takknemlighet

Kjære leser,

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen, men vurderer å ta det opp igjen. Siden 1. mars i år har jeg og kona bodd i København, nærmere bestemt Frederiksberg. Jeg er nestleder for Frelsesarmeen i Danmark og har hatt en spesielt start på grunn av Corona-krisen. Jeg deler stadig en del ting på Facebook, og i dag la jeg denne ut på min vegg:

I dag, 8. mai, på min konfirmasjonsdag (1977 i Stavanger Domkirke), er det en rekke markeringer som betyr mye i mitt og manges liv. I takknemlighet nevner jeg :

1) Friheten - den dyrekjøpte - for Norge som nasjon, som vi igjen fikk i 1945. (Jeg finner nå fram mitt norske flagg og takker for alt det symboliserer - på den norske flaggdag - frigjøringsdag)

2) Frelsens Hær i Danmark ble startet i dag, for 133 år siden. Gratulerer, kjære alle offiserer, soldater og medlemmer her i Danmark!

3) Den Store Bededagen - "hvedeknopper" er nå fortært til morgenmad - og bønner bedes ekstra for land og folk.

Så er jeg også i dag ekstra glad for å oppleve danskenes stor kjærlighet til fellessang og salmesang. Den kjente Philip Faber synger hver dag, med alle som vil, på Dansk TV DR1. I dag fikk vi være med på denne sterke salmen, som er skrevet av den danske presten og dikteren Christian Richardt i 1867.
Den gir ekstra mening i dag.

Alltid freidig når du går
veier Gud tør kjenne,
selv om du til målet når
først ved verdens ende!

Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller

Krigsropet?

I mai 1888, mindre enn fire måneder etter at Frelsesarmeen startet her i Norge, var vårt ukemagasin Krigsropet å få kjøpt i Oslos gater. Det var sannsynligvis ingen diskusjon om navnet på bladet. Det engelske «The War Cry» hadde vært i produksjon i mange år i England og mange engelsktalende land. I Sverige og Danmark var også både Frälsningsarmèn/ Frelsens Hær og Stridsropet/ Krigsraabet også introdusert.

En av mine tidligere arbeidsgivere, Statoil, meldte i dag at de skifter navn. Jeg tviler på at nåværende navn hadde blitt valgt om vårt norske olje-, gass og energiselskap, enn si Frelsesarmeen og Krigsropet, hadde blitt etablert i dag. Men jeg tviler også på om noen i vår organisasjon vil seriøst vurdere å endre så sterke varemerkenavn som Frelsesarmeen og Krigsropet.

Jeg var en ivrig og motivert Krigsropsselger i årene jeg var korpsleder i Frelsesarmeen.  Jeg hørte stadig: «Jeg vil ikke ha krig, kall bladet for Fredsropet!» Det ga meg noen anledninger til å forklare at vi med Guds kjærlighet som drivkraft faktisk ønsker å kjempe mot ondskap, nød og alt som vil ødelegge. «Få deg en skikkelig jobb!», hørte jeg også noen ganger. Men som en del av min tjeneste føltes det absolutt meningsfullt å være en synlig og tilgjengelig ambassadør for Jesus og for Frelsesarmeen. 

Å selge Krigsropet er en flott mulighet til å få inntekter til Frelsesarmeen, men enda mer å nå ut med budskapet om frelse og håp gjennom både bladets innhold og direkte kontakt med mennesker som vanligvis ikke trør over dørterskelen til våre Frelsesarmelokaler.

I dag tenker jeg med takknemlighet på alle de av vårt soldater og medlemmer som ukentlig møter opp på gatehjørner og i kjøpesentre med det ukentlige antall Krigsrop som skal selges. Jeg tenker også med takknemlighet på at vi har et blad som har et innarbeidet og fortsatt svært meningsfullt navn.

Jeg tror på jomfrufødsel

Jeg har alltid trodd på jomfrufødselen, mest i entall, bestemt form. Jeg tror ikke jomfrufødsler er noe som er vanlig eller en anbefalt metode for å få barn. Men dette ene tilfellet, som mange bortforklarer eller ikke tror på, Jesu fødsel, tror jeg kan kalles en jomfrufødsel.

Jeg tror på under, at Gud kan gjøre mirakler som er ut over naturlovene han også har skapt. Derfor tror jeg at en jomfrufødsel er et mirakel Gud uten problemer kan ordne. Det vil si: Mirakelet er ikke fødselen, jomfrufødselen, men det er selve unnfangelsen som er et mysterium og et mirakel, jomfruunnfangelsen, om jeg må få introdusere et nytt ord.

Lukas, som skriver om Marias englebesøk 9 måneder før fødselen (Luk. 1. 26-38), var lege. Jeg er ikke lege, men jeg tror jeg er mer opplyst enn Lukas om dette med unnfangelse. Jeg vet at fra faren kommer en sædcelle og moren en eggcelle, og ved unnfangelsen smelter disse sammen til et embryo. Maria hadde ikke vært sammen med noen mann, men ble gravid ved at Den Hellige Ånd, altså Gud selv, «kom over henne».

Var Maria en surrogatmor? Var det Marias egg som smeltet sammen med Guds sædcelle, eventuelt en sædcelle som Gud skapte, eller var det et fullstendig embryo Gud plantet i Marias livmor? Kunne vi se Marias trekk i Jesus, det vil si at hun var biologisk mor? Og hvordan vistes farsgenene?

Kanskje dette ikke er viktig. Guds under og inngripen er like stort, og like lett eller vanskelig å tro på, om det var en sædcelle eller et embryo som kom fra Gud.

Men for synet på Maria kan dette kanskje ha noe å si. Jeg er ikke katolsk eller ortodoks kristen, men for disse har Maria en mye mer sentral plass enn hos oss «protestanter». Guds mor, kalles hun, og mange har kritisert katolikker for Mariadyrkelse. Men uansett hvordan vi snur og vender på det, hadde Maria et helt unikt oppdrag. Hun bar fram, fødte, og oppdro Jesus, som vi tror er Gud. Hun kan jo aldri ha vært i tvil. Annonseringen ved engelen Gabriel før unnfangelsen og vissheten om at hun ikke hadde vært sammen med noen mann må ha fått henne til å se på seg selv som Guds sønns mor.

Jesus var uten synd, og hvis det betyr uten syndig natur, tolker noen (katolikker) dette som om Maria også måtte ha en (genetisk) syndfri menneskenatur. Jeg er ikke opptatt av å ha rett svar på teologiske spissfindigheter, og er i hvert fall lite bevandret i mariologiens betydning for kristologien. Men det er noe spesielt ved Maria, som har fått en søndag oppkalt etter seg – Marias budskapsdag. Maria var villig, sa ja til å bli brukt, være en Herrens tjenerinne, da hun sa «La det skje».

Jeg takker Gud for den unge jenta Maria, som fikk så stor betydning og som fulgte Jesus til det siste, da han døde og ga seg selv for oss alle på korset.

Jeg tror på Maria, at det hun fortalte om unnfangelsen var sant. Hun må jo ha fortalt dette videre slik at Lukas kunne skrive det ned. Og ja, da tror jeg også at hun var jomfru da hun fødte Jesus.

Jeg tror på åpenhet og dialog

Av og til er det riktig og smart å holde kortene tett til brystet, ikke minst i kortspill. Ofte må ting holdes hemmelig. Noen samtaler må foregå i lukkede rom. Det er helt greit, og jeg deltar av og til i slike prosesser selv.

Men likevel: Jeg tror på åpenhet. Jeg tror det er godt om vi i hvert fall tenker at også de lukkede prosesser, det som holdes hemmelig og fortrolig, kan testes mot følgende spørsmål: Tåler det vi gjør, det vi sier og det vi beslutter dagslys? Kan vi se i øynene de vi snakker om dersom dette blir kjent, eller om det skulle bli skrevet en bok om oss? Er det noen flere vi nå burde ha snakket med?

Selv søker jeg informasjon og kunnskap, spesielt om det som interesserer meg og angår meg. Enda mer ønsker jeg å være involvert i det som jeg har fått ansvar for, enten det er familien min eller jobben min. Skal jeg ta beslutninger trenger jeg bakgrunnskunnskap. Jeg trenger også å søke råd, og jeg ønsker også å involvere de som det er relevant for i mine beslutninger. Jeg håper jeg er flink til dette.

Jeg liker ikke bare å bli fortalt at «sånn blir det med den saken» hvis dette er noe som jeg burde vært gitt anledning til å si min mening om. Jeg slapp heldigvis som barn å få som svar av min far «derfor» når jeg spurte om «hvorfor». Foreldrene mine både forklarte meg og spurte meg ofte på forhånd hva jeg mente. Når jeg visste de tok meg på alvor og hørte på meg var det lettere å godta deres avgjørelse.

Jeg tror ikke på enevelde. Jeg tror ikke på at en president, høvding eller leder har all makt og all kunnskap, eller at et godt «lukket rom» er kun inne i hodet til en enkelt mann eller kvinne.

Jeg tror på involvering og dialog.

Jeg tror ikke at alt blir verre

«Det var bedre før» sier mange. Jeg innrømmer at jeg også tenker slik av og til. Men HVA var bedre før, og hvordan måler vi det? Ja, jeg liker å mimre og savner tiden da ting ikke gikk så uendelig fort, at teknologien og jeg var bedre venner, at alle hadde sett de samme TV-programmene på NRK, at mødrene var hjemme og passet på oss barn, hadde middagen klar til pappa kom fra jobb og sørget for at strømper ble stoppet og undertøyet var ferdig strøket med brettekant i mitt lille garderobeskap.

Men hvis alt, ja ALT, sier noen, var bedre før, blir jo ting bare verre og verre. Det hører jeg også mange si, med pessimisme og påstander som knapt har noe sannhet i seg. Hva er det som blir verre? I Norge som i resten av verden, har svært mye blitt bedre, og blir stadig bedre. Levekår, levealder, helse, utdanning, materielle goder, trygghet, fred og fordragelighet mellom nasjoner er og har vært i bedring, for de aller fleste av oss på denne kloden.

Like lite som at alt blir verre kan vi si at alt blir bedre. Mye blir bedre og mye har blitt verre, enten generelt eller for noen av oss. Religionsforfølgelse, flyktningekriser, terror og religiøs ekstremisme er noe de fleste bekymrer seg for. Hva som defineres som «verre» er også subjektivt. For egen del anser jeg utviklingen innenfor bioteknologi, menneskehandel i ulike former, oppløsning av det tradisjonelle syn på familie og ekteskap og en økende sekularisering som en stor bekymring og en negativ utvikling.

Men jeg nekter å være med i «koret» som bare klager på at alt bare har blitt, for ikke å si, vil bli, verre. For det første har mye blitt bedre, ikke minst takket være det vår kristne bakgrunn, kultur, tro og motivasjon i vår del av verden har vært basert på. For det andre er hva som er bra og dårlig ofte en subjekt oppfatning. For det tredje er kun klaging et tegn på resignasjon. La oss i stedet bidra til at utviklingen, slik vi ser det, blir positiv. Å peke på en negativ utvikling og på farer er viktig, men å advare er kun halve delen av jobben. Det viktige er å peke på en alternativ vei, hvordan det vi anser som «gode krefter» kan forenes og ha en plan for å gjøre noe positivt med det som vi kaller problemer og farer.

Det er ingen naturlov som sier at utviklingen går bare en vei, det være seg innen eiendomsmarked og nasjonaløkonomi eller i hvor stor grad mennesker tror at det finnes en Gud. Det er heller ingen naturlov som sier at det er en pendel som svinger fram og tilbake.

La oss lære av historien, la oss ha kunnskap om nåtiden, men mest av alt, la oss ikke bli fatalister som tror at skjebnen eller naturlover styrer utviklingen. Vi kan gjøre noe med den.

For egen del har jeg også en dimensjon som går langt ut over hva jeg, eller hva vi mennesker sammen kan klare å få til. Troen på at Gud er allmektig og kan gripe inn i historiens gang, både i mitt eget liv og i nasjoners og folkeslags liv, gjør at jeg har tro på framtiden, spesielt når vi søker ham i bønn, legger vårt liv i hans hender og gjør vårt beste for at verden skal bli et bedre sted og at Guds rikes verdier skal vinne fram.

Jeg tror på juleundrene

I vår tid, i hele verden, er julen en kristen høytid. Det er en realitet, selv om noen legger annet innhold i julen og at man i eldgammel tid feiret vintersolverv. I hele verden feires Christmas (Kristus-messe), Weinacht (viemesse) og Noel (fødsel). Historien om Jesus som ble født i Betlehem, på guddommelig vis, står fortsatt i sentrum, med hyrder, vismenn, engler og stjerneskinn.

Noen kaller juleevangeliet en legende. Det betyr at historien, slik vi finner den i juleevangeliet, ikke må tas bokstavelig, men at vi kanskje finner snev av sannheter i den.

Michelangelo, slik han ser Guds
skapende finger - skaperunderet

Jeg tror heller ikke at alt kan tas helt bokstavelig. Men, jeg tror på historien, på innholdet og budskapet i juleevangeliet. Det er ikke bare en legende. Jeg tror også på det som, menneskelig sett, kan synes som helt utrolig. Det har med en grunnleggende tro på at det finnes en Gud som har mulighet for å skape og gå ut over det vi kan observere og forske ut ved studier av skaperverket.

Jeg tror ikke bare på juleunderet, men på juleundrene. Det er minst tre av dem, der ett er det aller største. Jeg tror på engler og at det var et englekor som sang, men det kommer i tillegg til undrene.

Det ene underet er Betlehemstjernen. Jeg tror selvsagt ikke at det var en stjerne som hang på himmelen som en ledeballong noen hundre meter eller kilometer rett foran vismennene. Men jeg tror både på vismennene og at det var en stjerne, langt der ute på stjernehimmelen, som stod i en posisjon som de kunne navigere etter.

Jeg tror også på jomfrufødselen. Skulle ikke Gud, som virkelig er en Gud som har alle «skapelsesmuligheter», kunne gjøre den unge jenta gravid, uten at noe samleie var gjennomført, enten ved å komplettere en eggcelle som var Marias, eller skape et helt nytt embryo i hennes livmor? Dette har nok teologiske implikasjoner, i synet på Maria, men for meg er dette meget enkelt. Fullt mulig, men ikke avgjørende. Det avgjørende er det som knyttes til det største underet.

Det største underet er at Gud ble menneske. Han ikledde seg menneskelighet, ble kjøtt og blod, gjennom Jesusbarnet, ja før det, ved selve unnfangelsen. Jeg tror på at Jesus var både sann Gud og sant menneske, at han viste oss hvem Gud er og fjernet skillet mellom oss ufullkomne mennesker og den fullkomne og evige Gud. Dette underet er den største julegave vi kan ta imot, verd all feiring, lovsang og tilbedelse.

Jeg istemmer med englekoret når vi også i år synger: «Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født»

Jeg tror på nåde

Som gutt lekte jeg mye cowboy og indianer i Vålandskogen i Stavanger. Krigens regler var klare: Ble vi fanget var vi fortapt. Likevel ba vi tynt for våre liv. Selv om vi var uten argumenter ba vi om nåde. Ingen nåde ble vist. Så da var det bare å telle høyt til hundre før vi var klar til kamp igjen.

(Illustrasjon: Kristine Dalen Risan)                                            

Ordet nåde er det beste ordet jeg vet. I dagligtale brukes det sjelden, annet enn at man ofte sier «han viste ingen nåde». Det betyr at ingen barmhjertighet, overbærenhet eller ny sjanse ble gitt.

Er man opptatt av gjengjeldelse, for ikke å si hevn, for urett som er begått, at folk skal gjøre opp for seg, da er nåde lite relevant. Vi må ta vår straff, vi må ta konsekvensene av de handlinger vi gjør. Det er både rett og rimelig. Vi kan ikke forvente at andre, eller samfunnet, bare skal si «det er greit, det gjør ingenting», selv om vi skulle både angre, be om tilgivelse og be om nåde.

Likevel: Du verden, så godt det gjør å kunne få noe godt som jeg ikke fortjener. Å bli møtt med kjærlighet og tilgivelse når jeg burde forvente en kald skulder eller en straff. Hvor ofte har jeg ikke ønsket at ting var ugjort, at handlinger bare kunne viskes ut og at konsekvensene ble borte, at jeg får en ny start. Det er dessverre ikke mulig, kanskje bortsett fra det siste; En ny start. Det får jeg når jeg blir vist nåde.

Jeg ønsker at jeg også kan vise andre mennesker nåde, selv om de har gjort ting mot meg, eller andre, som jeg mener bør straffes. Men en straff bør ikke vare evig. Nok er nok, og på et visst tidspunkt kan en «benådning» være en befrielse for alle, både den som gir nåde og den som får.

Størst av alt er kjærligheten sies det i Bibelen, og hele Guds vesen er kjærlighet. Kjærligheten ble synlig ved at Gud kom, gjennom Jesus Kristus, til jord. Det feirer vi i julen. Kjærligheten rommer mye, og ikke minst ordet nåde. Om jeg skulle velge så er begrepet nåde, et ord med kun fire bokstaver, det som best beskriver alt hva bibelens sentrum, Jesus, står for. Han viste ingen fordømmelse og han betalte boten, tok straffen som vi skulle hatt, for at vi skulle bli «benådet» og få en ny start, «blanke ark», helt ufortjent. Dette kalles nåde og den nåden får jeg lov til å tro på og hvile i.

«Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3.24)

Jeg tror på anger og tilgivelse

«Jeg beklager, hvis du føler at jeg har såret deg.» Dette utsagnet, og flere som ligner på dette, har gjort inntrykk på meg. Ikke fordi det oser av selverkjennelse og innrømmelser. Nei, tvert imot. Presset til å forsøke å redde sin egen fasade strekkes motvillig en hånd fram for å gjenopprette noe som har blitt ødelagt.

I de siste år har vi hørt flere sier at «de legger seg helt flat». Har man dummet seg ut, eller har et transportselskap sviktet kundene sine kan den beste strategien være å innrømme at kunden har rett, og vi gir opp å forsvare eller unnskylde oss.

Sjelden har jeg hørt en leder eller kommunikasjonsjef si: «Jeg angrer. Kan dere tilgi meg?»

Tvert imot har jeg hørt i såkalte «tett på-intervjuer» at flere har sagt at «jeg angrer ingenting», og så fortsetter man gjerne. «Hva godt skulle det føre med seg? Jeg kan jo ikke gjøre det om igjen». Hver gang jeg hører dette blir jeg litt lei meg, og tenker: Er det sant? Har de aldri gjort noe de skulle ønske var ugjort, noe de ser at var bevisst dårlig gjort overfor et medmenneske? Jeg mener også at det fins muligheter for å rette opp ting, i eget liv og overfor andre. Hvis vi kan vise anger.

Jeg er enig i at det sjelden tjener til noe godt å angre, enn si dyrke sin anger, når det gjelder viktige valg av f.eks. yrke, utdanning eller ektefelle. Vi må leve best mulig med våre valg. Men vi bør gi oss lov til å sette ord på og kjenne på vår anger. Deretter kan vi gjøre noe med den: Vi kan bli kvitt den og erkjenne at vi ikke kan gjøre noe med det som vi angrer på, og så leve videre og gjøre det best ut av det. Men enda bedre er at vi kan få tilgivelse for det gale vi har gjort overfor andre mennesker. Vi har ingen garanti, men du verden, så godt det gjør når noen sier: «Jeg tilgir deg. Vi legger det bak oss og starter på nytt. Jeg har hørt at du angrer, at du ikke ville gjort det igjen, og jeg tror deg på deg. Takk skal du ha!»

Tre små kineseres sang "Dørstokkmila"
anbefales.Inneholder livsvisdom.

De Tre små kinesere synger om «Dørstokkmila», om hvor vanskelig det er å ta første skrittet, gå over dørstokken. Men det er verdt å ta sjansen, ta steget. I beste fall blir det tilgivelse og forsoning, men uansett kan vi da se oss selv i speilet og si: «Jeg har forsøkt, jeg har gjort mitt, og nå kan jeg legge dette bak meg».

Ingen er perfekt. Vi har alle gjort ting jeg tror vi har godt av å angre på. Det er ikke mulig å få tilgivelse, en ny start på alle ting vi skulle ønske var ugjort. Men for meg, som kristen, har jeg en helt grunnleggende dimensjon i livet som jeg trøster meg til. Det er at jeg tror at Gud ser meg, og er glad i meg, og at jeg kan få legge hele mitt liv, og alt det som vi kaller for synd fram for Gud. Her kan jeg komme med min anger og her kan jeg be om tilgivelse og en ny start.

De fleste av oss kjenner vårt «Fader vår». Her lærer Jesus oss hvordan vi skal be. Vi sier her: «Tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere». Tilgivelse er med andre ord helt sentralt for at vi skal leve gode liv. Vi kan få tilgivelse av Gud, men vi skal også tilgi hverandre. Og hvordan kan tilgivelse gis uten anger?

Jeg tror på både anger og tilgivelse!

Jeg tror på frivillighet

En av de største privilegier vi mennesker har er friheten til å gjøre egne valg. Vi stritter imot når vi blir tvunget til å gjøre noe vi ikke vil eller noe som er imot vår overbevisning. Tvang er det motsatte av frivillighet. Det kan gjør vondt å bli tvunget av noen, når vi faktisk burde få lov til å velge selv. Jeg tror på frivillighet. Fri og villig, en fri vilje.

Skal barn få velge selv i ett og alt? Foreldrene vet oftest best, i hvert fall når barna er små. Når skal rusmisbrukere, psykiatriske pasienter, kriminelle, uten noen sammenligning, få gjøre som de vil? Når må hensynet til andre, til samfunnet veie tyngre enn verdien av frivillighet? I hvilke tilfeller vet samfunnet, hjelpeapparatet og pårørende bedre hva som er best for de som kanskje bør settes under tvang? Skal samfunnet og politikere pålegge inn-byggerne ordninger for skolegang, oppvekst, trosfrihet, og hva med skatteplikt, trafikkregler og arbeidslivsregler? 

Når vi tenker oss om er vår frihet til å gjøre akkurat som vi vil ganske begrenset. Ondskap, dumskap og egoisme kan for eksempel ikke få fritt spillerom. Vi må ta hensyn til hverandre. Vi må skape et godt samfunn og bidra til gode liv, hva nå enn vi måtte legge i begrepet «godt».

Men at et godt samfunn består av god helse, nok mat, trygghet, mest mulig kjærlighet og minst mulig hat, nød, sykdom og ulykker, er noe de fleste av oss er enige om og som vi sammen skal strekke oss etter. Og da er tvang, eller det som noen få kan oppleve som tvang, en nødvendighet. Likevel er frihet til å kunne ta egne valg, under gode rammer, en verdi vi setter høyt.

Gammel karikaturtegning av frelsessoldaters iver. Ikke mye
 frivillighet, akkurat; "Her er en som vil frelses, løytnant!"

Noen tror at religion betyr tvang og går på bekostning av frihet. Det kan nok være rett, både når det gjelder enkelte religioner og personer i alle religioners og ideologiers utøvelse og praksis av det de står for og tror på.

For meg, som kristen, er tvert imot frivillighet noe av det mest fantastiske og helt grunnleggende ved den Gud som jeg tror på. Vi er skapt med en fri vilje. Vi er ikke automater, styrt av en skjebne, der det sitter en Gud og trekker i alle tråder. Vi har fått frihet, og ansvar, til å gjøre våre egne valg. Det gjelder også å si ja eller nei til å tro på Bibelens evangelium om Jesus og om det f.eks. er Sannheten med stor S, eller bare en av mange bøkers eller personers framstilling av sannheter om Gud eller fine verdier.

Mange vitenskapsmenn, fysikere og matematikere som ikke tror på Gud, har problemer med å finne rom for fri vilje, hvis alt er bare formler og molekyler. På samme måte har mange religiøse, spesielt i forhold til Islam, problemer med å finne rom for en fri vilje om Gud styrer og godkjenner alt som skjer. Filosofer har også spekulert mye på menneskers mulige eller manglende frie vilje opp mot menneskers ansvar for egne handlinger. 

Men jeg, som tror på Bibelens Gud, den treenige Gud, tror på at Gud, i kjærlighet har latt oss alle leve i en frihet, frihet fra tvang og «fjernstyring» fra Ham.

Jeg takker hver dag at jeg får gjøre egne valg, helt frivillig. Jeg takker også for de gode rammer jeg får gjøre disse i og for at jeg ofte kan basere mine valg på gode råd og anbefalinger uten at jeg føler meg tvunget. 

Jeg tror på frihet

Frihet, likhet og brorskap er Frankrikes nasjonale motto. Det skriver seg tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon. Det er et flott motto, og dette er noe jeg tror på. Jeg har allerede skrevet at jeg tror på fellesskapet (brorskapet) og mennesket (likhet og likeverd). Jeg tror også at det verd å tro på og kjempe for friheten.

Statue of  Liberty

Norge var okkupert i fem år, men 8. mai 1945 kunne vi feire friheten og frigjøringen. I grunnloven vår kan vi lese i første paragraf: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige» Vi lever i et fritt land, der frihet er en grunnleggende verdi. Selve symbolet på frihet og uavhengighet for amerikanerne er frihetsgudinnen. Den står ved innseilingen til New York og er en gave til USA fra det franske folk.

Frihet for landet og frihet for den enkelte setter vel alle pris på? Jeg tror på gode løsninger for både individet og fellesskapet. Jeg toner ikke her politisk flagg, men gode fellesskapsløsninger (rød politikk?) og frihet til å velge selv (blå politikk?) er viktig for meg. Jeg liker ikke tvang, verken at politikere i for stor grad skal få styre hva som er best for meg og min familie eller at makt-personer skal få styre eller kneble meg. Jeg søker frihet, samtidig som jeg gjerne vil ta ansvar og forplikte meg til noe som er viktigere enn meg selv. Familien, fellesskapet, nasjonen og mine trossøsken er slike eksempler.

Det er mange ting som kan binde oss. Vår fortid, opplevelser i oppvekstår, ting som vi både er skyld i selv og som vi uskyldig kan være offer for. Det er også flere måter vi kan bli satt i frihet fra disse tingene: Forsoning og tilgivelse oss mennesker mellom, terapi, veiledning og sjelesorg.

Det viktigste for meg er den frihet jeg kjenner jeg har fått gjennom min tro på Bibelens Gud og han som har vist oss Guds sanne sinnelag og ansikt, Jesus Kristus. Han har satt meg fri fra fortidens synd, skam og fordømmelse. Det kalles for nåde, en ufortjent, guddommelig tilgivelse. Denne får jeg dersom jeg selv kan tilgi og vil gjøre opp overfor de som jeg har behandlet dårlig.

Paulus skriver i Romerbrevet (8.1-2): «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.  For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov.» og i brevet til Galaterne (5.1) «Til frihet har Kristus frigjort oss.»

Noen lever i den misoppfatningen at kristendom er en «tvangstrøye». For noen har det dessverre blitt opplevd slik, og det er ubeskrivelig trist. Slik skal det ikke være, og slik har det aldri vært for meg. Som kristen opplever jeg kjærlighet, glede, fred og FRIHET.

Jeg tror på fellesskapet

Jeg trives alene. Men etter en stund savner jeg noen å være sammen med. Kona, familien, arbeidskolleger og venner, i passe doser, føler jeg meg helt avhengig av.

Vi mennesker er ikke skapt til å være alene. Vi er skapt for fellesskap, for å ha relasjoner til andre. Alene kan vi verken elske eller bli elsket. Alene er det ingen som har bruk for oss. Det handler om å se og å bli sett, dele gleder og sorger sammen.

Ett av svært mange fellesskap i Frelsesarmeen

Jeg liker sport. Gjerne individuell idrett, men aller mest lagidrett, fotball, håndball og stafetter. Når idrettsheltene kjemper for noe større enn seg selv, laget sitt, landet sitt, fellesskapet. Da handler det om samarbeid, samspill og om å gjøre hverandre gode.

Derfor er familien, nabolaget, bygda, foreninger, organisasjoner så viktige. Vi står sammen om noe. Selv tilhører jeg Frelsesarmeen. Det er et både unikt og annerledes enn mye annet, men også et relativt normalt og klassisk fellesskap. Vi står sammen om noe, et oppdrag, et mål, felles verdier, som ikke er relative, men forankret i noe som er større enn fellesskapet, nemlig Bibelen, som er Guds ord.

Å høre til et fellesskap, å leve i relasjon til andre er noe som jeg tror er viktig for alle mennesker, uansett om de tror på en Gud eller en «skaper». Men jeg tror vi er skapt for å leve i fellesskap både med hverandre og med Gud. Bibelens Gud er selv relasjonell, noe som forklares i treenigheten. Fader (Skaper og livgiver), Sønn (brobygger og synliggjøring av Gud) og Ånd (kraftkilden). Her gis det rom for kjærlighet både hos Gud selv og til oss.

Vi kan lese i skapelsesberetningen (1. Mos. 1.26): «Gud sa: La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss». Her er det ikke entall, men flertall, både for Gud (oss) og for mennesker.

Gud er kjærlighet. Dette viste han oss gjennom Jesus. Det gjør at vi kan ha samfunn både med Gud og hverandre. Vi som er kristne er en del av et fellesskap som vi kaller «De helliges samfunn». Det bør være kjent for de aller fleste, i og med at vi sier i trosbekjennelsen. «Jeg tror på Gud Fader»… «Jeg tror på Jesus Kristus»… og jeg tror «Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn,…»

Jeg er glad for at jeg er en del av den verdensvide, universelle kirke, som kan stå for denne trosbekjennelsen. Vi er en del av den store familien som jeg kaller Guds familie, fellesskapet som kalles «De helliges samfunn». Her er det ingen kvoter eller plassbegrensninger og derfor er det plass for både deg og meg, om vi ønsker det.

Jeg tror på mennesket

Menneskehetens historie har vist oss hva som kan bo i oss mennesker. Stor kunst, vakker musikk, poesi, omtanke for hverandre, framskritt og oppfinnelser. I mennesket bor det mye godt.

Omtrent slik har vi alle vært

Men historien har vist at alt er ikke godt. En utspekulert ondskap, drevet av egoisme, maktbegjær og grådighet har ført til ufattelige lidelser, ødeleggelser og tilbakeskritt i historien. Det tar ikke slutt, og vi ser det rundt oss i dag også, i nyhetsbildet og i vårt nærmiljø.

Er mennesket godt eller vondt? I kirken har vi hørt bekjennelsen om at vi er arme, syndige mennesker. I Bibelen kan vi lese at Paulus skriver om seg selv (Rom. 7.14): «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt.» Men det står også mye godt om oss mennesker i Bibelen, ikke minst at vi er skapt i Guds bilde.

Menneskesyn og menneskeverd er sentrale begrep i dag. Hvis vi bare er molekyler og fysiske og kjemiske prosesser er det vanskelig å finne noe sted å forankre vår verdi. Er menneskeverdet gradert, avhengig av hvor flinke, gode eller produktive vi er? Er vi like mye verd fra unnfangelse til hjertet en dag slutter å slå? Hvordan ser vi på oss selv? Mange forakter seg selv, mange sliter med selvtillit.

Jeg har tro på oss mennesker. Jeg tror det bor noe godt i oss alle. Men jeg fortviles når jeg ser ondskap og egoisme, som kan ødelegge så mye og som får meg til å tvile på oss mennesker.

Livet er en blanding mellom lys og mørke, medgang og motgang, glede og sorg. Ujevn blanding. Noen har mer av det ene enn det andre. Det er ikke likt fordelt. Slik tror jeg det også er med menneskets iboende godhet og iboende ondskap. Likevel tror jeg på mennesket. Jeg tviholder på troen på at det bor i det minste litt godt, et positivt potensiale i oss alle.

Likevel er min tro begrenset. Jeg har sett for mye og jeg innrømmer at jeg har blitt skuffet fordi jeg har trodd for godt. Men min tro er stor.

Den aller største troen og tilliten har jeg til Gud, til Skaperen. Alt skapte han godt, og mennesket er det ypperste i skapelsen. La oss støtte og hjelpe hverandre, bekjempe menneskers ondskap og framelske menneskers godhet. Må Gud, han som er fullkommen og uten feil, hjelpe oss!

Jeg tror på vitenskapen

Jeg tror på vitenskapen. Menneskets nysgjerrighet har gitt svar på mange spørsmål, helt fra den gang i eldgammel tid da han og hun stod og undret seg og så på den lysende stjernehimmelen. Siden lærte de å tenne og temme ild. De lærte å dyrke korn, få hjelp av vannet og vinden til å frakte og til å få energi. Tegn for ord og tall ble til hjelp for tale og telling, handel og kommunikasjon. Siden kom matematikk, fysikk, kjemi og biologi. Vi lærte å temme naturen, litt etter litt, forstå den, mer og mer, gjøre nytte av den, holde oss friskere, reise raskere, kommunisere raskere, bedre, billigere. Kloden er ikke lenger så stor og verden har bare blitt større.

Albert Einstein - en som forstod mye

Jeg elsker tall og kunnskap. Jeg har både studert og prestert. Jeg liker å forstå. Jeg tror på vitenskapen og vi forstår mer og mer av naturen og skaperverket. Men jeg forstår ikke alt, og ingen jeg kjenner forstår alt.

Jo, mer jeg forstår, jo mer innser jeg at jeg aldri vil forstå alt. Hvordan det hele startet og hvordan naturens ufattelige mangfold og samspill kan forklares ved at det kommer av ingenting, via tilfeldig utvikling til det ufattelige vi ser i dag. Vitenskapen har tatt feil, så mange ganger, men vi forstår, kan forklare og modellere stadig mer. Jeg er glad vi har vitenskapen.

Jeg tror på vitenskapen og jeg tror på Skaperen og Livgiveren som står bak det hele. I dette er det ingen motsetning. Jeg tror at Gud har gitt oss vår fantastiske, avanserte hjerne, som kan forklares med atomer, molekyler, celler, nervetråder og prosesser. Vi har fått den og kan bruke den til å forstå og bruke vitenskapen til glede og nytte for oss alle.

Jeg kan tvile, både på vitenskapen og på Gud, slik jeg har fått et glimt av ham. Men jeg velger å tro aller mest på Gud, både som Petter Dass så ham og sa ”Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde” og som Forkynneren i Bibelen (3,11) sier det så treffende:

”Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.”

Mitt ankerfeste

Det finnes ikke noe fast punkt på jorden, i solsystemet og galaksene, i universet. Alt beveger seg, roterer og tiltrekker hverandre. Rom og tid kan ikke gripes, stanses.

.

Hva er verdier? Finnes det en absolutt sannheter? 

Alt synes å være relativt.

Alt synes å være i bevegelse.

Men:

Jeg har et fast holdepunkt, der mitt liv, mine verdier har sin faste forankring.

Det er Gud, som er skaperen og livgiveren. 

Han er utenfor tid og rom. Han er for meg sannheten og livet.

Derfor er ikke alt like gyldig.

Derfor ber jeg om aldri å bli likegyldig.

Hvem tjener jeg?

Min livgiver og min oppdragsgiver.

Jeg takker deg for livet. Jeg takker deg for at du kan bruke meg.

Jeg takker deg for at det ikke er meg selv jeg skal prakke på noen. Jeg takker for at jeg ikke skal vinne noen popularitetskonkurranse. Likevel: Hjelp du meg til ikke å stenge for deg eller din kjærlighet. Hjelp du meg til å gjøre mitt beste.

Jeg takker deg for at ingen mennesker, verken over meg eller rundt meg, har større autoritet enn deg, min Herre og min Gud! Men jeg takker deg for alle mennesker du sender i min veg. Hjelp du meg å elske dem, med din kjærlighet, uten unntak.

Jeg ber deg om styrke for dagen, for prøvelser, for alt som møter meg. Gi meg mot til å tale mot urett, spesielt den som ikke rammer meg selv. Gi meg øyne som ser og ører som hører.

Minn meg daglig på at det er deg jeg skal tjene og elske, av hele mitt hjerte, all min kraft og all min forstand. Lær du meg også å elske min neste, som meg selv.

Bevar mitt hjerte Gud.

Takk - for alle disse ufullkomne, hellige, villige, synlige....

Takk, Gud, for alle disse mennesker!

Takk for alle som har gått foran!

Takk for alle som med sitt liv har vist et glimt av Jesus, et glimt at Guds rike - for meg!

Takk, også for de jeg aldri kjente

Takk for at de har gjort det med sine ord - ord som de sa, ord som ble skrevet ned.

Takk for at de har gjort det ved å tale frimodig, med risiko for eget omdømme - når de kunne ha tiet.

Takk for at de har gjort det ved å velge å tie  - når de kunne valgt å tale ord som sårer, ord som bryter ned.

Takk for at de har gjort det med sine gjerninger.

Takk for alle som skrev fantastiske sanger

Keith Green er en av mange

Takk for alle som brukte sitt sangtalent til å formidle sannheter om deg, Gud.

Takk for alle som, med fare for å bli mistolket, våget å fortelle om sitt liv med deg, for oss andre.

Takk for alle som la ned timer og krefter, i kjærlighet for andre.

Takk for alle som presenterte meg for disse menneskene.

Mange av dem er ikke lenger blant oss, men selv etter sin død taler de til meg, inspirerer meg.

De var ikke helgener, feilfrie, men de var en del av familien jeg får tilhøre - de helliges samfunn - på tvers av nasjoner, kirkesamfunn og organisasjoner.

Takk for alle som fortsatt er blant oss, og inspirerer meg, som får oss til å løfte blikket og presenterer deg for oss!

Takk, Gud!

Julestemning og julebudskap

Det er fortsatt noen dager til jul, men vi har allerede fått store doser av jul. Julemat, julepynt, julekonserter, juleavslutninger, ja, svært mye har satt oss i julestemning. Jula er snart her og jula er snart over. Jeg gleder meg til jul, og elsker alt som hører til. Det setter meg i julestemning.

Noen gjetere fikk verdens beste budskap

Men jula inneholder noe langt mer enn julestemning. For oss som tror på Jesus er jula selve høydepunktet i Guds inngripen i verdenshistorien. Julebudskapet er aller viktigst. Det er selve kjernen, innholdet som julestemningen rammer inn.

Og hva er budskapet? Jo, det er evangeliet om Jesus. Evangelium betyr ”godt budskap”. Det var dette engler først ga til en ung jente, Maria, så til hennes forlovede, Josef, og 9 måneder senere til noen gjetere på Betlehemsmarkene. De sa:  ”I dag er det født dere en frelser” (Luk.2.11). Josef ga den nyfødte navnet Jesus, slik engelen hadde instruert ham i drømmen: ”Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matt.1.21)

Julens budskap, at verdens frelser kom for å være blant oss, er den aller største gaven, ikke bare i jula, men hele året. Ha en velsignet, god jul!

Korsets seier

En av ukeavisene jeg jevnlig leser heter ”Korsets seier”.  Jeg liker navnet. Jeg liker det fordi det så presist sier hva utgiveren har på hjertet. Og jeg liker det fordi jeg selv har det samme budskapet på hjertet.

Det er Pinsebevegelsen i Norge som gir ut denne avisa. De fleste av leserne tilhører nok denne bevegelsen, eller kjenner seg beslektet med den. Alle disse forstår sikkert hva som ligger i navnet, men forstår mennesker som ikke er kristne dette?

Jeg tviler på det, men navnet er godt og jeg kan aldri tenke meg at de ansvarlige for bladet vil endre navn. Navnet er tydelig og innarbeidet, et varemerke. Bladets budskap er å fortelle om seieren som Jesus vant på korset. Det er nok til å fylle bladet med interessant lesning, uke etter uke. Teori, undervisning, rapporter, vitnesbyrd. Stadig noe nytt, om nytt liv, forvandlede liv, ikke på grunn av korset, men på grunn av det som skjedde på korset.

Budskapet er slitesterkt, uavhengig at tid og det samfunn vi lever i.

Jeg liker gode navn med innhold. Selv skriver jeg av og til i Krigsropet, også et blad med et tydelig navn. Det er en annen historie, som jeg helt sikkert kommer tilbake til.

Påske og bøker

Påsken er en tid for å lese. Påske og bøker henger sammen, spesielt krimlitteratur. Denne påsken har jeg fire forfattere som påvirker meg, eller egentlig fem. De fire er Levi Henriksen, Gunnar Staalesen, Notto Thelle og Joseph Ratzinger. Vidt forskjellig litteratur, men alle forbinder jeg med påske. De to første med krim og spenning. De sto siste også med kriminalhistorie som viktig ingrediens, men med påskens egentlige hovedperson, i vår kultur, i fokus.

Fastetiden, som  er en 40 dagers forberedelsestid til påsken, er over. Både fastetid og påsketid er en viktig tid for meg å fordype meg i historien om Jesus, som når sitt klimaks på langfredag og påskedag. Det er skrevet så mye fin litteratur om dette. Andreas Fibigers bok, ”Guds Lam”, er ikke uten grunn en av de mest leste og omfavnede fastebøker. Mange bøker handler om korsets mysterium. Det er påskens sentrum, det Jesus gjorde på korset, innpakket i lidelse, død, svik, rettergang, konspirasjonsteorier og alt som hører med i god ”påskekrim”.

Den femte forfatteren som følger meg, denne påsken, er Lukas. Historieskriveren som skrev både Lukas evangelium og Apostlenes gjerninger. I Lukas sin evangelieversjon kan jeg lese om hendelsene rundt Jesus, hva han gjorde, hva han sa og hva som skjedde.

Jeg anbefaler god litteratur nå i påsken, og mest av alt anbefaler jeg å lese evangelietekstene om hva som skjedde i Jerusalem, i en liten uke, for snart to tusen år siden. Det er mer enn bare god litteratur, et godt plott. Det er historiens viktigste hendelse, og for oss som tror er det Guds store inngripen i verdenshistorien og i vårt eget liv.

God påske!

Skriften på veggen – Korset på veggen

I Frelsesarmeen er vi opptatt av symboler og ytre ting, selv om vi egentlig fester vår lit til at forholdet til Gud er helt uavhengig at ytre ting og strukturer. Likevel har vi uniformer og flagg. Vi har våre farger og våre slagord. Vi har symboler og logoer. Frelsesarmeskjoldet er det korte blikkfanget utad. Frelsesarmekrona er enda eldre og har en mye større, dypere og bredere symbolikk enn skjoldet. Krona er verdt et langt foredrag, en andakt, en meditasjon. Krona skal finnes i alle våre lokaler, sammen med flagget og et bønnealter som kalles botsbenk, der det oftest ligger en åpen bibel. Ordet, eller Skriften, er også helt sentralt i vårt liv og vårt virke.

Noe symbolikk er krevende og trenger mye forklaring. Det aller viktigste symbolet er også det enkleste. Det er korset. To enkle pinner lagt i kors. Det sier mer enn tusen ord og er også sentralt plassert midt i Frelsesarmekrona. Korset er forstått på alle språk. Det forteller om Jesus Kristus og at der korset finnes der er det også mennesker som tror på og forkynner Kristus.

Fjerner vi alle symbolikk som er spesielt for Frelsesarmeen, står vi likevel sammen med alle andre kristne om to ting: Korset og Bibelen. Eller Korset og Skriften. Vår tro er på ham som gjorde alt ferdig for oss på korset, og vår tro bygger på Bibelen som er Guds ord. Derfor har vi gjerne også et kors i lokalet vårt, gjerne på veggen.

Jeg var nylig på Island, og i huset til den nye forsamlingen vår i Reykjanesbær så jeg ikke bare korset på veggen, men også ”skriften på veggen”. En fantastisk kombinasjon. Skriften formet som et kors. Og ordene fra Skriften var intet ringere enn Herrens velsignelse.

Jeg kan vanskelig tenke meg noe finere å bli møtt med enn korset, og en hilsen fra Guds ord: ”Vær velsignet”.