Barneombud for alle barn, også de ufødte barn?

Vi har fått nytt barneombud. Anne Lindboe heter hun og har gitt et godt inntrykk i intervjuene jeg har sett. Flott at alle barn har et ombud, tenkte jeg. Så tenkte jeg litt mer. Jeg tenkte på om det gjelder alle barn, også de ufødte barn?

I Wikipedia leser jeg at et barn er et menneske som er mellom fødsel og 18 år. I samfunnet snakker man om at man har fått et barn først når det er født. Man er plutselig blitt far eller mor? Men før fødselen er barnet ikke regnet med, på ordentlig?

I et høringssvar fra august 2009 om LAR-forskrift for rusmisbrukere er ”Barneombudet bekymret for de gravide i behandling og de barn som fødes med abstinenser”. Det betyr altså at ombudet uttaler seg på vegne av barn som ennå ikke er født. Er det framtidige barn eller et individ som enda ikke har blitt et barn? I 2008 sa daværende barneombud Reidar Hjermann til avisen MagazinetDagen at  ”Barneombudet bare skal kjempe for de ufødte barn det er bestemt skal bringes fram til fødsel».

Det ufødte barn trenger virkelig et ombud, ikke bare for å unngå at det skal få varige men etter at det født. Men også for at det skal bli født inn i gode hjem, hos foreldre som vil ta seg av det. Og enda mer, et ombud som faktisk sikrer at barnet blir født og overlever de faser der foreldre, spesielt mor, har mulighet for å velge abort.

FNs barnekonvensjon sier mye bra om barn. i artikkel 6 og 7 kan vi lese at ethvert barn har rett til liv, at det så langt som mulig skal sikres at barn overlever og vokser opp og at barnet skal registreres straks etter fødsel. Et barn er altså et barn både før og etter fødsel!

Salmisten sier til Gud: ”Dine øyne så meg da jeg var et foster” (Salme 139.16)

For oss som tror på en Gud som har skapt oss, må vi også se det ufødte barnet og kjempe for dets rett til liv og oppvekst.

Kjærlighetens kilde - ondskapens kilde

Jeg har aldri vært i tvil om at Gud er kjærlighetens kilde. Kjærligheten er det fremste tegnet på Guds virkning i oss mennesker. Åndens frukt er kjærlighet (Gal 5.22 ). I Jakobs brev 1 17 kan vi også lese at ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra”.

Jeg tilhører Frelsesarmeen og vi sier at vi er i krig. Gud er vår oppdragsgiver og vi prøver etter beste evne å bruke hans kjærlighet som våpen.  

Men det er ingen kamp, ingen krig om det ikke finnes noen eller noe å slåss i mot. Vi kjemper for Gud, men hvem eller hva kjemper vi mot? Hva er motsetningen til kjærlighet? Svaret er innlysende. Ondskap og hat. Og hvem er Guds motstander? Gud beskriver ham som djevelen.

Frelsearmeens grunnlegger, William Booth, sa i 1878, at vi er i en ”krig som skal bringe sann fred i hjerter og hjem til de verste og tøffeste mennesker, og som skal ryste djevelens herredømme over alt!”

Jeg har ingen spesialkompetanse på djevel og ondskap. Men at det finnes ondskap og hat rundt oss er det ingen tvil om. Ikke all lidelse og nød kan forklares eller spores til menneskers onde handlinger. Verden er heller ikke svart hvitt. Det finnes god handlinger, onde handlinger og det som ikke er noe av delene.

Men jeg tror at mennesker har fått en fri vilje, og at vi alle kan gjøre både gode og onde handlinger. De onde handlinger kan komme både ubevisst fra en skadet og grenseløs menneskenatur, og det kan komme fra et aktivt ondt valg.

Jeg tror at når vi holder oss nær Gud og lar oss prege av ham, vil vi gjøre gode valg og redusere sannsynligheten for å gjøre onde valg.

Det er så lett å snakke om Gud og om kjærlighet, men så vanskelig å snakke om det motsatte. Men i Det nye testamentet er satan og djevel nevnt over femti ganger, og ondskapen er reell, rundt oss.

Jeg anbefaler oss alle å vokte oss fra destruktive krefter rundt oss og søke kjærlighetens kilde.

Ordet om korset er dårskap!

Det er et tankekors at vårt fremste kristne symbol, korset, provoserer og blir sett ned på. På dette korset ble han som vi tror er verdens frelser spikret fast og løftet opp til fornedrelse, spott og spe. Snakk om klimaks for en konge!

Paulus sier det helt klart at vi som elsker korset og den korsfestede ikke blir ansett som de mest vise og anerkjente i samfunnet:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet. Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.( 1. Kor. 1.18-24)

Korset er i seg selv ingenting annet enn to pinner lagt i kors. Men med Jesus Kristus sin seier over synden og dødsrikets krefter, er korset symbolet på Guds frelsesverk, for alle oss som tror og setter vår lit til Guds visdom.

Synd - Finnes det fortsatt, i vår tid?

Bjørn Eidsvåg sang i sin tid strofen ”De lover og lyger og selger Jesus på billigsalg”. Kritikken kan gå i flere retninger. Den kan gå mot de som lover gull og grønne skoger, om bare man tror nok, tror rett, ber nok og ber rett. Det er ille, enig i det, men vel så ille er de som prøver å selge en kristendom som sier at Gud er som en grenseløs, kjærlig bestemor, som sier at vi kan gjøre som vi vil, tror hva vi vil og at alle kommer til himmelen, hvis det da finnes en slik. De sier at Gud er en kraft, som vi ikke kan forstå og at Bibelen er et ufullkomment menneskelig forsøk på å beskrive Gud.

Hvis vi tar Bibelen på alvor, og tar med alt som står, risikerer vi at folk ikke liker det og at vi må gjøre noen grep i våre egne liv.
Jeg tror at Bibelen er Guds ord, og at hvis vi tror dette er det logisk å ta Gud på ordet. Derfor kan vi ikke velge bort det vi ikke liker. Derfor skal vi slippe å spekulere i om Jesus, Paulus eller David virkelig sa det som sitatene i vår Bibel sier.

Derfor har ikke begrep som synd og fortapelse blitt definert bort som politisk ukorrekte, umoderne eller i mot samfunnets flertallsoppfatninger.

Det vesentlige poenget ved Bibelens sentrum, Jesus, er knyttet til synd. Uten synd, ingen frelse, ingen forsoning, intet poeng ved korset og påsken.

Synden er ikke avskaffet, ei heller skylden og skammen. Ordet synd er gjentatt over 200 ganger i Bibelen, over alt i Bibelen, noe bibeloversetterne ved siste utgave selvsagt har oversatt så korrekt som mulig fra grunntekstene.

Jeg har ingen intensjon om å prøve meg på en konkret syndekatalog, for den kan både bli uendelig lang, og ikke minst diskutabel og svært ulik fra person til person. Synd er knyttet til prinsipper og til holdninger. Men synd er ikke noe diffust, ei heller bare noe kollektivt. Synd er konkret og synd er personlig.

Alt som kan stenge for vårt åpne forhold til Gud, alt som kan ødelegge og ta plassen for Guds rikes verdier, kan bli til synd for oss. Men det finnes tilgivelse for våre synder. Det finnes mulighet for å gjøre opp for oss. Det både er godt og gjør godt.

De såkalte klassiske dødssynder, syv i tallet, som er et motstykke til de gode dyder, dekker til en viss grad hva som kan være synd: Hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Enda mer dekker brudd på de ti bud, eller kjærlighetsbudet om å elske Gud og vår neste, hva som er synd.

Det er bare en som er uten synd. Det er Gud. Gud kan ikke besmittes med synd. I den fullkomne verden, hos Gud, finnes ikke synd, og det var denne Jesus tok et oppgjør med, på vegne av alle som tror.

Teologien, og den logiske utredningen av denne, krever både mye tid, plass og tro, for at vi skal forstå og akseptere at det Jesus gjorde gjelder oss.

Men at det finnes synd; tanker, ord og gjerninger som er destruktive, ukjærlige, egoistiske, ja, fjerne fra de verdier og de bud som Jesus ga oss, det er jeg sikker på at det er flere enn meg som både ser og erfarer.

Dette må vi ikke være redde for å sette ord på. Dette må vi fortelle til barn og unge. Det er forskjell på godt og ondt. Det er forskjell på rett og galt.

Rettesnoren for dette har jeg funnet i Bibelen. Løsningen og befrielsen har jeg funnet hos Jesus Kristus.

Derfor hopper jeg ikke over Bibelens klare presentasjon av dette:

”Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv, i Kristus Jesus” (Rom. 6.23)

Korset - et kjærlighetssymbol

Det er snart påske og da er tanker om korset, korstanker og tankekors svært relevante, i hvert fall for meg. Påske kan gjerne være sol, snø, fridager, fellesskap, påskekrim og avkopling, også for meg. Men for oss som tar Bibelens budskap om Jesus inn over oss, handler påsken om det som Jesus gjorde en helt spesiell påskehøytid i Jerusalem for snart 2000 år siden.

Jødene kalte påsken ”Den usyrede brøds høytid”, og det var en markering av israelsfolket utmarsj fra Egypt og redningen fra faraos forfølgelse. Men Jesus, denne folketaleren, undergjøreren og læreren fra Nasaret, ga påsken et nytt innhold.

Den kristne høytiden som feires over hele jorden har ikke glemt israelsfolket utfrielse, da de først spiste usyret brød og påskelam. Blodet fra det slaktede påskelam ble strøket over inngangsdøren, og var tegnet på at dødsengelen skulle gå forbi israelittenes hus (Les i 2 Mosebok kapittel 12)

Det gjaldt den gang, på Moses sin tid, men Jesus gjorde noe nytt, som har fått betydning for alle som vil tro på ham, også i vår tid. Døperen Johannes kalte Jesus ”Guds Lam, som bærer verdens synd”. Jesus ga sitt liv på korset og var derfor som et offerlam som ga sitt blod som et sonoffer for at vi skulle få evig liv.

Det nytter ikke å beskrive eller forklare den kristne påskens bredde og dybde i en kort blogg. Men hele den kristne tro baseres på at budskapet om Jesu forsoningsdød og oppstandelse fra de døde er sant. Er det bare diktet opp faller alt sammen. Det handler om å tro. Jeg oppfordrer deg å bruke påsken til å lese og fordype deg i Bibelens påskebudskap. Det finnes mye god litteratur som også kan være til hjelp.

Det unike med Jesus er ikke at han gikk i døden for andre. Det er det mange som har gjort. Det unike er innholdet og betydningen det fikk. Det unike er knyttet til korset. Korset, dette jødiske tortur- og henrettelsesinstrumentet, har blitt selve symbolet på påskens innhold og på Guds kjærlighet til oss. Det er et tankekors at noe så grusomt har blitt noe så fint!

Korset representerer den kristne tro. Bildet av det tomme korset sier mer enn tusen ord. Korset er i sentrum av det norske flagget. Korset er i sentrum av Frelsesarmeens symbolmettede emblem, ”krona”. Korset er påskesymbolet. Korset er symbolet som provoserer, som det kan forbindes både forbud og fare ved, for dem som bærer det.

Korset er vakkert. Korset er symbolet på kjærlighet, guddommelig kjærlighet.

”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5.8)

Skal jeg få nytt dørskilt?

Jeg har alltid trodd på Jesus. Da jeg var liten lærte jeg å be aftenbønn og det var viktig for meg at Jesus skulle få bo i hjertet mitt. Jeg åpnet hjertedøren og slapp ham inn. Jeg lærte også at Jesus både så meg og ville være sammen med meg, uansett hvor jeg gikk. Det har vært godt for meg, også som voksen, å tenke på Jesus på denne måten.

Men i dag leste jeg i boken ”Guds Lam” av Andreas Fibiger, om Jesus som var hjemme hos søsknene Maria, Marta og Lasarus i byen Betania. Her følte Jesus seg hjemme og var alltid velkommen. Maria var en som lyttet til Jesus, Marta var en som tjente Jesus og Lasarus var en som synliggjorde Jesu makt. (Jesus hadde gjort under i hans liv). Jesus kjente seg hjemme hos dem.

Selv om jeg har flyttet svært mange ganger i mitt voksne liv, har jeg alltid hatt et hjem. Som nygifte var vi to i hjemmet. Så vokste antallet gradvis til fem. Nå er vi tre. I hjemmet er jeg trygg og slapper av i mine egen komfortsone. Her bor vi.

Men etter denne morgenens lesestund leker jeg med tanken på å endre tellemåte. Jeg deltar av og til i spørreundersøkelser på nettet. Her må jeg krysse av for antall personer i husstanden. Mon tro om jeg skal krysse av for fire i stedet for tre? Jesus bor her også!

Kanskje vi skal få et nytt dørskilt der det står ”Her bor Kjersti, Jan, Lars og Jesus”?

Et slikt skilt vil være både en forpliktelse og en påminnelse. Jeg ønsker virkelig at i vårt hjem skal vi både lytte, tjene og ha Guds forvandlende kraft synlig. Jeg ønsker fra nå av å tenke på at Jesus også bor i vårt hjem, og at han alltid vil kjenne seg hjemme hos oss.

Å leve i ei boble

Jeg hørte nylig en som sa: ”De kristne jeg kjenner lever akkurat som i ei boble”. Forklaringen på utsagnet er både forståelig, skremmende og alt for ofte nær sannheten. Han mente at den lille kristne venneflokken holdt seg for seg selv og var fornøyd med det.

Jeg ser for meg ei glassboble. God utsikt, men lukket og godt beskyttet. I glassbobla har vi det godt, kan smile og vinke til de som er på utsiden, men det er ingen reell kontakt. Vi kan studere og utrede hvordan de lever, men vi kjenner dem knapt.

Vi kan gå ut av glassbobla og invitere folk inn, men vi gjør det ikke. ”Hør hvor det stormer der ute, her er det fredfylt og tyst.”

Vi har hørt at vi skal frelse verden, men tror vi at vi kan gjøre det fra ei glassboble?

Vi vet vi er kalt til å frelse verden, men vi kan jo ikke frelse alle. Men prøver vi i det minste å frelse noen? ”Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt.” Det får være nok.

Folk kan jo se oss i glassbobla vår. De kan bare banke på og komme inn hvis de vil. Troen er dessuten en privatsak, så vi må ikke forstyrre for mye, selv om vi mener at konsekvensene ved ikke å ta i mot Jesus er relativt, og permanent, negative.

Lever vi i ei boble? Bryr vi oss så lite om de som ikke deler vår tro? Er det egoisme? Er det feighet? Er det mangel på tro?

Jeg ønske ikke å leve i ei boble, men har ofte følt det slik.

Paulus sa: For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.” (1. Kor. 9. 20-23)

Verken Paulus eller de andre apostlene levde i ei boble.