Ildsjeler

”Ildsjel” er et flott ord. Vi forstår ordet, hva som ligger i det. På samme måte som vi sier at noen er i ”fyr og flamme” og at noen ”brenner for saken” forstår vi at ildsjeler er mennesker som virkelig tror på det de holder på med. Ikke bare tror de på det, men de velger å satse på det, brette opp armene og gjøre en innsats, ikke bare en ettermiddag, som et prosjekt, men over lang tid. De forplikter seg og har en større dimensjon enn bare seg selv og sine egne behov. Vi finner ildsjeler i politikken, i idretten, i det frivillige organisasjonsliv og i arbeidslivet.



Det som skal til...



Man trenger ikke noen kraft utenfor seg selv eller en religiøs dimensjon for å kalles for en ildsjel. Men for meg som er kristen blir troen på Gud, og like mye kraften fra Gud og oppdraget fra Gud, en tilleggsdimensjon. For ikke å si: Dersom jeg virkelig tror på det jeg holder på med, i kristen sammenheng, og ikke brenner for saken bør jeg virkelig gå i meg selv.

Vi synger ”Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann”. Slik er det for mange av mine trossøsken. De stemmer i sangen, og kjenner det er sant. Denne ekstra drivkraften i livet, Gudsflammen i oss, gir oss energi og motivasjon til å dele med andre hvor godt det er å leve livet i tro på Jesus og i fellesskap med ham og alle andre kristne.

I Frelsesarmeen har vi mottoet ”Blod og ild”, som gjerne kalles for essensen av vår teologi. Vi tror at Jesus ga sitt liv, sitt blod, for oss for at vi skulle få evig liv, og at Gud har gitt oss sin Ånd, ilden, som drivkraft og lys i våre liv.

Derfor er det naturlig for en kristen å være ildsjel, brenne etter å gi Guds kjærlighet videre til andre. Men vi er ufullkomne og har våre opp- og nedturer. Likevel er Guds flamme, Guds Ånd tilgjengelig for oss, og vi kan la oss tenne og være ildsjeler, om enn ikke alltid de store brennende. Men gnisten må vi alltid holde levende.

Det handler om å ta seg sammen, bestemme seg, viljen vår, men det handler like mye om å la seg tenne, være nær andre som har en smittende flamme, og å være nær han som vil gi oss kraft.  

”Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft” (Rom. 15.13)

Et tankekors ved årets slutt

Jeg leser i avisene at journalistene minnes hva som har gjort inntrykk på dem i 2013. En liten sak, på bare 1,4 cm, ble en stor sak, skriver en av dem. Det var NRK-journalisten Kristin Sælmann som ble bedt om å ta av seg halssmykket før nyhetssendingen. Det lille korset på 1,4 cm kunne provosere seerne. Korset sendte et for tydelig religiøst budskap. Det er sant at korset taler et sterkt språk, men jeg undres hvor mye publisitet, for ikke å si overreaksjoner, begge veier, denne saken førte til.

Korset er for meg et sterkt symbol, og jeg forstår at det oppleves som et sterkt budskap, et tydelig forsøk på påvirkning. I alle Frelsesarmeens lokaler finner vi korset, som en påminnelse om hvem vi tror på og hva Jesus har gjort for alle som vil ta imot ham som sin frelser. Ingen kan nekte oss dette, i vårt eget hus, i hvert fall ikke i Norge.

Men korset har i 2013 også skapt nyhetsoverskrifter verden over. Mennesker har på grunn av sin tro, korsets budskap, blitt forfulgt og drept. Antall har jeg ikke, men i land som Pakistan og Egypt har mennesker blitt drept og forfulgt. I mange land er korset også et svært risikabelt, for ikke å si et forbudt symbol. Trosfrihet er mangelvare.

Jeg vil ikke spå eller profetere om framtiden, men for meg er det et tankekors at korset skaper debatt og reaksjoner også i vårt eget land. Er dette en indikasjon på at det skal koste noe for oss som tror på Jesus som verdens frelser?

Det koster, også for mange i vårt land. Mangel på respekt og forståelse møter oss, i ulik grad og i ulike sammenhenger. Mon tro om det jeg må være villig til å betale en høyere pris i året og årene som kommer?

”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.” (1. Kor. 18)

Hvem er Gud?

Mange mennesker sliter med dette med Gud. Finnes han? Hvor er han? Hvem er han? Eller hun? Eller hen? Mange mennesker har sin egen forestilling om Gud, om engler, om det åndelige, om det overnaturlige. Mange mennesker vil ikke bli fortalt av andre hva som er rett eller best å tro på. Skolerte teologer, autoriteter med erfaring, majoriteter eller forfedres tro eller dogmer betyr lite eller ingenting. Vi må finne vår egen vei, gjøre våre egne valg, velge vår egen lykke, sier mange.

Slik har ikke jeg det. Slik har ikke mange av mine trosfeller det, heller. Jeg trenger ikke å lete etter Gud. Gud er verken usynlig eller diffus for meg. Jeg har valgt å stole på det som mange før meg, og samtidig med meg, har valgt å tro på. Derfor har jeg lagt fra meg mitt eget strev og søken. Jeg har bundet meg og kjenner en frihet ved det.

For meg handler det om å velge å svare ja på tre spørsmål, i logisk rekkefølge. Spørsmål 1: Finnes det en gud? Ja, det tror jeg. Det motsatte framstår som mindre troverdig. Spørsmål 2: Er denne gud den som Bibelen og Jesus snakker om? Ja, det tror jeg. Spørsmål 3: Skal Bibelen tas som noe mer enn menneskeord om noe som indikerer noe om Gud? Ja, jeg tror at Bibelen er Guds ord, og at den er den suverene autoritet som jeg som kristen skal innrette mitt liv etter.

Derfor, når Paulus skriver til Kolosserne at Jesus ”er den usynlige Guds bilde” (1.15), så er Gud blitt både synlig og konkret gjennom Jesus. Jesus fra Nasaret var håndfast og synlig og jeg kan lese om ham i Bibelen. Jeg har funnet Gud, fordi jeg tror at Jesus faktisk er Gud, virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske, som ble født at jomfru Maria, inn i vår konkrete verden den første julenatt. Derfor feirer jeg virkelig det kristne innholdet i julen.

Paulus skriver videre i vers 19 og 20: ”For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. ” Jesus hadde med andre ord alle Guds egenskaper fordi Gud var i ham. Ikke bare skulle han vise oss hvem Gud er, men han skulle forsone oss med Gud. Det gjorde han ved å ”sone for oss” med sitt eget blod på korset.

Julen markerer startskuddet for det Jesus skulle gjøre for oss. Vi ønsker han ”velkommen fra sin himmelsal, til denne verdens jammerdal, hvor man deg intet annet bød, enn stall og krybbe, kors og død.” Krybben og korset, i kjærlighet til deg og meg.

Gledelig jul, alle sammen, og fred på jord!

I dag er det født en frelser, fikk hyrdene på Betlehemsmarkene høre. De fant Jesus, frelseren og fredsfyrsten. Og det er nok til å finne Gud.
”Og finner du ham som hyrder så, i krybben hist. Da eier du nok til å leve på, og dø til sist”.

Korset i midten

Frelsesarmeens krone. Se nøye på bildet. Har du sett dette symbolet før? Alle som tilhører Frelsesarmeen vil si ja, men hva med dere andre? Kjenner dere det enkle røde Frelsesarme-skjoldet bedre?

Frelsesarmeen har to ”logoer”. Skjoldet er for markedsføring, merkevarebygging, for det korte øyeblikket der vi låner hastige menneskers stadig skiftende oppmerksomhet. Den andre logoen er mer enn en logo. Krona er et emblem, mettet av symboler. Krona er til for refleksjon, ettertanke og krever tid. Krona er mest for innvortes bruk, og skal være godt synlig i alle våre korpslokaler (menighetsbygg), mens skjoldet er profilert på utsiden for å vise at dette er Frelsesarmeen.

Se nøye på bildet. Hva ser du? I midten er korset, det kristne symbolet, som forteller hva vi tror. Om Jesus og hva han har gjort for alle mennesker. Rundt korset er en F, i den norske varianten, fordi ordet frelse begynner på en F. Vi heter Frelsesarmeen, og sier at vi er ”frelst for å frelse”, slik Bibelen forklarer hva frelse er. Vi er en ”arme”, og da trenger vi våpen. Du ser også to sverd, som styrker symmetrien og kanskje kan understreke at dette også er et våpenskjold? Våpnene våre er Guds ord og Guds ånd, som vi kan lese om i Bibelen. Vi kjemper ikke i egen kraft, men Guds kraft og den gjennomslagskraften Guds ord har. Det er også mer symbolikk i krona, både kongekrona som peker på troen på himmelen, og mottoet "Blod og ild" og fargene som sier mer om teologien vår.

Frelsesarmeens krone er ikke noe sakralt symbol, men den betyr mye for oss, og den taler stadig sterkt til meg, om hvem vi er og hva vi tror.

Krona og skjoldet er ikke en norsk oppfinnelse. De brukes i alle 126 land der Frelsesarmeen i dag finnes. Det gjør at vi er godt kjent utad og står sammen om ikke bare felles verdier, men enda mer en felles tro. Troen på at det Jesus gjorde for oss på korset gir oss frelse. Derfor er korset i midten, dekorert med en F.

Er jeg hellig?

Hellig! Smak på ordet. Fremmed og fjernt? Og hvis jeg sier at jeg er hellig? Provoserende og ekstremt selvgodt? Jeg våger likevel å si det tydelig: Jeg er hellig. Og så føyer jeg til: Ikke bare jeg, men mange jeg kjenner. Det er vi som tilhører de helliges samfunn, det som så mange tror på når de siterer den apostoliske trosbekjennelse; At de tror på Gud Fader, den allmektige, og mot slutten også ”de helliges samfunn”. Dette samfunnet består jo av de hellige, og hvem er det? Jo, vi som er kristne.

Egentlig er dette udiskutabelt, om vi både mener og tror det vi sier. Og vi sier det fordi Bibelen sier det: ”Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig ”( 1. Peter 1. 15-16) Paulus sier det også: ”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom” (1. Tess. 5.18)  I det hele tatt er Bibelen full av utsagn om at vi som har tatt i mot Jesus som Mester og Herre i våre liv både er og skal være hellige.



Finnes "helgener
med glorie"?

Så er spørsmålet om vi kjenner det sånn, at folk merker at det er noe ekstra med oss, noe positivt, at kart og terreng, liv og lære stemmer. Men hva er egentlig ”hellighet”?

Betyr det at jeg tror jeg er bedre enn andre, er noe opphøyd, mer fullkomment enn andre? Nei, overhode ikke. Men jeg tror jeg har tilgang til noe i mitt liv som ikke gis til de som ikke har Jesus som sin frelser, eller ”Jesus i hjertet”. Dette beskrives som Den Hellige Ånd, i vårt liv. Jeg innrømme at jeg blir glad om det merkes at jeg har noe ekstra i mitt liv. Men slikt kan vanskelig måles eller bevises.

Dette sier jeg frimodig, med fare for å bli misforstått og tolket på mange feilaktige måter. Jeg kommer til å skrive litt mer om dette i noen blogger til, ikke minst fordi Frelsesarmeen fokuserer på hellighet, så følg meg gjerne.

Klunger, kross og kjærleik

Kvinnene klagar,

kretsar kring krossen
Klamme knyttnevar,

Kristus krossfesta

Kvass klunger,
Kongen kjenner kruna,
Kvistar klorer,
Knivstikk?

Kramper, kamp, kjensler

Kvifor?

Kroppen kjempar,

Kvelden kjem,
Kulde
Kollaps

Kjærleikens kraft

Kjærleikens kjelde

Kosmisk klimaks

Kjærleik

Med korset i sentrum?

Korset i sentrum

Jeg er generelt lite sakral og er tilbakeholden når det gjelder ytre symboler i mitt kristenliv. Ikoner, levende lys, flagg, bønnestasjoner, bønnekranser, skulpturer og andre konkrete ting kan være fine å ha, fine å se på og jeg har respekt for at det kan være en integrert del av tilbedelse, bønn og tro for mange mennesker. Men for meg har disse tingene, så langt, hatt liten betydning i mitt Gudsforhold og kristenliv. Jeg tror på en Gud som ikke er avhengig av slike ytre, fysiske ting. Men at det kan være en hjelp for mange, det forstår jeg, bare ikke tingene blir gjenstand for tilbedelse eller opphøyet til noe hellig i seg selv.

Men det er ett symbol som er et unntak for meg. Det er korset. Dette enkle symbolet som samler alle kristne, som taler sitt tydelige språk. Hele min tro er knyttet til alt det Jesu kors symboliserer. Død, forsoning, offer, lidelse, kjærlighet, seier, håp, stedet der himmelen møter jorden, stedet der Gud møter oss og gjenoppretter kontakten med alle som vil ta i mot frelsen i Jesus Kristus.

Bildet til venstre er fra et Frelsesarme-stevne i England. Det talte sterkt til meg, fordi det ser ut som om bønnealteret, eller botsbenken som vi gjerne kaller det, er formet som et kors. Her kommer mennesker for å knele og be. Det må ikke skje ved et bønnealter. Gud kan møte oss hvor som helst. Men symbolikken i å reise seg, offentlig bekjenne sin avhengighet av Jesu nåde, fysisk bøye seg ned for ham og hans storhet er fint. Og når bønnestedet er formet som et kors blir symbolikken enda sterkere. Billedlig talt kan vi knele ved korset, fordi alt vi tror og stoler på i kristenlivet kan knyttes til det som skjedde på korset.

Jeg har ikke sjekket om bildet viser det jeg tror jeg ser, men jeg har uansett fått en god ide til hvordan vi kan utforme et sterkt og talende bønnested.